Lende'n

LENDE'N

«SMÅ HEFTER FRA STAVANGER OG ROGALAND* 

Nr. 1 - Jens Zetlitz: Egenæs (ny utgave 1969) 

» 2 - Carl Lous: En Stavangersk Cicerone 1868 

» 3 - Jens Zetiitz: Reyse fra Stavanger til Wigedahl i Aaret 1800 

» 4 - Theodor Dahl: Jzrsk humor 

» 5 - Arne Bang Andersen: Handelshuset Kohler 

» 6 - Johan Veka: På minneveg i Ryfylke 

» 7 - Ajax: Beint te Breiavatne 

» 8 - Gottfred Borghammer: «Lende'n» 

Serien vil bli fortsatt

GOTTFRED BORGHAMMER 

Barnevennen og samfunnsrefseren 

Lars H. Lende 

STABENFELDT

O Copyright Staberifeldt Forlag 

ISBN 82-532-0184-2 

Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1974

INNHOLD 

side 

Forord ...................................... 7 

Lars EIovland får Torkel Lende til stefar ............ 11 

Mekanikeren . Forretningsmannen ................ 13 

Sosialarbeideren . Samfunnsrefseren .............. 16 

I kamp med politiet ............................ 21 

Håret i suppen ................................ 25 

I audiens hos kongen og kronprinsen ................ 27 

Demonstrant i Stortinget ........................ 31 

Barnevennen . Ponnymannen .................... 32 

Samfundsbåten, Folkebilen. strikkemaskiner. 

mopeder m.m. .............................. 43 

Amatør-redaktøren .............................. 47 

Foredragsholderen .............................. 57 

«Trekkplaster» og donator ...................... 64 

En mann av og for folket ........................ 74 

I jibbursdagsselskab hos Lende .................... 80 

Lende og kristendommen ........................ 82

FORORD 

Gir en seg til å filosofere aldri så lite over det som gjerne 

med en slags fellesbetegnelse kalles «skaperverket» og opp- 

dager hvor høyst variert det hele er utformet, blir en slått av 

både forundring og beundring. Alt synes å være bygget opp 

etter et visst system, der ulikhetene paradoksalt nok likevel 

virker mest iøynefallende. Fra de minste iskrystaller til de 

største levende vesener - helt like er ikke noen. Det samme 

gjelder også den gruppen vi tilhører: Menneskeslekten. Ulike 

alle sammen. 

En annen ting er at vi jo på mange måter kan virke høyst 

ensartede, fordi vi praktisk talt alle presses inn i en bestemt 

form, et slags mønster som er akseptert av den kompakte 

majoritet. 

Faren er at våre omgivelser derved kan bli så gørrende 

ensformige og lite spennende, at vi holder på å miste livs- 

gnisten av all trivialiteten. Vi må for enhver pris følge spille- 

reglene og ikke bryte normene, hvis vi skal bli godtatt. 

Men noen blåser slike hensyn en lang marsj og våger å 

stikke seg ut fra mengden. Som en typisk representant for 

denne kategorien kan en med full rett plassere vår felles av- 

holdte venn LARS H. LENDE.

Intensjonen med narværende bok har vært å gi et mest 

mulig troverdig bilde av denne egenartede personligheten 

slik at minnet om ham kan bli bevart for etterslekten. 

Når det har falt i min lodd å påta meg oppgaven, er det 

blant annet fordi jeg i en lang årrekke har hatt anledning til 

å beskjeftige meg atskillig nied Lende og hans «ideer». Kort 

tid før hans død hadde jeg den glede å produsere et spesielt 

radioprogram om og med denne eiendommelige mannen i 

«Middagsstunden». 

I samme forbindelse kan nevnes at det tidligere noen gan- 

ger hadde vært Lende-innslag i Barnetimen. August Maurit- 

zen, som nå er programsekretar i TV, hadde også et 30 

minutters radiointervju med Lende i 1959. Dette intervjuet 

er godt bevart i Mauritzens private lydbåndsamling. For Fjern- 

synets «Falkeklubb» produserte Bo Wærenskjold et program 

om «Barnas venn med ponniene», sendt 7. juni 1966. Lende 

ble da filmet idet han gikk i spissen for kortesjen, iført sin 

gallauniform, fra «Gamlingen» ved Mosvannet og gjennom 

sykehusparken, for at pasientene skulle få glede seg ved det 

festlige synet. Ponniene var spent for små vogner fylt av smi- 

lende barn. 

Ellers deltok Lende med et innslag i spillefilmen «Toya». 

For ikke å snakke om alle amatørfilmer og fotografier som i 

årenes løp ble knipset av turister og fastboende. Han var jo 

et glimrende «motiv». 

Avisene rundt omkring i landet - og iblant også uke- 

pressen - brakte ikke sjelden artikler og intervjuer med 

«originalen fra Stavanger». Han var jo ellers selv en mann 

med utpreget sans for PR! Når han iførte seg de mest utspe- 

kulerte drakter, sin gullsmykkede nifo form og flosshatt og 

hva det ellers kunne være, skyldtes det i første rekke denne 

PR.-sansen. 

* 

Allerede i min tidligste ungdom var jeg, som folk flest i 

Stavanger, vitne til «Lenden»s mangfoldige virksomhet. Ikke

minst var jeg en interessert tilhører når han holdt sine såkalte 

«foredrag» på byens torg. Vi lo naturligvis av hans artige 

måte å opptre på, og selv koste han seg når han så at publi- 

kum moret seg. Det var nok enkelte som mente at han hadde 

en skrue løs, og stilte ham i klasse med Lindanger, som på 

selvsamme torg demonstrerte sin store oppfinnelse - Smør- 

kjernen for de tusen hjem, eller de legendariske raringene 

«Likkistepål», «Haltenils», «Treskosøren», «Dibbetollak», 

«Trampejohan», «Per Inkjevetta* og «Tastamannen». 

Men stort sett tror jeg at folk så litt annerledes på «Len- 

den», - de hadde vanskelig for å betrakte ham som util- 

regnelig og det som verre var. 

Siden fikk jeg anledning til å studere Lende på naert hold. 

I de siste 30 årene avhans liv hadde jeg hyppige besøk av ham, 

fordi han ville ha min assistanse når det gjaldt hans mange- 

artede skriverier. Ikke minst gikk det hardt for seg når et 

nytt nummer av «Fagamatøren» skulle forberedes. Avisen 

skulle helst vere stor og inneholde mye lesestoff. Han skrev 

med blyant så fillene føk, måtte selv finne på det meste av 

stoffet. Min jobb var da å bearbeide kråketærne hans, uten 

å ødelegge den typiske formen. Alle skulle kunne se at dette 

var redaktørens eget verk. 

Lende fikk også atskillig post, og han lot meg villig få lese 

det som var av interesse. De fleste besvarelsene rablet han 

ned selv med de karakteristiske store bokstavene, uten å bry 

seg så mye om ortografien og formuleringen, men gjaldt det 

noe viktig, ville han gjerne ha det maskinskrevet. 

Til alt hell har jeg personlig tatt vare på en god del av 

stoffet, brev, utklipp, konsepter og en rekke utgaver av «Fag- 

amataren», «Ponnybladet» og andre rariteter. I tillegg til det 

kommer så de papirer og bilder som etterhvert ble funnet 

blant Lendes etterlatenskaper i hjemmet hans. Alt i alt fore- 

ligger det materiale nok til å fylle en temmelig omfangsrik

ok, men det er dog mitt håp at det i konsentrert form har 

lykkes å få med det vesentligste, framstilt på en måte som 

«Fagamatøren» selv ville ha akseptert, om han hadde levd. 

Det er i den forbindelse en trøst å vite at han såvisst ikke var 

kravstor når det gjaldt sin egen ringe person. Han var i høy- 

este grad enkel og liketil, usnobbet i all sin ferd. Slik bør vel 

minneboken om ham bli!

Lars Hovland 

får Torkel Lende til stefar 

Konditor Laurits Hovland drev i 1880-årene sin virksomhet 

i Haugesund, men flyttet senere til Stavanger. Konen 

hans het Johanna, født 4. mars 1858 i Sauda. De hadde fem 

sønner: Lars (født 11. oktober 1882), Torvald, Ludvig, 

Konrad og Georg. Etter mannens død ble enken i 1835 gift 

med Torkel J. Lende, den kjente mekaniker og oppfinner, 

som da var 46 år gammel. Alle barna tok stefarens navn, 

men Lars holdt hele livet fast på «H» som mellomnavn. 

Tovkel J. Lende var født på Jaren i 1850, og blant skolekameratene 

hans var Arne Garborg og den senere amtmann 

Sven Aarrestad. Torkel gikk siden også på Vetlesen lærerskole 

i Time og praktiserte en kort tid som lærer i Høiland. 

Han var, som Garborg, interessert i å skrive og hadde lyst til 

å utgi et blad på Jaeren. «Heimhug» skulle det hete. I Stavanger 

fikk han kjøpt en tønne med assorterte skrifttyper hos 

en boktrykker, og en sverterull. Resten laget han så selv, 

slik at han klarte å få trykket et lite blad. «Men det var på 

norskt,~ skrev Arne Garborg i «Knudaheibrev», «og då kan 

du vita at folk ville 'kje halde det». De drev snarere gjøn med 

både bladet og trykkerivirksomheten. En tid senere utga 

Torkel Lende et nytt blad,

ker og oppfinner. Han ble rett og slett betegnet som et geni. 

Hadde jo ingen teknisk opplæring, men klarte de utroligste 

ting på en rekke områder. 

Av hans ulike oppfinnelser kan nevnes treskomaskin, leiste- 

maskin, setemaskin for pinnestoler, fasongdreiebenk, maskin 

for kleklemmer, turbinregulator, vannmåler, maskin for 

stamping av sementrør, merkelappmasltin, spinnemaskin til 

forsyn til fiskesnøre. Hans aller største innsats var kanskje 

når det gjaldt maskiner til hermetikkindustrien, - han kon- 

struerte b1.a. i 1907 et klippeapparat for brisling etter saks- 

systemet. Dessverre døde han allerede 11. januar 1909, snaut 

59 år gammel, uten å ha fått fullført mange av sine påbegynte 

geniale oppfinnelser. 

I tillegg til de fem stesønnene fikk ekteparet Lende en dat- 

ter, Kirsten, senere gift med Alf Bernh. Larsen. Fru Larsen 

forteller om sin far: 

«Vi hadde det godt og harmonisk hjemme. Også økonomisk 

hadde vi det bra, selv om vi nok var klar over at far slapp opp- 

finnelsene altfor billig fra seg. Jeg husker bare en gang at han 

bedrøvet kom hjem etter en avsluttet forretning. Han hadde 

vert i Sandnes med en kleklype som var en fin oppfinnelse, 

men ble avspist med en slikk og ingenting av vedkommende 

firma, som selv gjorde store penger på oppfinnelsen. Da 

hadde han tårer i øynene der han sto i gangen. Men da han 

oppdaget meg, begynte han å nynne på sangen «I Rosenlund 

under sagas halla. Jeg syntes virkelig synd på ham den gangen. 

Da jeg var 7-8 år gammel sendte han en maskin til Amerika, 

skulle selv komme over og montere den og vi fikk tilsendt to 

tusen kroner i reisepenger. Far skulle få førti tusen kroner 

for maskinen, en falsemaskin, - mange penger den gangen. 

Men så ble far syk og måtte til sengs. Som den redelige kvin- 

nen mor var sendte hun de to tusen kronene tilbake. Hva 

det ble til med maskinen vet jeg ikke. Noen penger fikk iall- 

fall aldri vi for den. »

Mekanikeren - Forretningsmannen 

Lars Hovland var fjorten år da han fikk Torkel Lende som 

stefar. Det er helt uomtvistelig at Lars så opp til sin nye for- 

sørger som et ideal vel verd å etterleve. Vi kan bare tenke på 

at også han ble mekaniker, oppfinner og bladutgiver. 

De siste årene av sitt liv disponerte stefaren halvdelen av 

3 etasjer i en hermetikkfabrikk i Strømsteinen - tilhørende 

Klaus Andersens enke - og hadde flere mann i arbeid på 

verkstedet. Her vanket også Lars og fikk snart interessen 

vakt for mekanikeryrket, skjønt det egentlig var meningen 

at han skulle bli snekker. 

Han grunnla senere sin selvstendige virksomhet og lot opp- 

føre egne verkstedsbygninger i Andabakken og Ådlands- 

smauet. Her var det i sin tid sysselsatt en rekke menn. Søste- 

ren forteller at bare på kontoret var det opptil 5-6 personer, 

hvorav et par tegnere. Inne i verkstedslokalene vrimlet det 

med arbeidere, 20-25 er det oppgitt. 

Lende hadde en tid også flere eiendommer i Stavanger, så 

en kan nok si at han slett ikke var blottet for forretnings- 

talent. Men han var på den annen side litt for mye «idealist» 

til å kunne administrere en virltsomhet på en så tilfredsstil- 

lende måte at den kunne bli noen økonomisk suksess. 

Han lot nok sitt gode hjertelag få litt for dominerende 

makt. 

En varm sommerdag uttalte en av arbeiderne: 

- Den som hadde vært ute på sjøen og fisket i dette herlige 

været! 

Lende tok ønsket alvorlig, og svarte: 

- La gå! I mårå tidlig kan dokker ta med fiskasnører, så 

drar me på fiskatur adle samen. 

Neste dag kom hver mann med snarer og de gikk i samlet 

flokk ned til Fisliepiren. Lende hadde leid brislingbåten 

«Darling», og med den reiste de ut fjorden og like til Fei- 

stein. Forpleining hadde han også sørget for. At det var et

En velkjent Imsland-karikatur fra demonstrasjonen au vannsykkelen. 

populært tiltak sier seg selv. Om det var økonomisk forsvarlig 

er en annen sak! 

En vakker dag gikk Lars Lende til et skritt som vakte oppmerksomhet 

i byen: Han tilbød sine ansatte hele verkstedet, 

hvis de ville drive det kollektivt. Det var i overensstemmelse 

med hans samfunnssyn. Interessen ville stimuleres når arbeiderne 

selv sto for det hele og fikk ansvaret. Men han overså 

nok det faktum at en virksomhet nødvendigvis må ha en kompetent 

leder. Hvis alle vil være sjefer og ha noe å si, går det 

som regel ikke bra. Slik også her. Etter en tid var Lendes 

«kollektiv» en saga blott. 

I likhet med stefaren, var Lars interessert i å gjøre «oppfinnelser~, 

bare i så betydelig mindre målestokk. Kanskje en 

heller skal bruke betegnelsen «eksperimenter». Av de mere 

humoristiske ting skal nevnes «den flygende maskin», som 

han og en mann på et hobbyverksted hadde konstruert. Det 

var en sykkel med vinger. Den skulle gjøre sin flukt ut i

eteren fra høydedraget ved Johanneskirken. Det ble litt av 

en fiasko. Men never mind, - planen kunne omarbeides. I 

stedet for å fly i luften, kunne sykkelen «fly» på vannet. 

Begivenheten slsulle foregå i byens havnebasseng, men 

politiet avslo søknaden. Hvis Lende ville ta livet av seg, ut- 

talte politimesteren, måtte det skje på et mer avsidesliggende 

sted. Inne ved Møllehaugen for eksempel. Pressen var under- 

rettet og en hel del mennesker var møtt fram. 

Lende besteg vannsykkelen på toppen av en rutsjebane og 

lot det stå til. Heller ikke denne gangen gikk det etter pla- 

nen. Sykkelen veltet straks den tok vannet og oppfinneren 

selv måtte fiskes opp fra det våte element. Han tok det like 

humoristisk som publikum. 

I en årrekke drev Lende som forhandler av brukte maski- 

ner. Disse ble gjerne kjøpt av større bedrifter som skulle gå 

til utskifting eller modernisering av maskinparken. Ofte 

kunne han gjøre en relativt god handel, men iblant ble det 

heller smått med nettoen. 

Ellers kan - nærmest som en kuriositet - nevnes at han 

i sin tid også flakket omkring i distriktet med en motorbåt 

han hadde anskaffet seg, for å selge diverse verktøy, meka- 

niske produkter, husgeråd og andre gjenstander som sto ut- 

stilt på lugartaket. På et skilt var malt med store bokstaver: 

LARS H. LENDE, STVGR. 

DIVARSEHANDEL 

BRUKT VERKTØI M.M.

Sosialarbeideren ----- Samfunnsrefseren 

Når Lende overlot sitt mekaniske verksted til medarbei- 

derne, var det blant annet fordi han hadde sin egen idealist- 

iske oppfatning om hvordan samfunnet burde funksjonere. 

Slik forholdene utartet seg på arbeidsmarkedet i mellom- 

krigsårene, med tiltagende ledighet, og vansker for den opp- 

voksende slekt å få noe nyttig å ta fatt på, måtte det gjøre 

inntrykk på alle, ikke minst på dem med utpregede sosiale 

interesser. A se på at så mange ungdommer år etter år gikk 

for lut og kaldt vann, uten beskjeftigelse, ofte deprimerte, 

fordi ingen syntes å ha bruk for deres virketrang, var for 

Lende en ren lidelse. Noe mdtte gjøres for dem, mente han. 

Her var det ikke noli med velment snakk, her gjaldt det å 

handle! 

Han startet med å sammenkalle til møter - i lokaler som 

han leiet og - ikke minst - på byens torg. Noen «taler» i 

ordets egentlige betydning var han såvisst ikke. Men han 

uttrykte seg da tydelig nok - på sin egen karakteristiske 

måte og på en høyst folkelig stavangerdialekt, så folk behsvde 

ikke vaere i tvil om hva han mente og ville. 

1 1925 arrangerte han forresten et par hobbyutstillinger, 

den ene i Underststtelsens store sal, den andre i selveste 

Bethania. Han forteller selv om disse: 

«Jeg hadde samlet sammen gjenstander som amatører 

hadde forarbeidet i sin fritid, f. eks. en fiolin laget av en sko- 

maker, kobberartikler, et brannalarmapparat fra en Sandnes- 

mann, en liten motorbåt med motor og propellaksel, likeledes 

en dreiebenk som vedkommende hadde forarbeidet for å lage 

motoren. Med denne båten, som var som et nøtteskall, har 

han reist fra Jørpeland til Stavanger. Likeledes hadde jeg lånt 

en liten spinnerokk av messing samt et stort lommeur forar- 

beidet av en urmaker i Kopervik. Det var ellers mange andre 

gjenstander både i jern og tre. Lokalet var overfylt til trengsel, 

og det var storniende jubel blant de mange som var møtt

fram, hvorav det var både fabrikanter, direktører og andre 

større figurer. Den kjente kaptein Lindanger demonstrerte 

sin berømte smørkjerne og gjorde stor lykke. Fjorten dager 

senere ble det holdt en ny utstilling i Bethania, hvor det 

hadde innfunnet seg ca. et tusen mennesker. En av mine opp- 

gaver er å støtte dem som sysler med oppfinnelser og eksperi- 

mentering. » 

* 

I årene som fulgte var det neimen ikke bestandig like lett 

å samle de store tilhørerskarene under talerstolen. Men Lende 

gikk utenom den slagne landevei, han var så ukonvensjonell 

som det lot seg gjøre. Han gjorde seg «løyen», slik at folk fikk 

noe å le av, ble byens muntrasjonsråd og folkeforlyster. Når 

han opptrådte på Torget hadde han gjerne med seg en svær 

vannmugge. Rett som det var tok han seg en kiinstpause i 

«foredraget», sa «Skål!» til forsamlingen og drakk en durabe- 

lig slurk av muggen, mens folk lo og hadde det moro. En gang 

hadde han laget et høyt stillas med en tønne på toppen. Oppil 

den tønnen sto han så og ropte ut sitt budskap til almuen. 

En annen gang - februar 1928 - lot han tønnen stå på 

jorden, forat den skulle gjøre tjeneste som en slags kollekt- 

bøsse. Det var «noe nytt på området», som han uttrykte det 

til avisene. 

- Poletimesteren har gitt meg lov te' å få i gang ein penge- 

innsamling te' innkjøp av ein dreiebenk og verktøy te' fag- 

amatørane. Så gjørr eg det på den måden, ser dåkker, at eg 

bruge denne tynnå te' talarstol. Men i tynnå e' der ein tud, 

og i den tuden kan adle folk, store og små, potta pengar. 

Kroner og ører - helst ører, for de gjørr mest av seg! Tynnå 

e' som ei store sparebørsa. Så står der et skilt på 'na: «Fag- 

amatøren, ungdommens fremtid. Alt for Stavanger! » 

Når me har fått inn 4-5 hondre kroner skrive eg te' Kon- 

gen. Då eg va' hos 'an lofte han meg at han sko se på det - 

når me hadde samla inn her fysst. Eg håbe at Kongen e' mann 

for sine ord og sende meg det som feila på to tusen kroner.

Lende's karakteristirke utseende var et takknemlig objekt for karikaturteg- 

neren, og Henry Irnsland lot sjelden sjansen gå fra seg. 

På lørdag kom der bare 14 kroner i tynnå. Det va' helst kro- 

nestykker og femtiøringar. Der må stnåører te' ska det mona. 

Di minste ongane kan potta i tynnetuden. Bare potta så lide 

di vil, så ska' det nok bli dreiebenk og maskinar av det. 

Han iførte seg de rareste fargesprakende habitter, «over- 

haler» med tekster framme og bak («Redd ungdommen! » - 

«Alt for barna! »), og skrunøkler, tenger 0.1. dinglende i len- 

ker rundt halsen, ja, endog kvinneskaut og armforklær. På 

selveste Løvebakken foran Stortinget! Helt «crazy». altså. 

Den reneste galimatias. Kjeltltest var han i sin gullsnorpry- 

dede sjakett og flosshatten (begge deler arvet etter byens

siste vognmann) når han gikk i et eller annet opptog gjennom 

gatene med sine ponnier. 

Men tro mot sin laresetning - Ikke bare prek, men hand- 

ling, - ivret han for å sette den arbeidsledige ungdommen i 

praktisk arbeid. De skulle lære å bruke verktsy og maskiner. 

Til å begynne med startet han med et par verksteder i 

sstre bydel. Foreningen «Fagamatøren», med et styre bestå- 

ende av byggmester Christensen, avdelingsingeniør ( senere 

brannsjef) Evensen, bestyrer E. Iversen og Lende, hadde i 

1930 på rimelige vilkår fått leie Jens Torgersens mek. verk- 

sted i Taugateil 9. Byens presse var innbudt 24. januar, og dag- 

bladet « Iste Mai» skrev dagen etter b1.a.: 

Administrerende direktør og redaktør Lars H. viste oss egenhendig rundt 

i verkstedet, hvor travle guttunger arbeidet i sitt ansikts sved med det forskjellige, 

til dels innviklede maskineri. 

- Kor har du fått pengane? spør vi Lende. 

- Eg har 'kje ståle di! Eg har fått di av interesserte harrer i byens bedriftsliv, 

lyder svaret. - Atta hondre kroner har me fått i kontantar, og så 

kjypte me masliinar for fjorten hondre kroner og leide dette huset, og så 

fekk me boremaskin på D.S.D. og lånte ein på Telefonen, så har me seks 

skruestikker, to dreiebenkar og smergelsjeva, og så lage me slibesteinsakslar 

te å begjynna med. Guttane e' ivrige, og me har montert alt sjøl. Verstaen 

har plass te åtia og snart te tolv, og når me e' komne godt i svaien ska me 

laga manualar! 

Vi var synlig imponert, og vi hørte videre at gutta skulie få gå nesten 

gratis, dvs. de skulle betale litt pr. måned, men så slc~~lle de få pengene igjen 

ilår man har holdt en utstilling av de opparbeidede gjenstandene med påfølgende 

auksjon en gang i måneden. 

- Det ska' vera nage årrigenalt, forstår du sier Lende til avskjed. Og vi 

nikker bekreftende og mumler, at alt £6 er sin herre likt. 

Aret etter imøtekom kommunen hans søknad om et 

større lokale. Han fikk til disposisjon to uthus som opprinne- 

lig tilhørte herresetet Ledaal, og som egentlig skulle rives (hva 

de også senere ble). I sitt julenummer «Juleglad» i 1931 

forteller Lende selv: 

«Ja, nå svive det på Ledaal. Tiden har dradd ut grunnet 

pengevanskeligheter og arbeidskonflikten som har hindret 

større og solidere bedrifter enn oss som jo bare er fattigfolk

og som intet annet eier enn to kraftige hender, en seig vilje 

og utholdenhet. Dette bruker vi som vår kapital og driftsmid- 

del for å få husene ferdige. Det er nedlagt meget arbeid og 

materialer for å få det ferdig. Cementgulv, støpt en vegg, inn- 

satt 3 vinduer, bjelker og gulv. Sutaget er så å si nytt, tak- 

stenene halvveis fornyet, dører og kledning forbedret. Vi har 

med andre ord gjort kommunens eiendom istand for å få 

bruke den, alt er praktisk utført. Det ser meget bra ut og alt 

ligger godt tilrette. 

Hvis leserne av dette hadde sett gutters og barns interesse 

under reparasjonsarbeidet og når vi monterte maskineriet, 

ville de blitt forbauset. Alle ville hjelpe, de ville arbeide. 

Barna bygget huler og hus av gamle materialer, og de lekte og 

moret seg fortreffelig. En fornøyelse var det å se dem bruke 

hender og fantasi. Straks vi var kommet så langt at skrustik- 

ker og maskiner var kommet på plass, ville guttene prcave å 

file og lage seg noe av jernstykker som de fant. 

Av maskineri og diverse verktøy som nå er montert er føl- 

gende: To dreiebenker for jern, en høvel, to borremaskiner, 

en koldsag, et smergelstativ, fire skrustikker, en smifyr med 

ambolt. Det mindre verktøyet er det smått med, så vi trenger 

mere av dette. 

Vi starter nå med 4-5 gutter, så øker vi etterhvert som vi 

finner arbeid og materialer som passer for dem. Vi har hun- 

drevis av ideer, så for den saks skyld skal ingen ha sorger for 

oss, men det som leserne skal sørge for er noen ører til verk- 

tøy. Når vi kommer med vårt ringe forlangende, bør du ikke 

gå oss forbi. Du bør også sørge for å sende de beste og 

flinkeste, og ikke å forglemme, ærlige gutter. Disse må ha 

førsteretten. Vi skal nok selv sørge for at skrap og uting hol- 

des fra våre dører, disse har vi ikke bruk for, ei heller tid å 

ofre på. 

Skulle noen ha interesse av å se verkstedet og guttene i 

arbeid, så har de anledning, men korte visitter til visse timer 

på dagen. »

En av byens borgere skriver i samme julenummer: 

«Jeg hørte at «Fagamatøren» hadde fått hjulene til å svive på Ledaal, og 

kunne ikke annet enn å le, for jeg tenkte som så mange andre: Kan den 

raringen få noe til å svive? For å få meg en god latter gikk jeg opp en etter- 

middag, og jeg skammer meg, for tenk, et mer koselig verksted har jeg aldri 

sett. Der var en masse maskiner, og jeg tenkte med en gang på et av byens 

største og mest moderne verksteder som jeg var inne i for 14 år siden. Det 

var ikke så koselig og moderne som Amatørens. Amatøren har min største 

respekt! Tenli-, at Lende med Co. har klart å få alt dette til med bare to 

tomme hender. Hva er det de kaver for? Jo, de vil hjelpe alle de arbeids- 

ledige ungdommene i Stavanger, få dem vekk fra gatene. Mange av dem har 

gått nær sagt i årevis og søkt arbeid, men uten hell. Hvis de bare hadde 

hatt litt kjennskap til motorer og masliiner hadde de kommet langt på vei. 

Men man kan jo ikke lære noe når man ingen lærer har eller et sted hvor 

opplæringen kan foregå. De gamle kan tenke tilbake til den tiden de var 

unge. Tenk lar en forskjell! Da kunne man få arbeid hvor man ville. Men 

tidene har forandret seg siden da. Nå er de nye tekniske forbedringer og 

maskiner iferd med å frata menneskene alt arbeid. Men det må likevel være 

mekanikere til å reparere maskinene når de går istykker. Dette er det Lende 

har sett, og derfor er det han vil hjelpe ungdommer til å bli maskindoktorer, 

så de kan se fremtiden lysere imøte . . .n 

I kamp med politiet 

Det var naturligvis ikke til å unngå at en suveren person- 

lighet som Lende en gang iblant kom aldri så lite i konflikt 

med ordenspolitiet både i Stavanger og andre steder Han ble 

nok stundom sett på som litt av en «fredsforstyrrer» når han 

stilte seg opp på torgene og samlet publikum rundt seg, eller 

han førte sine firbente medarbeidere omkring i gatene med en 

hale av begeistrede unger etter seg. 

En gang i Trondheim ble han rett og slett anholdt av en 

ung konstabel, som førte ham med seg til politistasjonen. Her 

ble han forhørt av vakthavende, som ville vite navn, alder og 

bopel. 

- Eg trudde dåkker kjente meg, sa Lende. 

- Hva lever De av? ble det videre spurt.

- Av mat, lød svaret. Det ble nok sagt med et underfundig 

smil, og det hele endte godt. «Arrestanten» ble satt på frifot, 

men måtte avgi løfte om ikke å forstyrre trafikken. 

I Stavanger hadde han også noen kontroverser med politi- 

embetsmenn som ville innskrenke den utendørs virksomheten 

hans. Lende forteller selv om forholdet i 193 1 : 

Grundet mine originale og morsomme påfunn ved å kjøre og leie på 2 

geiter, har jeg kommet i kluss og misforståelse med det høie råd i politieta- 

ten. De underordnede er jeg i god forståelse med og har ikke fornærmet dem 

det minste, når jeg har vmt ute og spasert og kjørt med mine 2 gjeiter. Da 

jeg for 2 måneder siden var ute og kjørte var jeg innom politikammeret for 

å tale med en bekjendt. Når jeg kom ut kom der en betjent efter mig og 

bad mig å komme inn til Hagen. Da jeg liom inn i gangen konsulterte han 

mig der og sa at bilene og bussene klaget på mig med gjeitene, at jeg for- 

styrret trafikken. Dette protesterte jeg mot. Han sa jeg fikk slutte med 

dette og det nektet jeg da jeg visste at jeg intet galt hadde gjort. Hvis jeg 

har forstyrret trafikken vil jeg opfordre de som har noget å klage å inn- 

sende anmeldelse på mig og gjeitene. 

En tid senere, antagelig den 4. mai, var jeg på politikammeret for å få 

tillatelse å holde nogen foredrag rundt i byen. Tillatelsen fikk jeg i orden, 

men da også vilde hr. Hagen konsultere mig i gangen, men jeg forlangte å 

få tale med ham på kontoret. Dette blev innvilget. Da jeg onsdag om kvelden 

hadde mit foredrag i 8-tidcn, så kom politibilen og gjorde innsigelse fordi 

jeg hadde kjørt med mine uskyldige gjeiter for å reklamere for mitt foredrag. 

Dette passet ikke hr. Hagen og han sendte avgårde 2 politimenn og en 

stor bil. Dette må kaldes misbruk av bil og politi. Når en fredelig mann og 

2 uskyldige dyr går fredelig og ikke forstyrrer et menneske. Skulde der ved 

Lekeplassen vsere nogen som er fornærmet på mig og dyrene, bedes de sende 

klage på mig. Foredraget på Lelieplassen var vellykket og vel så god var 

torsdagen på Rektor Steens Plass, så jeg må takke publikum for opmerksom- 

heten under foredraget. 

Da jeg var på Storhaug fredag aften må jeg beklage barnas optræden der, 

men jeg skal ha mig en omgang med dem senere. Jeg vil også beklage den 

mann eller kvinne som ringte til politiet og klaget på mig lørdag formiddag. 

Det var meget simpelt gjort. Da jeg den lørdag ringte til Hagen for å holde et 

foredrag på Torvet om kvelden, nektet han mig dette. Jeg ringte ham op en 

gang til for å få komme op på hans kontor og tale med ham nogen minutter, 

men han bare awiste mig med disse ord at han hadde ikke tid til sådant 

tull som mitt. Dette synes jeg var vel meget sagt av en politimann og jeg 

besluttet mig til å holde foredraget om kvelden for å protestere rnot Hagens 

sjofle optreden mot mig i telefonen. Jeg forlanger både respekt og forståelse 

og da først og fremst av politiet. Da jeg senere hadde en konferanse med hr. 

politimester Kvalsund for å forelegge ham den måte jeg er blitt behandlet på

av Hagen og få en ordning og veiledning for fremtiden med foredrag og 

demonstrasjoner, så må jeg si jeg blev meget skuffet av den optreden jeg blev 

møtt med, en avvisning og avfeining som om jeg var en der intet forsto. Jeg 

synes der må være måde på hvad en politimester kan tillade sig å kritisere, 

når han sier rett i ansiktet til mig at det kan være riktig at jeg ikke kan 

holde noget belærende foredrag, at jeg ikke kan lære samfundet noget nytt 

og at mine foredrag på Torvet ikke var noget. 

Jeg vil si til politimesteren hvad har han med å kritisere og analysere 

mine foredrag - det skal publikum greie og det sørger de selv for ved å 

møte eller ikke. Når publikum ikke vil h~lre på mig lenger så kan Kvalsund 

få sin rett. Jeg sa til ham at kommunistene fikk lov til å holde foredrag den 

17. mai. Ja, de er fine og snille folk de som ingen sjau holder - og så hadde 

de så få tilhørere! 

Jeg fremholdt at de rakket ned dagen og landet, men det gjorde intet efter 

hans uttrykk. Det var jeg som holdt spetakkel og laget sjau på Torjå da jeg 

brettet op armene og hev min trøie. Det var så galt at han ikke vilde ha det. 

Jeg vil spørre de tilhørere som har hørt mig og kjender hvad jeg vil: Er jeg 

så gal og holder jeg så revolusjonærende foredrag at han har grund å nekte 

mig Torvet? Slrulde ikke jeg ha samme rett som de andre? Jeg vil spørre: 

Kan nogen av politikonstablene si noget på min optreden i gatene, så bare 

skriv klage på mig. Jeg forlanger å bli behandlet som andre forbrytere og 

samfundsforstyrere og hvis jeg gjør noget galt i samfundet så bare sæt mig 

under lås og varetelit. 

Jeg kan oplyse hr. politimester og fuldmektig om at jeg har hatt byens 

fineste folk og autoriteter under min talerstol og overfyldt hus til trængsel 

som har påhørt mine populære foredrag. Jeg vil spørre Stavangerfolket: 

Hvad har politimesteren lært dere her i byen? Fikk dere belæring av hans 

mange foredrag her ifjor vinter? Er byens folk idag så disciplinert og belært 

at de følger de hvite streker i loven? 

Jeg har glemt litt som jeg vil ha med: Jeg tillot mig å spørre politimesteren 

om han vilde være med å holde et foredrag med mig eller for mig for å 

støtte min sak, men jeg fikk et blankt avvisende nei. At han skulde være 

med mig og holde foredrag syntes han var vel meget forlangt av mig. Jeg 

synes at en politimann som ser ungdommens undergang i disse tider burde 

være med å få flest mulig gutter fra gaten og slippe bort fra politiets klør. 

De burde være de første i samfundet å stille sin hjelp til disposisjon for å 

gjøre noget for de unge. Hr. Kvalsund selv har med egne øyne set når jeg 

hadde verkstedet igang i Taugaten 9 i vinter med 8 gutter som jeg strevet 

med for å holde igang arbeide og få utgiftene dekket. 

Stavanger den 20/6 31 

Lars H. Lende. 

Forholdet til politimesteren ble etterhvert atskillig bedre, 

ja, nærmest hjertelig. Da Lende ba ham om en attest i 1935, 

fikk han følgende håndskrevne:

«Til mulig bruk for utenbys politimyndigheter opplyser jeg at, 

LARS H. LENDE 

er en mann som er glødende interessert for å hjelpe vanskelig 

stilte, unge gutter til beskjeftigelse og underholdning, som 

kan holde dem borte fra lediggang og slett selskap. 

For å vekke oppmerksomhet for dette humanitære arbeidet 

følger han ikke den vanlige veien med komiteer og foreninger, 

men driver agitasjon på gater og streder som «enmanns-show» 

med avstikkende kledrakt og avstikkende opptreden. 

I hans hjemby Stavanger kjenner alle mennesker «Lende'n» 

med hans ponnykjøretøy som kjører rundt i gatene, fulgt av 

glade barn. 

Utenbys kan en slik opptreden virke uvant til å begynne 

med, og jeg har foreholdt Lende at han må unngå agitasjons- 

metoder som kan føre til uorden på offentlig sted, og det har 

han lovt å etterkomme. 

Lende er en hederlig mann. 

Stavanger Politikammer 

den 5. januar 1935 

OLA KVALSUND ( sign. ) 

Ovenstående uttalelser tiltres. 

5. januar 1935 

STAVANGER BORGERMESTEREMBETE 

Bertram Middeltbon (sign.) 

8. januar 1935 

BIRGER PEDERSEN ( sign. ) 

Ordfører

Håret i suppen 

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Lende til sine 

tider kunne virke så utfordrende at han for mange var litt av 

et hår i suppen og til noens forargelse. Da han gikk med sin 

«funkisfrisyre» kom det mange sinte leserbrev til avisene. 

Stavanger Aftenblad skriver i sitt julenummer 1936: 

«A, alle de innleggene vi har fått om at: 

NB MA LENDEN KLIPPES! 

Mannen er en skam for byen, han gjør den latterlig, han 

reiser utenbys med sin frisyre og bidrar til at landet tror at 

vi stavangere er sånn, og når han holder seg i byen skremmer 

han småbarn og turister. Vi forlanger, skriker innsenderne, 

at Lenden tvangsklippes. Politimesteren sier at han ikke har 

adgang til det og russen torde ikke ta kjangsen på å kidnappe 

ham. Vi har en følelse av at denne bys befolkning er kujoner! 

Vi savner en Ku Klux Klan, en Hønefoss n.s.gjeng. Vi venter 

at det skal bli høyonn i Lendens ansikt - -P. 

Når en tenker på all den skjegg- og hårutfoldelsen verden 

har vart vitne til i våre dager, er det ikke lite underlig å lese 

om slike reaksjoner som den gangen kunne forekomme. Det 

ville vzre mange nå for tiden som en kunne ha ønsket var 

tvangsklippet og barbert - men hvem ville vel ha våget å 

snakke så formastelig? Så, i sannhet, tidene forandrer seg! 

I 1937 vakte Lende oppsikt ved å male kors på vinduene 

til de fire dagsavisene som den gang eksisterte i Stavanger. 

Det var en demonstrasjon som han visste ville føre til skrive- 

rier og offentlig oppmerksomhet. 

Naturligvis ble en slik handling ikke utelukkende tatt nådig 

opp. Selv om «hærverket» i og for seg var ganske uskyldig og 

neppe påførte de skadelidende noen økonomiske omkostnin- 

ger, syntes de nok at nå gikk den gode samfunnsstormeren

litt for vidt. Dagbladet «Rogaland» reagerte 30. okt. 1937 

ganske kraftig i en opphisset morgenstemning, og skrev: 

Sant å si har vi ikke lagt større brett på ytre dekorasjoner her i avisen. 

Hvorvidt de andre aviser har ofret noe særlig på sin bokstavelige fasade i 

den retning, er vi ikke videre kjent med. Men vi skulde dog tro at de - 

i likhet med oss selv - var noe forbauset over de ekstra dekorasjoner som 

samtlige byens aviser var forsyilt med da vi kom til vårt arbeid i morges. 

Hos oss var der malt to digre kors på speilglassvinduene i rød mønje. Det 

er mulig vi er de siste som har vært besøkt, med den følge at dekoratøren 

ikke har rukket mer enn de to. Et par av våre kolleger var i hvert fail be- 

tenkt med et større antall av samme billedkunst - alle i rød mønje. 

Vi var nokså snart på det rene med dekoratøren: Lars Lende, og en op- 

ringning til politiet bekreftet anelsen. Lende hadde overfor politiet tilstått 

sine gjerninger. Han vilde ha litt ekstra reklame på en lørdag morgen. 

Nu ja, nu har denne by så lenge sett på Lars Lendes streker og hørt på 

hans tøv, at det får snart være nok. Han har for lengst spilt ut sin rolle som 

muntrasjonsråd i byen, han er blitt den rene forargelse, folk er gått trett av 

ham og tøvet hans. Icunde denne malerhistorien i noen grad medvirke til at 

han blev behandlet som han for lengst burde ha vært det, så skal vi si det 

var vel benyttet det arbeidet det kostet å få mønjen av vinduene. 

Det er på tide å få denne narreskapen vekk fra bybilledet. 

Hendelsen med vindusmalingen - i tillegg til alle de andre 

grillene - førte til at det hevet seg røster om at «oppvigle- 

ren» burde mentalundersøkes. Slike forslag passet Lende ut- 

merket, det bidro bare til å holde interessen for ham og saken 

ved like. Så han lot seg mentalundersøke. Men undersøkelsen 

ga ikke det resultat enkelte kanskje hadde håpet på . . . 

Ellers var Lende en varm beundrer av Gandhi og hans me- 

toder for å fremme sine sosiale ideer. 

Et annet idol var Kagawa som så utrettelig ofret seg for 

å omskape samfunnsforholdene i sitt hjemland. Det var et 

stort øyeblikk for Lende da han fikk trykke Kagawa i hånden, 

en gang japaneren besøkte Stavanger og talte på Torget for en 

kjempeforsamling. Språkbarrieren tillot dessverre ikke noen 

samtale mellom de to idealistene. Men håndtrykket og smilene 

understreket den åndelige kontakten.

I audiens hos kongen og kronprinsen 

Ikke mindre enn to ganger fikk Lende audiens hos H. M. 

Haakon VII. Første gangen var i 1927. Da fikk han 200 kro- 

ner til arbeidet sitt. 

Den andre audiensen fant sted i 1935. Det var det året 

han gikk rundt med sitt høyst originale «funkisansikt». Han 

Iiadde satt seg som mål å la hår og skjegg vokse - som hin 

Harald Hårfagre - inntil målet var nådd. Og Lendes mål 

var å gi minst 50 gutter faglig opplæring. Men bare fullskjegg 

og villmannshår var ikke originalt nok i det lange løp. Derfor 

raket han seg snau på den ene ansiktshalvdelen og lot skjegg- 

hårene få fri utfolding på den motsatte siden. Samme forhold 

på hodet -- bare i omvendt rekkefølge. Spor om dette vakte 

oppsikt! Det var jo i de årene «funkisstilen» var moderne, og 

Lende ville videreføre ideen på sin måte. 

Iført arbeidsoverall og sin oppsiktsvekkende maske søkte 

han altså for andre gang audiens på Slottet. Hans egen skild- 

ring gjengis her ordrett (etter lydbåndet som ble nyttet ved 

radioutsendelsen i 1971 ) : 

«Eg va oppe i overhal, det hadde det stått i avisene fare 

dagen, og så jekk eg opp te maen så sidde i det huset aleina, 

så seie eg: «Der komme ein løyen mann fra Stavanger! » «Ja,» 

sa han, «me sidde nettopp og lese om det i aviså.» 

«Eg søge om audiens hos Kongen,» seie eg. «Ja, du kan 

bare komma,» svarte han. Og når eg kom opp te vaktå, så 

viste han meg inn og så tog han av meg frakken og pusste 

skonå og viste meg opp trappå. Så kom adjutanten og så sa 

eg: «Eg ska søga om audiens.» »Ja,» sa han, «har du fine 

Mer onna?» «Ja,» sa eg, «eg har fine kler, men eg må få gå i 

den dressen, for det e det så e vitsen med det.» «Ja, ja,» sa 

han, «du ska få beskje'.» Så ga eg opp adressen te et firma kor 

eg va kjende, lenger nere i byen. Og der kom det då beskjed 

at eg kunne komma neste dag klåkkå elleve.

Karikatur au K. Jordanger i forbindelse med Lende's audiens hos kongen. 

Og då gjekk eg inn og opp trappene og blei mottogen på 

den måden. Eg måtte venta ei stonn, for der var ein aen, 

større, mann inne føre meg. Men det gjekk godt. Majesteten 

helste på meg og ba meg sidda me' siå. Eg sa det te 'an at det 

va om å gjørra å redda ungdommen. Ja, han va enige i det.

Der hadde vzert någen prestar, sa han, og forskjellige andre 

så ville gjsrra någe, men det va' ikkje nok. Nå ville eg samla 

di, sa eg, og gjsr' någe merr. Det gjekk ganske bra. Så reiste 

eg meg opp, for når eg hadde fått di ordå, så va eg fornødde. 

Så gjekk eg te dørå og takka for meg. Neste dag fekk eg ein 

sjekk på tusen kroner. 

Siden traff eg kronprins Olav og slo han for to hundre 

kroner. Men så sa han det: «Du har fått hos Kongen!» «Ja, 

eg har fått hos Kongen,» sa eg. Kronprinsen fortalte ellers at 

han hadde sitt meg på Carl Johan! » 

Det spørs om ikke «funkismannen» den gangen hadde vakt 

større oppsikt enn Kronprinsen på «strøket» i landets hoved- 

stad! 

Under audiensen spurte forresten Lende om Kongen ville 

vEre av den godhet å sette sitt navn i den notisboken der 

politimester Kvalsund og andre notabiliteter i Stavanger hadde 

gitt ham sin anbefaling. Men så langt kunne Hans Majestet 

naturligvis ikke strekke seg! 

Den artikkelen «Stavangeren» hadde 4/2-35 - i forbin- 

delse med audiensen, er så fornøyelig at den bør gjengis i vår 

minnebok: 

Lars Lende er kommet tilbake fra Oslo. Avisene har alt fortalt om hans 

optreden på hovedstadens arena. Hans funkisfrisyre og rygg-inskripsjon hadde 

den tilsiktede virkning. I-fan tok byen så hårfint som noen. 

Nu er han kommet tilbake. Og som den offentlig rutinerte mann han er 

kjenner han pressens makt. Og kommer til oss. Både før og efter slagene. 

Idag fortalte han om sine besøk og samtaler med Kongen og kronprinsen. 

Lars Lendes vandringer i slottet viser at Kongen og kronprinsen er over- 

måte demokratiske. De nekter sig ikke et godmodig smil når Lars gir de 

kongelige herrer undervisning i samfundslere. Men de hører på ham og 

ofrer halvtimer på hans utlegninger om verkstedet på Ledaal. Og Lars snak- 

ker kav stavangerslr. Det kan vel hende at han ved en feilsnakkelse sier jeg 

for eg og dere for dokker. 

Ja, så forteller Lars om sine store dager på Kongens slott. 

Han begynner med å si at Kongen ga meg et beløb, men kor stort de' e' 

går av stabelen når eg komme på talerstolen. 

Kongen sa bara godt, va greie, radla svært - og lo og. Han va interes- 

serte i arbeie. De hadde ikkje vært dreve rektigt før, sa han. Nå måtte en 

gjørra noge mer for di. Det sama framholdt og eg.

Han va' åg enige i atte de' va for mange så stengde ongdommen ude. De 

va felt gale, sa han. Han framholdt sjøl atte seks månar i åre va forlide. 

De måtte arbeia heila åre'. 

Mens me snakte sa eg te 'an atte eg sko helsa fra Stavanger og stavanger- 

folk. Kan ba meg helsa tebage. 

Eg spyrte om eg konne få lov te helsa på 'an når 'an komme te Sannes 

i sommar. 

De loft'an. 

Eg takt an' for pengane eg fekk sist og ba 'an onskjyila att' eg kom igjen 

nå sådden så eg kom. Men eg kom for ongdommen. 

Han vilde se meg rondt. Eg reiste meg op, snydde meg å forklarte, og då 

eg hadde vist meg 'an sa eg at dette e te læra og arbei for de onge. Han 

kikte både på lilybetangå å skiftenyggelen på ryggen å så smolka å lo 'an å 

syntes de va løie å interessant. 

Eg sa håre å slrjegge va te reklame for ongdommen. 

I-Ian radla så lenge at 'eg måtte bryda av mange gonger for å komma te 

ore'. Eg sad å radla me 'an nesten ein halle time. Eg sport 'an om han 

vilde skriva onna på denne skrivelsen, men de hadde 'an 'kje lyst te. Han 

konne komma te binna øvrighedå å politiane, sa han. 

Ja så jekk eg. Hail sa eg måtte helsa te Stavanger. 

Eg sporte Iiafteinen om eg konne gå te kronprinsen nå me ein gong. Han 

ondersøkte hos vaktå, å kom tebage å sa atte prinsen vilde ha de skriftligt. 

Så va eg hos 'an på fredag, tyve øve toll. Han va i lyse klær å svert smilanes. 

Han sa att 'an hadde sitt meg to gonger udenfor Stortinge når 'an bilte forbi 

mens eg sto å selde korter og blader. Han hadde lagt merke te frisyren, sa 

'an. Han va greie å sporte itte arbeie å koss de jekk. Eg sa te 'an at hviss 

han å Martha kom på denne kanten måtte de komma på Ledaal å se. Han 

lofte de sko komma hvis de kom. Eg gidd'an et kort han sko levera te na 

Martha, sporte om eg konne få komma te Sliaugom. De hadde 'an svært lide 

lyst te, men eg sa eg hadde svært lyst te helsa på na Martha. Han va helste 

avvisandes å eg slo øve i a'ent snakk og snakkte om gyttane å ungdommen å 

så sport'eg ein gong te om å få komma te Sliaugom. De får vera te ein a'en 

gong de, sa prinsen. Då hadde me snakt i tyve minyttar. 

Eg sa att eg hadde fått et ganske pent beløb av far 'ans, å slo udom om 

eg 'kje konne få lide gran av han åg - så i ein fine tone, skynna du. De sko 

'an se på, sa 'an. 

Ellers forteller Lende: 

Eg jekk rondt i byen å selde korter å blader, å sto maje me Stortinge. 

Eg holdt foredrag opte 5 kvarter om gången og sa forsjelligt om framtiå for 

Norge og ongdommen. Eg sa heile veien at framtiå for Norge må gå jønå 

ongdommen å veien te velstand går jønå ongdommen å ikje jønå Stortinge. 

Der va eiil bråde me folk så horrte på meg og flarne kom me 5'ere og l0'ere. 

Inni Stortinge, ja hos stortingsmennene, skjynna du, spleiste di samen 

40 kroner å ga meg.

Demonstrant i Stortinget 

En samfunnsreformator som Lende hadde naturligvis at- 

skillig å utsette på autoritetene og deres manglende evne til å 

rette på alle skjevheter på så mange felter. Noen partipoliti- 

ker var han ikke, men ga hugg til alle kanter, uansett om det 

ikke falt alle like lett for brystet. 

Stortingets talerstol hadde han nok besteget med en ube- 

skrivelig fryd i sitt hjerte. Men akk, den var reservert de spe- 

sielt utkårede! På galleriet var det imidlertid fritt tilgjenge 

for hvilken som helst Per Snått. Her var den eneste sjansen 

til å gjøre seg bemerket. på høyeste hold. Lende la sin «lumske» 

plan: Han ville tale til folkets kårne, uansett, og si hva han 

mente de burde gjøre mcd de tingene han kjempet for. 

«Eg reiste meg opp på galleriet og ropte at di måtte redda 

ungdommen, og heiv ner någen blader i salen. Så kom politiet 

og vaktmesteren. Eg måtte fylla ner te det gamla poletilsarn- 

merset. Men det gjekk godt.» - Det va' sørgeligt at eg ikkje 

fekk sleppa te', sa Lende til Dagbladet etter episoden. 

- La oss få fortsettelsen på innlegget Deres. 

- Her e manuskriptet. Han rakte fram tre blokkblader 

med digre bokstaver klort ned med blyant. 

- Eg har sitt meg galen på det at myndighedene ofra mil- 

lioner te fengsler og ettervern - det auge på og auge på - 

isteden for å jørra någe for å fårebygga elendighedå. Gjørr 

någe for ungdommen fm han komme på skråplanet - det 

har våre mitt motto i adle år. Men når Stortinget ikkje vil 

hørra på meg, får eg forsøga å få i stand et stort foredrag her 

i Oslo i steden. 

Lende vakte forresten en del oppsikt like etter ankomsten 

til Oslo iorleden dag, skriver samme dagsavisen, da han 

spente kjerra foran «Rogalands-Prinsen» og fylte den med 

unger. Vi er nemlig ikke vandt til at noen steller til sånt uten 

å forlange betaling for det, men i Stavanger er Lende og pon- 

niene og gratisturene hans et velkjent trekk i bybildet.

Barnevennen -- Ponnymannen 

Foruten å beskjeftige de unge i en kritisk alder og la dem 

få lære noe nyttig, så Lende også som sin oppgave å more 

barna - gjøre tilværelsen lys for dem som gjerne ikke hadde 

så gode kår å vokse opp i. Som et ledd i disse bestrebelser laget 

han sammen med guttene på «hjelpeverkstedet» noen 

lekeapparater som ble montert på marken bak Ledaal. Når 

en tenker på hva lekeplassene i våre dager koster kommunen, 

er det bemerkelsesverdig at Lende uten vederlag - ja, uten 

takk for den saks skyld - satte opp disse tingene for å more 

og adsprede de små som i den tiden så visst ikke var så tilgodesett 

med apparater som nå tildags. 

For å glede barna fant Lende på så mange ting. Om sommeren 

kunne det hende at han leide en lastebil eller buss og 

lot en skare av jenter og gutter bli med på landturer. Han 

kjøpte slumper av wienerbrødskalker og brus til niste. Iblant 

overnattet de i lokaler eller løer, og det var en opplevelse for 

alle som deltok i utfluktene. 

Barna flokket seg gjerne om ham. Han var så snill og god 

mot dem, ga dem kaker eller annet «snob». Ikke sjelden 

fulgte de ham inn på kafeer der han spanderte brus på dem. 

Det «svarte seg» å være venner med Lenden! 

Velgjøreren selv fikk daglig oppleve at «den største gleda 

ein kan ha, det er å gjera andre glad». 

En mann i naboskapet, godt kjent med forholdene, skrev 

en gang disse anerkjennende ordene: 

- - 

«- - Når Lende kommer sammen med en stor barneflokk, 

da er det et både rørende og vakkert syn - et positivt 

fredens tegn i en verden full av uro. Ofte kjøper Lende kaker 

og gode ting som de små kan få spise. Ikke alle av barna har 

det så godt hjemme når det gjelder denne verdens mammon, 

mange bor trangt og spartansk, men barna blir alltid mottatt 

av redaktøren av «Fagamatøren», de kan snakke med ham 

som en venn og velgjører - og når han hilser, så hilser han

Anszktet bak «klovnens» maske - vemodtg, alltzd med tanke for den oppvoksende 

slekt som skulle szkrer og selv bygge en frzmtzd.

Lende med noen av 

sine «mekanikerl~r- 

linaer* utenfor verk- 

Lekeapparatene som 

Lende satte opp på 

Ledaal var meget po- 

pulære. 

I 1934 lot Lende hår 

og skjegg vokse (til 

venstre) som en pro- 

test mot den vilkår- 

lige behandling av 

ungdommen. For yt- 

terligere å vekke 

oppmerksomhet for 

sin sak skapte han 

«funkismannen» (til 

høyre). Mer originalt 

enn vakkert, sa han 

selv.

Kramkarbåten som Lende rezste rundt med en tzd. 

«Samfundsbåten» ble stzlt tzl gratzs dzsposis/on for at de unge skulle Izre seg å stelle 

en motor og komme ut z naturen

naturlig og liketil på alle, uten hensyn til stand og stilling. 

Lendes arbeid for barna og ungdommen er i høyeste grad 

positivt! >> 

En mor skriver i 1957: 

«At Lende er kjent av store og små, det vet vi. Men hvor 

mange er det igrunnen som kjenner til hans utrettelige om- 

sorg for barn og ungdom? Så mangt et sosialt tiltak er blitt 

utført her i byen, men med støtte av en god øltonomisk fore- 

ning. Lars Lende har kun seg selv å stole på. Han får ingen 

stønad til sitt hjelpearbeid, men med en arbeidsglede og en 

sterk kjerlighet til de små får han utrettet mer enn mange 

andre som er bedre stillet. Hans motto er: Lykkelige og trygge 

barn og en tilfreds ungdomsskare. 

Lende begynner der hvor vi alle skulle begynne. Det er de 

små som er den kommende slekt som skal føre godhet og 

kjærlighet videre. En ting Lende gleder seg over er når barna 

er sunne og friske og når de er godt kledt for vær og vind. 

Men han er også klar over at der ligger et stort slit for foreld- 

rene å holde de små godt kledt. Alt er dyrt i dag, det er han 

klar over. Derfor tok han en stor beslutning og kjøpte flere 

strikkemaskiner for mødre i by og bygd. Vi mødre takker 

deg for dette tiltaket og for den tålmodighet du viser våre 

barn. Du har alltid tid til overs for dem og vårt ønske er at 

du fortsatt får ha mange gode år foran deg til å glede alle 

dem som står deg så nær, barna.» 

Selv uttrykte Lende det slik: 

«Det er vidunderlig og morsomt å kjøre ponniene og se 

hvor glade barna blir. De fryder seg, synger og ler. Alle son1 

liker barn gleder seg ved å se deres glede og interesse. 

Jeg vil svært gjerne låne dyrene bort til flinke koner som 

har flere småbarn, eller de vil more noen barn de kjenner. 

Jeg tar ikke betaling for kjøring eller utlån, men setter som 

vilkår at det må være pålitelige folk som kan behandle dem. 

Alle som vil gjøre noe og ofre litt for sine små medskap- 

ninger bør her være interessert. Det bør gjøres mere for våre

Klisjeen til denne tegningen au ponnien og barna ble funnet blant Lende's 

etterlatenskaper. 

barn i byen og på landet. De små vil alltid ha noe nytt som 

er originalt. Vis derfor barna mere kjærlighet og mere offer.» 

Lende var også en stor dyrevenn. Ikke minst likte han små 

hester, ponnier, som jo også falt i barnas smak. 

Ikke mindre enn tre ganger reiste han til Skottland for å 

kjøpe ponnier. Det er rent utrolig hvor mye arbeid han la ned 

for å finansiere disse innkjøpene, og for å få myndighetenes 

tillatelse. At han overl~odet klarte det er intet mindre enn et 

under. Ved hjelp av garantier ble det opptatt lån i byens ban- 

ker. Bare det var et slit. Så skulle departementet innvilge 

valuta, landbruksdepartementet og veterinærdirektør skulle 

i høy grad ha sitt besyv med i saken, og det var neimen ingen 

enkel affære. Karantenestasjon måtte skaffes til veie og god- 

kjennes av fylkesveterinæren, 0.s.v. Bare en målbevisst ildsjel 

som Lende kunne gjennomføre noe slikt. 

Det samlede antall ponnier som ble innført dreidde seg om 

40. Ellers ble det jo avlet atskillige føll her i landet. Det vakte

Epn gd flflnu? ub meb een opfiagen Qaraplq i gaanben. Sitebet: 

Øen nocfom belienbte libt unberlige derfon 

Bar8 Wecanicue afflagbe igaar Webacionen eet 

&!#g. 

Gonl befient troer benne Wanb at uere eet 

mecanifi meni, oc Oafner [)an i Siibene C~eb 

opfunbet eenbeel fnurrige Siing. 

$an Bafuer ocfaa lom tiibligere mebbelt i aort 

Blab, viftet een gorening: ,,Sag:Ilmateuren", 

Tom fial aare een elaga @reninfl for btaben4 

Benier. Denne %orening brifuer paa meb at 

finbe ub Gircelene Quabratur, Olutb:grembrin: 

geife, Qerpetuum Wobile, foruben een $eel Deet 

anbre nanbaittige Siing. Disfe @atmanb8:6treger 

enbte ba ocfaa for Ceeben meb een Ulycle, ibet 

eet Weblem troebe at $aue opfnnbet een ,,gLqne: 

maftin", ibet $an fra eet [)ei)t Qunfl goppet 

Innkalling til «Opp- 

gjørsmøte» en gang i 

«de harde trettiåra». 

Det var nok ikke all- 

tid de møtte, de som 

ble utfordret. 

for at ,,ITquea fant gan temmelig hurtig, oc 

bracf fit goaeb. 

bom lagt afflogbe $an o% Sgaar eet Befeeg, 

oc bemonitrerebe een Del nye ,,DpRnbelfer" 

Øen genialerte fqntes Bi var een forn fiulbe 

ionftiEe eet faalalbt ,,%eforbring5mibbel". Den 

beitob aff tuetthe runbe Bteener meb een %re: 

fiamnie niernem, oc eet grel bafofner fra bem. 

Beb at treffe eet Soug fom er rullet oner 

,,%talenn, fim $an falbebe ben, flulbe Wanben 

beoage iig fremofuer. 

Bi gienyir @er 3been til befjagelig Ilffbengt: 

telfe, bog troer ai er) bet blifuer een ferlig be; 

$agelig Sornriyelfe at fomme frem paa benne 

Waabe. 

Da jeg biir betraktet som en dårlig mann 

her i byen, og da jeg hm tatt et &pent og 

ærlig stwdpwkt for Kristus og derfor er 

blitt hånet og spottet, innbyr jeg cmtoriteter, 

politiet i aile grader, dessuten redaktør 

Sletten, larer Sigurd Lura og forømig d e 

som hm noe å si om mig. 

Enire 25 @re 61 dekning ai lokalutgiftene 

For Kristus og ungdommen 

«Molboposten» ga 

192J i forbinde13 

med byjubileet z 

sitt szrnummer «Sk 

fang? Buudsticke) 

hvor byens honorr 

tiores og originale 

ble karikert i stre 

og tekst. «Lars Mecr 

nicus» slapp selvsafi 

ikke unna.

Barnevennen Lende drog landet rundt med sine ponnier. Her er han i Bergen. Ron- 

takt med barn fzkk han overalt. 

Fra matet i gymnassamfunnet «Hugin», februar 1971. Sannsynlzgvis det szste bzlde 

som ble tatt av Lende.

Iltenfor Cheval Dyrehospital i Oslo med en av ponniene som ble forzrt bout 

Avisselgeren personlig, med floss og En liten Lende-ambassadøy i Mo i Rana 

vesken full av «Fag-Amatøren)). 1960.

Lende bak bildet som kunstmaleren Bac- 

ker Berg malte av ham som «funkisman- 

rien». Og til høyre for dette «funkis- 

mannen» selv i Oslo, i full virksomhet 

med salg av «Fag-amatøren». 

Da «funkismannens» halve hår og skjegg 

var på sitt lengste, lot Lende seg til en 

avveksling også forevige av en profesjo- 

nell fotogvaf.

forresten en viss oppsikt at en av de drektige hoppene fødte et 

velskapt føll under transporten over Nordsjøen. Den nye 

skapningen fikk skipets navn, «Leda». 

Sammen med Lende fulgte noen unge hjelpere fra Stavan- 

ger, de skulle bl. a. tjenstgjøre som «tolker», selv om deres 

språkkunnskaper nok var temmelig mangelfulle. Men sjefen 

selv var jo nærmest analfabet når det gjaldt utenlandske 

tungemål. 

En av medhjelperne har skildret Englandsturen slik: 

«Lørdag 14. april 1961 troppet Lenden og jeg opp på Skagenkaien med 

alt som trenges for en englandstur. M/S Leda sliulle gå fra Stavanger lrlok- 

ken 21.00. Da vi hadde ordnet med bagasjen gikk vi opp i kafeteriaen for 

å spise aftens. Det ble et deilig måltid med egg og bacon. Dagen etter kl. 

2.00 la Leda til kaien i Newcastle. Vi kom oss i land og gjennom tollen 

etter en del strev. Like ved kaien var det et tog som gikk til Kings Cross, 

midt i Newcastle. Her måtte vi vente i 4 timer på toget som gikk videre 

til Aberdeen. Vi kom til Aberdeen ved inidnatt. På stasjonen sto farmeren 

Alex Grey og tok imot oss med sin Land Rover jeep. Etter en times 

kjøring med denne ankom vi til farmen, hvor vi ble hjertelig mottatt av 

Grays kone. Vi ble budt inn i stuen og servert et herlig rnåltid mat. Etter 

en del prat oin reisen, ble vi vist opp på gjesteværelset, hvor vi slculle ligge. 

Farmen var en av de største på disse kanter, med 30 melkekyr og 50 

ungdyr. På kulturbeitet gikk det 50 ponnier. Uthusene var låge gråsteins- 

bygninger. 

Ponniene som vi sliulle ta med oss, var samlet i en stor innhegning, klar 

til å hentes. Dagen etter tilbrakte vi i Aberdeen for å se oss om, og kjøpe 

presanger til familiene hjemme. 

Etter fire dagers opphold i England var det tid {or reisen hjemover. 

Kl. 17.00 kom det en stor lastebil som skulle frakte oss og ponniene til 

Newcastle. Lenden skulle sitte fremme i førerhuset, mens Alex Gray og jeg 

skulle være bak og passe på ponniene. Etter å ha kjørt hele natten kom vi 

endelig fram til Newcastle. Ponniene ble lastet ombord i M/S Leda ved 

hjelp av heisekraner. Da dette var gjort, tok vi hjertelig avskjed med mr. 

Gray og vendte nesen mot Norge . . .B 

Med sine ponnier for Lende land og strand rundt. Over alt 

vakte han oppsikt og begeistring. Det vil vaere nytteløst å ta 

med alle ferdene i en bok som denne. Men noen skal nevnes. 

Her forteller Lende selv fornøyelig om sin tur over «halve 

Jæren» i 1939.

Hele oktober har Per og Paal trasket Jæren paa kryss og tvers, der de har 

samlet sig venner og bekjentskaper som har kommet i berøring med dem 

ved kjøring og ridning. Alle har moret sig meget, men allikevel for lite. 

Starten begynte paa Sandnes, hvor vi hadde vsert etpar dager. - Saa paa 

søndagen drog vi og 3 Sandnesgutter paa vei til Ganndalen, hvortil vi kom i 

5 tiden. Som vanlig var guttene og barna møtt op og hjalp til med hestene 

saa de kom i stall. Han Gaute var basen. Macdag morgen hadde guttene 

foret og pusset dem, saa de stod kjøreklar til en pen dag. 

Paa tirsdag drog vi og 3 gutter videre til Kverneland, den nye veien om 

Foss-Eigeland og den nye brua. Paa veien maatte vi hilse paa kjensfollr, som 

skulde ha sig et klapp paa Per og Paal, som alle liker. Til Kverneland kom 

vi i 5-tiden, hvor vi fikk stall hos handelsmann Kverneland, og der fikk vi 

oss ogsaa melk og mat. Barn og gutter hadde nu samlet sig - en stor flokk 

som var elle ville for vi var kommet - og kjøre og ride skulde alle. Saa 

spentes ponyene føre og alle skulde hjelpe til. Der blev liv paa Kverneland 

den dagen. Adle kaanene var interessert, saa naa har eg minst faatt 50 

kaaner paa Kvednaland for meg. Ja, de e goe greier. 

Torsdag middag tnaatte vi videre til Figgjo og Aalgaard øve de svere 

Aaslandsbalrkane. 2 piker og 2 gutter var med til Figgjo - en herlig vei 

og godt vær. Paa Aasland maatte me se paa adle di svarte naudaa saa bar 

saadden feide melk. Likesaa felrk tne et raddel me kvinnfolkaa paa garen, 

di va i dongriboksa og hadde arbeidslyst som mannfolk. 

Fra Aasland jekk det i firsprang liga te Figgjo onna bakken. Vi kom til 

Aalgaard i 5-tiden - selvfølgelig stor begeistring. Alle gutter og pilier kom 

imode meg. De bare spør: Kor lenge blir du, Lende? 3-4 dager. Og saa 

Idapper de i hendene. Her var en nordlandskone som ikke likte eller utsto 

mig og ponyene - hun vilde ha mig avgaarde, og hun overhalet mig paa 

en stygg maate. Denne kvinne har jeg aldrig sett. Barnene sa det var et 

styggating, saa alle kjente henne. Men jeg hadde alle barnene paa min side, 

og saa gaar alt godt. 

Lørdag middag drog vi og 2 gutter paa veien til Bryne, en herlig vei og 

storslagen natur og saa var det ønskevar. Til Bryne kom vi i 4-tiden. Før 

jeg kom til Brynebyen kom smaapikene springende og skulde kjøre med, 

og før jeg naadde stallen var vognene fulle av onger, og en likesaa stor flokk 

efter. Her ogsaa var det første spørsmaal: Hvor lenge blir du, Lende? Til 

over søndag og vel saa det! Og da jublet alle. De dager jeg var der samlet 

jeg alle de barn som var der, de vil bare jeg skal vsere lenger, men jeg maa 

videre for fler venter paa Per og Paal. 

Onsdag middag drog vi til Podlest. 3 a 4 gutter var med paa veien. Til 

Podlest kom vi i 4-tiden og fikk stall i forbruksstallen. Her blev jeg godt 

mottatt av alle og jeg fikk hus paa en gaard hos greie folk. Jeg stoppet en 

og en halv dag. Her kjørte vi lange turer og rundt til Salte. 

Saa bar det naste dag til Vig ved sjøen hvor storgaardene ligger. Her 

var jeg en dag. Baade paa Vig og Skjeie var barnene begeistret. Hu Malli 

paa Slrjeie skulde dere ha sett. Hu va ei lidaa snaale, et smilende ansikt 

med levende øine.

Turen videre til Kleppekrossen-Klepp stasjon, hvor guttene hentet mig 

med kjerrene paa toget søndag formiddag. Alle hadde møtt op og gleden var 

stor. Videre til Ganndalen, til Voddel og Sola, derfra til Tananger og saa 

hjem paa 3 timers kjøring paa søndagen. 

Det varmer mitt hjerte aa faa gjøre noget for barnene, faa se og høre 

deres glede og store takknemlighet. Å utføre en kjaerlighetsgjerning for 

barnene er en stor misjon for alle, den taler mer enn prek i en time. Der 

staar i Bibelen at du skal elske din neste som dig selv. 

Som tjener for Kristus, barn og ungdom. 

Lars H. L,ende. 

Og her har et par ll-års gutter fra Sola og Orre skildret 

sine inntrykk og opplevelser: 

Då Lende og ponyane bespkte Sola. 

Tirsdag den 31. oktober felrli me solafolk besøk av Lende og dei smaa 

ponyane. Onsdag kom han paa skulen og ville henta skulongane. Daa han 

saag meg var det meg til køyra. Eg spurde om han kjende meg att. Han saag 

paa meg, men sa han kunde ikkje det. Eg maatte seia kven eg var. Ungane 

var ganske ville til aa faa køyra seg. Men Lende dela saa godt han kunne. 

Me kom til stallen og no skulle hestane faa kvila seg. Saa gjekk eg og 

Lende heim og skulle eta. Han spiste godt, og var fornøytt. Eg er ein god 

venn med Lende fraa sommerferien i byn. Og eg fekk han til aa komma 

til Sola. Det helt han. Attmed oss er der ei utmark paa omtrent 20 maal, 

der skal eg og han bygga ein fabrikk til aa laga kjerre. Me køyrde oss mykje, 

og so fekk me ri. Um kvelden reiste han heim, og han stolte paa meg. Eg 

skulle stella hestane. Klolika %8 tok eg kjerrene heim. Om morgonen 

klokka 10 kom Lende, daa fekk dei kjerrene. Me pynta hestane, og so sela 

me dei, og køyrde ut. Daa me hadde køyrt ei stund fekk me rida. So var det 

middag, me gjekk og spiste. Me hadde bare spekesild og epple og supa. Men 

han aat so det skulle vera kjødd. So drakk han kaffi. Men ungane stod uten- 

føre og venta. Ettepaa gjorde han i stand og reiste til Tananger. Han fekk 

med seg 4 gutter til Risa. Han sa at eg matte snart koma til byen, det sa 

eg ja til. Alle ropte etter han og sa han maatte snart koma att. Daa han 

var reist syntest dei der var ingen ting aa gjera. Alle snakka om den snille 

mannen. 

Robert Sømme, Sola. 

11 aar. 

Funkismannen og Ponnyane 

Ein dag daa eg hadde vaare paa skulen saag eg to smaa hestar som drog 

paa kvar si kjerre. Fyrst trudde me at det var to hundar, men etter kvart saag 

me at det var Lende som kom med ponnyanne. Daa han kom bort spurde 

han om me ville finna litt mad til dei, saa skulle me faa køyra med dei, 

mens dei aat skulle me faa laana kjerrene. Jon og eg sprang og tok tri kaal-

abiar kvar, og gav dei. Daa dei hadde ete fekk Martin køyra fyrst. Etterpaa 

slrulle aile i hop faa, sa han. Daa me hadde halde paa med det ei stund, 

skulle me faa rida. Men fyrst maatte dei faa mat, sa han. Han kjøpte eit 

hardt brød, det fekk me plukka sundt og gje dei. Daa dei hadde ete opp 

brødet fekk me rida. Eg fekk prøva to gonger. Men daa tok det til og 

mørkna. Daa sa Lende at me maatte slutta for idag, for ponnyanne maatte 

kvila godt ut til i morgon, for daa skulle dei arbeida heile dagen. Morgo- 

nen etter daa eg korn ut, var det fullt av ungar som drog paa kjerrene, dei 

hadde ikkje ponnyanne, for Lende var ikkje kommen ennaa. Men om ei lita 

stund kom han. Daa skulle me faa ut og kjøra att, sa han. Fyrst tok me 

Saltevegen. Og me var minst 10 ungar oppi kvar kjerre. Daa me kom til 

Pollesta alt maatte me smørja hjula, for dei gjekk saa størt. Daa me hadde 

smurt dei, tok me til Erga. Naar me kom heim att var det middag og eg 

gjekk inn og aat. Etter middag fekk eg ikkje vera med saa mykje for eg 

maatte vera inne og læra leksa. Daa eg var ferdig gjekk eg ut og var med 

og lrjørde til kvelds. Dagen etter var eg paa skulen og daa eg kom heim var 

Lende reist. Men eg vonar at han snart kjem att. 

Odd Tufteskog, 11 år 

Orre. 

Fire stavangergutter forteller i 1957: 

En søndag kom vi bort til Lenden for å låne de to ponniene, Grete - 

svart - og Tulla - grå-hvit og noe større enn den første. Vi kjørte opp på 

Gamlingen og lot dem gresse der. En av guttene som var med oss lot Tulia 

gå uten vogn. Da vi slrulle sette Tulla inn i vognen igjen snudde den seg og 

sparket bakut. Vi bad noen menn om å ta den, men den var lurere enn vi 

trodde. Jeg fikk jobben med å passe på Grete. Plutselig satte Tulla av gårde. 

Grete så det og kom settende etter. Det var hompete veg og Grete løp vel- 

dig fort. Jeg lurte på om jeg ville være hel etter dette rittet og det var jeg 

heldigvis også. Da vi endelig filrlr tal

nesten ikke gå. Endelig gikk den, og vi var så trette etter alle strabasene at 

vi nesten sov på kjerra. Kl. var blitt 17, så vi kjørte hjem med hestene. 

Inge. 

En dag lånte vi en av ponniene til Lenden, Grete, som er veldig rolig og 

snill, så den første delen av turen gikk bra. Lenden fulgte oss et stykke på 

vei så Grete ikke skulle begynne å lengte hjem med en gang. Men da vi 

hadde kommet et stykke på vei utover Lølrkeveien kom Grete til å tenke på 

Tulla som den andre ponnien het, den prøvde å snu tilbake, men etter en 

stund fikk vi den med oss. Vi kjørte hjem i gården vår og der tok vi av 

bisselet og bandt den så hun fikk gress. Etterpå slapp vi den fri så hun 

fikk gå hvor hun ville. Da vi hadde fått på bisselet kom plutselig en stor 

Collier og Grete ble så skremt at den satte i galopp. Men vi fikk nå roet

den til slutt. Når vi hadde gått en tur ville vi gå hjem med den. Ikke før 

vi hadde kommet et stykke på vei kom Grete til å tenke på Tulla. Den 

sprang i galopp utover Løkkeveien. Da vi kom til Folketeateret snudde hele 

kinokøen seg etter oss og trodde vi hadde tatt ny veddeløpsrekord. Da vi 

kom nesten bort til Lenden holdt vognen på å velte. Vi gikk inn i stallen, 

og der kom Tulla imot oss. 

Kristian. 

-Vil dere være med til Ganddalen i dag? spurte Lenden. 

--Ja, hva kloklta er det? spurte vi. 

-Klokka ett, svarte Lenden. 

Klokka var ett da vi gikk hjemmefra. Vi skulle kjøre med hestene til 

Lenden. Vi hadde det kjekt hele veien. 

Da klokka var halv fire var vi i Sandnes. Der satte vi kjerren fra oss, 

for vi skulle ri fra Sandnes til Ganddalen. Det var ikke så langt. 

Da vi kom til Sandnes tok Lenden oss med på en kafe. Der fikk vi kaker 

og brus. 

Alf og Svevve. 

En jente forteller: 

Lende har to kjekke ponnier som heter Laila og Sonja. Du kan tro det 

er kjekt å sitte på med dem. 

Det var en varm søndag vi fikk være med en lang tur med ponniene. Vi 

kjørte rundt Mosvannet og ned til Torget. På Torget fikk de mat av meg. 

Etterpå kjørte vi ned på kaien og så på båtene. 

Da klokken ble 18 begynte det å regne, og vi kjørte hjem. 

Hilsen fra 

Thorild. 

Med ponnier til Oslo 

Om denile turen, som fant sted i 1957, forteller Lende: 

Som det er omtalt i dagspressen har jeg vsert i Oslo og solgt en ponni 

og gitt en bort til et barnehjem som ligger ved Randsfjorden. 

Jeg reiste om kvelden med m/s «Rogaland» den 9. november. Ponniene 

fikk en god stallplass som bitsmannen hadde gjort klar til vi kom med dem. 

Mannskap og offiserer var svært begeistret for ponniene og stelte godt med 

dem. De ga dem sukker og brød, så de ble gode venner med dem. Så det var 

en koselig tur bade for meg og det gilde mannskapet pluss hu med skjør- 

tene, som ikke glemte kaffi og goe middag, hvorfor jeg vil gi henne 3 stjer- 

ner på brystet som takk. Forresten må jeg si at turen gikk godt og fint med 

godvær. 

Vi kom til Oslo fredag morgen, hvor kaiarbeiderne tok godt imot både 

meg og ponniene, for de kjenner meg meget godt og er gode venner av Fag-

Det var stor begeistring og beundring da jeg kjørte dem opp til Cheval, 

forbi Skansen. Jeg måtte stanse flere steder for at publikum skulle få se 

dem og få seg et klapp. Alle måtte smile. 

På Cheval ble vi godt mottatt av personalet, og en fin og god stall fikk 

vi også. Jeg tok også flere småturer rundt i byen og på Youngstorget for å 

hente grønnsaker til for. Det ble en hel oppstandelse da jeg kom der i mid- 

dagstiden, spesielt var alle barna glade og måtte få klappe dem, ja, også få 

sitte oppå dem. 

Og så på strøket, på Karl Johan på søndagen med mange barn i kjerrene. 

Det gikk fint i trafikken. Politiet var elskverdig og hjalp over de verste 

kryss. Så jeg har politiet med meg der også. 

Jeg var også oppe på Victoria Terrasse og hilste på vår kjente Stavanger- 

mann Thorleif Karlsen, som har den store stiiling der som politiinspektør. 

Han bestilte Fagamatøren av meg og betalte godt på forskudd. 

For øvrig traff jeg mange stavangerfolk der inne, såsom stortingsmann 

Hegna rett utenfor det store huset hvor han har sin plass som representant 

for Rogaland. 

Jeg traff også flere som var inne for å gå på kurs, såsom tollere, jern- 

banefolk o. I. En lørdag morgen traff jeg også han Spurven og broren, som 

hilste på meg ved Vestbanen. Likeledes traff jeg flere unggutter som gikk 

derinne for å søke arbeid og bodde på herberget. Jeg var også til kaffe hos 

M. Åsland, som er vaktmann på Victoria Terrasse. Han er stavangermann 

og passer på alle kontorene. 

Fredag den 19. oktober var jeg oppe i Dagbladet og hilste på Eva Røine. 

Hun var grei og liketil og smilende. Hun var svært begeistret for Rogalands- 

prinsen. Jeg talte også med journalist Antonsen, som ordnet med anbringel- 

sen av ponnien til barnehjemmet, om omtalen i Dagbladet 23. oktober, med 

stort foto av ponnien og meg. 

Jeg hilste også på fotografen for Dagbladet, som tok dette bildet. Han 

heter Fornebo og var meget interessert i ponnier og dyr i det hele tatt. 

Han arbeidet med en stor ide, nemlig å f% i stand en dyrepark i Oslo-om- 

rådet, hvor det skal være lekeapparater og andre morsomme ting som inte- 

resserer barn og foreldre. Jeg forsto ham slik at han hadde brukt meget tid 

og pengeoffer for dette arbeidet. 

Mandag den 22. oktober var jeg oppe i Stortinget på galleriet og hørte 

talerne der. Da det var slutt, forlangte jeg ordet for å si dem noen sann- 

hetsord, men fikk ikke si mer enn «Herr president» og mitt navn og Stav- 

anger, samt «dere bevilger hundrede millioner . . . . .» Så kom politiet og tok 

meg. Jeg fikk imidlertid slippe ned i salen 2 eksemplarer av «Fagamatøren», 

slik at de fikk se hva slags galen mann jeg er. Måtte også bli med til 

«Nummer 19», men fikk gå med det samme, og glad og fornøyet var jeg 

også. 

Tirsdag 23. oktober stod det å lese i hele den norske presse at Lenden 

var utkastet fra Stortinget, likeledes hadde Dagbladet bilde og en større 

artikkel om meg og ponnien som jeg skuiie gi til et barnehjem. Det ble et 

på Søndre Land ved Randsfjord, Grimebakken arbeidsskole. Jeg har også 

fått et takkebrev.

Det var en herlig tur å få kjøre med ponnien på en lastebil dit opp, hvor 

vi kom i 15-tiden om ettermiddagen. 

Da vi kom fram, sto det en hel flokk barn på veien og ventet på oss. 

De klappet i hendene og jublet høyt da vi tok av ponnien og kjerren. Alle 

måtte få klappe den. Jeg ble omringet og hilst velkommen av alle barn, 

store og små. De takket og lo, så begeistringen var stor. Ja, man blir varm 

både i hjerte og sinn når man ser så mange glade barn, spesielt på slike ste- 

der. Det var også gildt å se hvor glade tantene var og alle andre funksjo- 

nerer som har alt strevet med disse barna, så det er meg en glede å få gi 

også disse en oppmuntring. 

Det var også gledelig å se hvor omsorgsfulle de var, med offer og kjærlig- 

het stelte de med barna. Derfor vil jeg appellere til folk som har barnekjær- 

lighet, å huske på sådanne barnehjem. Ja, også de som skal stelle med de 

små trenger en liten oppmuntring. Så alle bør huske både Bakkebø og 

andre barnehjemsinstitusjoner. 

Jeg må også poengtere at jeg fikk flere oppringninger fra andre barnehjem, 

hvor jeg talte med leger og bestyrere, som ville ha ponnier for hjemmene 

til barna. Så her er en stor oppgave for meg å få fortsette med. 

Likeledes hadde jeg en lengere konferanse med en kvinnelig sosialkurator, 

som var meget interessert for ponnier til barnehjem, så det er meget interes- 

sant å få snakke med slike autoriteter som steller med dette tilsynsarbeid. 

Det står nå bare på om å få mange ponnier. Jeg har nå 2 hopper igjen 

og venter føll av den ene til sommeren. Den er 3 år i år, den andre er bare 

l år. 

Mitt største ønske i det nye år er å få i stand en avlstasjon på Jseren, hvor 

vi kunne ale opp ponnier til alle barn i hele Norge, spesielt til barnehjem 

og slike institusjoner som arbeider for og med barn. 

Der må også anlegges en spesialfabrikk for kjøretøyer og det som til- 

trenges for ponniene. Det bør anskaffes om lag 10 ponnier fra Skottland 

som avlsdyr. Dette er imidlertid ikke noen liketil sak å greie. Det koster 

ikke bare mange penger, men det trenges folk som vil gjøre noe for barna 

og fedrelandet. 

Da kan vi synge «Ja, vi elsker dette landet» når vi viser det i handling og 

gjør mere for barna og ungdommen vår. Det er mitt motto og mål. 

Lende hadde ikke for vane å sølte det offentlige om økonomisk 

støtte til sitt arbeid. Men da han skulle innføre en rekke 

ponnier fra England, tillot han seg å søke om kommunal garanti. 

Søknaden hadde denne ordlyden: 

Til det wede bystyre og formannskap, Stavanger. 

Som dere visstnok kjenner til har jeg fått innførselstillatelse for 10 ponnier 

fra England. Departementet har også vært så elskverdig å innvilge meg 

tollfrihet for disse til landet. Tollen ville ha belastet prisen med kr. 400,for 

hver hest. Så det hele ligger godt an fra myndighetenes side.

Nå søker jeg det ærede bystyre og formannskap om et garantilån i en av 

byens banker, stort lir. 10.000,- for å få disse ponniene hjem. 

Innførselstillatelsen gjelder til den 31. mai, så jeg må regne med å ha 

ponniene hjem i april måned, da det er 6 ukers karantene på dem. 

Det vil dreie seg om 9 hopper og enbhingst. Hoppene skal være drektige 

når de kommer hertil, så vi vil få føll av dem til sommeren. 

Meningen er å danne en ponnyklubb her i Rogaland, som skal ta seg av 

salten og få stor interesse for barn og ungdom. Det er mange som har 

interesse for disse ponnier. 

Jeg kan også opplyse om at i den tiden jeg har hatt ponniene her i byen, 

har jeg moret mange barn og gutter. 

Videre kan jeg opplyse at de føll jeg selv har avlet har jeg gitt bort gratis 

til følgende barnehjem: 

Balikebø, 

Dr. Solems klinikk, Tjøme pr. Tønsberg, 

liode Kors' åndsvakehjem, Grimebaliken v/ Randsfjorden, 

Statens sykehus for epileptikere, Sandvika. 

Samtlige med kjerrer og seletøy og ved personlig overlevering. 

Ved at bybarna får kjøre med disse små hester, kan mange få komme 

vekk fra gaten og få bedre livsinteresser. 

Tidens løsen i dag er å gjøre mere for våre barn og ungdom. Dette er da 

også mitt motto og mål. 

Samtidig som jeg er bypatriot har jeg fedrelandskjærlighet i mitt hjerte. 

Alt for barn og ungdom. Alt for Stavanger. 

I tro, håp og kjærlighet. 

- Altså kr. 10.000,- som garantilån. 

Stavanger, 24/2 1960. 

Laus H. Lende. 

Søknaden ble behandlet av formannsliapet 10. mars, og 

resultatet fremgår av dette svaret: 

Stavanger, 14. mars 1960. 

407160 EO: J 

Herr Lars H. Lende, 

her. 

Deres søknad av 24. februar d.å. om garanti for et lån på kr. 10.000 ble 

behandlet av Stavanger formannskap den 10. ds. Formannskapet er opp- 

merksom på at De har gledet mange på barnehjemmene med de ponnier De 

har skjenket disse, og at De med Deres arbeid gjør meget for å glede barn 

og ungdom. Imidlertid får Stavanger kommune i årenes løp nokså mange 

anmodninger om kommunal støtte som man er nødt til å avvise på grunn av 

at det vil skape store konsekvenser å imøtekomme dem. På grunn av dette 

fant formannskapet å måtte avslå Deres soknad. 

Finn Buodahl, 

kst. Eldar Omdal

Strikkemaskiner, mopeder m. m. 

At Lende var allsidig når det gjaldt å finne på noe som 

kunne interessere de unge, er det vel ingen tvil orn. Han ofret 

både tid og penger på å anskaffe mekaniske ting som slo an. 

Barna fikk sykler, fotografiapparater og verktøy av alle slag. 

Flere ungdommer skaffet han mopeder. I den forbindelse 

kan nevnes at da han syntes det var for galt at «kassetøm- 

merne» ved byens postkontor skulle betjene sine ruter uten 

noe motorisert framkomstmiddel, kjøpte Lende for egne mid- 

ler en ny moped, som han stilte til disposisjon for dem som 

ville gjøre bruk av den i sitt arbeid ved postkontoret. Spør om 

noen ville! Men når ingen sto ansvarlig for kjøretøyet, er det 

klart at mopeden ganske snart ble utslitt og ødelagt. 

I 1951 fililr Lende tak i en stor motorbåt som han døpte 

«SAMFUNNSBÅTEN». Han forteller selv om den: 

«Samfunnsbåten» anskaffet jeg for de unge, for at de skal 

kunne lære å stelle og kjenne motorer. Dessuten skal de kunne 

ta seg turer i våre fjorder og bli kjent med øyene rundt byen 

sin og ha det godt, med interesse for fedrelandet. Samtidig 

skal de komme bort fra gatene og lære å elske naturen. 

Båten har en 5 HK SAB-motor som går som en klokke, og 

alle gutter kan kjøre og styre den. Det er mange som allerede 

har hatt fine turer i fjordene. Likeledes var den to turer i 

Hardanger i 1951 i ferietiden. Den første turen var der to 

ektepar i ti dager, den andre med to familier med barn, visst- 

nok 12 stykker i alt, i 14 dager. De hadde hatt fine turer i 

herlig vaer. Og i 1952 har den stadig vært i bruk med ferie- 

rende familier i uker og dager, og det har gatt fint. Så denne 

båten har sannelig gledet mange - både store og små. Den 

har også vært i Bergen i 14 dager, hvor det var med en fa- 

milie på 6 med stort og smått. De fortalte meg at de hadde

hatt anslievzer. De hadde også kokt komler på veien, så de 

hadde forstått å leve godt. Og slik skal det vere! 

Dette er veien for ungdommen - å få se sitt fedreland og 

nyte naturen i fulle drag, laere å elske landet, slik vi synges 

om det. Det er hundrevis av mennesker som har hatt glede 

av denne båten hittil, men det er bare småtterier enda. Men 

ideen er stor, og kommer tid, kommer råd. Systemet skal ut- 

vides og forbedres. Jeg vil b1.a. ha en spesiell jentebåt som 

jentene lian styre og stelle selv, muligens også en liten pas- 

sende for dem som er forlovet. Denne båten skal kalles 

«Forlovelsesbåten». Vi får se til sommeren, hvis vi lever - 

det kan skje litt av hvert!» 

En av dein som brukte båten skriver: 

«Samfunnsbåten» 

Ja, hvem har ikke sett dette navnet før? Alle som tar seg en tur ned på 

kaien, nærmere bestemt Børavigå, vil liunne se en hvit båt med denne 

inskripsjonen, og mange vil kanskje spørre: Hvem eier den? 

Jo, det er Lars 13. Lende, ellcr «Lenden» som alle kjenner best. 

Når de så har fått visst det, hagler det med spørsmål om både det ene 

og det andre. Ka bruge han den te? - Jo han låner den vekk! 

- Låne Ilan vekk, kem då te? 

-Til ungdommer som har lyst på en tur i heljå eller en annen dag i uken. 

- Kor møje kosta det da? 

- Ikkje någen ting. 

- Ikkje någe? Ja, den Lenden, den Lenden, han e' galen! 

Ja, denne replikken har jeg hørt mange ganger, men jeg er helt sikker 

på at Lenden ikke er så galen som de sier. 

Fordi om han vil forsøke å hjelpe ungdommer og eldre med, så skal folk 

straks si han er galen. Har du hørt noe så bakvendt? Men tro ikke at Len- 

den ser skjevt på deg for det, - å nei, han tar alt med godt humør! 

Det jeg helst tenkte å skrive om var litt om båten. Det er en bra båt. 

Jeg er nemlig en av dem som har lånt den og jeg skulle vel ha forutset- 

ninger for å uttale meg om den ting. Maskinen går bra, men det er bare 6n 

ting og det er at enkelte alltid slra1 forsøke å få den til å gå enda bedre. 

Gjør ikke det. Når båten går godt, så la den gå godt! 

Og en ting til: Forsøk å still deg en stund i Lendens sted og tenk på at 

det er han som har utgiftene, så kanskje du vil føle litt ansvar for den. 

Til slutt vil jeg si: Tenk deg om før du sier at Lenden er gal, for Len- 

den er en god mann som bare vil det som godt er. Så hadde byen hatt flere 

slike, ville det ha vært en ypperlig by å leve i. 

B. Forsmo.

En ung mann i distriktet drev på med å konstruere og 

lage sin egen bil. Straks Lende hørte om det, ble han fyr og 

flamme. Han kjøpte rett og slett bilen og lot ungdom med 

sertifikat få kjøre gratis så lenge doningen og motoren varte. 

Han tenkte simpelthen å fabrikere biler så å si på løpende 

bånd, hvis bare de rette folk ville bli med. 

«Som dere vet og kjenner til,» uttalte han i 1957, «så har 

jeg en liten bil som er hjemmelaget. Den er enkel og liketil, 

så den blir lett å forarbeide her i landet, hvorfor jeg har tenkt 

meg å få de rette folk med å sette i gang fabrikasjon, hvor 

hele Rogalands befolkning blir med på foretagendet. 

Bilen skal bli så billig at alle gode arbeidere skal kunne 

skaffe seg den, likeledes alle småbrukere som trenger en 

bruksbil. Videre skal alle få være med å fabrikere delene. En 

mann skal fremstille en eller to deler. 

Da denne bilen min er et eksperiment, eller den første, så er 

den neppe så praktisk som den skal og må være. Det er min 

mening å få flere til å gi ideer, hvorved det kan utarbeides en 

standardtype som vil være til praktisk bruk for den menige 

mann eller som familiebil, altså ingen luksusbil. Kapitalen er 

i alles hender og hoder. Det det gjelder om er å få systemet i 

gang og de rette folk til å organisere det hele, altså den rette 

mann på den rette plass. 

Det er ikke min mening å sette dette ut i hele landet, men 

utelukkende i Rogaland fylke. Siden kan hvert fylke oppta 

ideen når de rette menn tar fatt, så at hvert fylke får sin egen 

modell og type. 

Dette er min fremtidige tanke og syn. 

Der er naturligvis de pesimister som vil bombardere meg 

med de vanlige glosene om «Galmannsstreker». 

Jeg appellerer imidlertid til de rette geniene og fagama- 

tører eller interesserte som vil være med og løse dette og ta 

kampen opp som politisk spørsmål for folket og fedrelandet. 

Altså: Den rette folkebil hvor folket selv er fabrikanter.»

Til hjelp for familier med mange barn anskaffet Lende i 

1357 noen nye strikkemaskiner. 

«Det som jeg vil er at konene skal få bruke det tipp-topp 

nyeste av masliiner i sine hjem. I første rekke må vi være med 

og hjelpe kvinner med stor familie og mange barn. Dere må 

ikke vente at politikerne skal skaffe dere det, heller ikke må 

dere sende tiggerpapirer til Stortinget, for de har så mange 

slike fra før. Forresten har de ikke noe penger i statskassen. 

Dere må begynne å sosialisere dere selv! 

Som dere visstnok kjenner til, har jeg satt i gang et nytt 

system med slike strikkeapparater som er beregnet for hjem- 

inebruk. Maskinene skal gå på omgang i 14 dager for hver 

familie. Dette er selvvirkende, og konene greier selv admi- 

nistrasjonen.» 

I Haugesunds Avis for 9. november 1961 heter det: 

Hasseløy Vel har fått en kjzrkommeil gave av Lars H. Lende, nemlig 

en strikkemaskin som kan disponeres av lagets medlemmer og andre som 

måtte ha interesse av det, forteller lagets formann, fru Gerda Ostertag. 

Strikkemaskinen er i det siste blitt utlånt til en rekke personer som har 

hatt glede og nytte av den. 

- Vi er megct takknemlig over den flotte gaven, sier fru Ostertag. 

Lende vil at barna skal ha det godt og varmt, og derfor har han gitt oss 

denne strikliemaskinen, slik at vi kan strikke gensere, strømper osv. til 

barna. 

Lende hadde fått det for seg at han også ville forære en 

strikkemaskin til en skoleklasse i Viltedal. Han mottok føl- 

gende takkebrev: 

Ein dag vi kom på slulen kunne leraren vår, Krohn, fortelja oss ein 

stor nyhet. IHan hadde fått brev frå Lenden og der fortalde han at han 

lradde kjøpt ein strikkemasliin som han ville at borna her i Vikedal sliulle 

få låna. Vi vart heilt overgjevne, tenk låna oss ein strikliemaskin. Det var 

jo ikkje lenge sidan vi hadde lånt ponniane. Han er svært gild Lenden. 

Ingen av oss kunne med denne maskinen, difor måtte fru Krohn finna 

det ut før nokon av oss andre byrja med han. 

Endeleg ein dag kunne den fyrste av gjentene setja i gong. Vi såg henne 

ikkje heile dagane, ior ho sat berre inne og strikka. Og dersom vi snakka 

ined henne litt, høyrde vi ikkje anna enn om kor gildt det var. Vi var mest 

avindsjuke, men vi trøysta oss med at han snart kom til oss og.

Så ein dag kom dei til meg og med maskinen. Eg sprang ut etter Haldis 

med ein gong, for ho skulle lære meg å strikke på Knittaxen, som han 

heitte. Vi rota fram nolro garn og byrja å strikka. Du verda så fort det 

gjekk! Det var berre til å leggja ein tråd over nok0 som likna heklenåler 

som sto på rad, og så trekkja nett som ein liten maskin over det, og så 

var ein omgang ute. Vi kunne strilrka mange mønster på han. Det var mest 

som å læra å strikka for andre gong dette. 

Dagen etter la eg opp til ein jakke. Det var ikkje alltid så lett, for vi 

misste stundom ned lylckjer og då var det til å hekla dei opp att. Det var 

nett ikkje det kjekkaste eg visste. Men eiies gjekk det svært godt. Alle som 

såg denne maskinen vart heilt overgjevne over kor fort det gjekk. 

Om ei veke var eg ferdi med jakken og ville byrja på noko nytt, men så 

fekk eg vita at tida var ute, og eg måtte levera strikkemaskinen. Det var 

trist, men eg måtte vera glad eg hadde {ått lånt han den stunda, så mange 

det var som ville låna han. EIan heldt fram vidare og alle likar han svært 

godt. 

Lenden syner verkeleg at han vil gjera nok0 godt for borna, og det vil vi 

takka han mykje for. 

Anna Jorunn Gjerde, 

Vikedal 

Det er jo gjerne slik at den som skal arbeide for en «sak» 

trenger et talerør - en publikasjon som kan spres rundt om- 

kring til et større publikum enn det en kan regne med vil 

komme på møter i lokaler eller i friluft. Dessuten kan et 

«blad» eller en avis hjelpe til å finansiere virksomheten - 

vel og merke dersom det kan tegnes mange nok annonser og 

selges et betydelig antall eksemplarer. 

Lende var jo slett ingen «skribent», han var klosset når 

han sliulle ineddele seg skriftlig, men han syslet likevel 

ganslie snart med avisplaner, som et ledd i sin propaganda. 

Så mange villige hjelpesmenn hadde han jo ikke, alt sliulle 

gjøres av «himself»: Planlegging, annonsesamling, artikkel- 

skriving og, ikke minst, salg og distribusjon. 

Det første nummeret av «Amatøren» kom 17. november 

1928 i format 38 X 27, 4-siders. Prisen var 15 øre. Samme 

mm-takst for annonsene. Siden ble navnet endret til «Lende-

(UPOLITISK) 

Nr. I 1 Ansvarlig redaltar: Stavanger 17. novbr. 1928 

Liis H. Lende 

LENDE- 

«Amatøren» het den første avisen fra 17. november 1928. Titelen ble så 

først endret til «Lende-Amatøren», før den endelig ble hetende «Fag-Ama- 

tøren».

Amatøren» og deretter til «Fagamatøren». De senere år fikk 

organet stort avisformat med flere sider (opptil 10). 

At utgiveren hadde «goodwill» også innen handelsstanden 

viser de mange avertissementene han i årenes l0p klarte å 

tegne, ikke minst til de mer omfangsrike avisene. I ett enkelt 

nummer kunne annonsetallet overstige to hundre. 

Salgsperiodene var iblant nokså tøyelige. Hadde han rest- 

opplag liggende hendte det at kjøperne stundom ble over- 

rasket over å få et fjorgammelt blad i hendene, men det 

betydde vel ikke så mye når hensikten var å støtte saken. 

Redaktørens budskap hadde neppe mistet sin aktualitet etter 

noen måneders overvintring! 

I nr. 1 av «Lende-Amatøren» for 1931 gjengis de 3 første 

punktene av et «program» (resten kommer i nr. 2, heter det) : 

«L-A» står som kjent for fremskritt og orden såvel i alt 

kommunalt som alt landsens virke og stell. 

l. FRED PA JORDEN. 

Dette er det viktigste og kommer først, men då «L-A» 

endå ilikje når synderlig langt utenfor landets grenser, så inn- 

skrenke me oss te å arbeida for fred innen Norges land, for 

når me har nått te slytten av åre 1931, så kan me med æra 

og vzrdlghed forlanga lide granna fred udanføre landet og - - 

2. SSAVANGERSPRAGE SKA INNFQRAS SOM EIN- 

ASTE TALE- OG SKRIVESPRBG I LANDET. 

Denne paragraf liomme naturligvis som det nest for- 

nemmsta. 

3. Stavangerfolk ska inn i byens tjeneste og arbei - og 

adle di andre så me trekkes me i kommunalt styre og stell 

ska få vatten og brød på Opstad int6 di e sovna ganske av! 

Innanføre denne paragrafen komme og den bestemmelse 

at adle di innførte og elles di kommunale snyltedyrå så bare 

trelike gasje og lønn og suge kommunen for di stakkars skil- 

lingane så han Sigval og Bjellaen endå har tebage te å betale

pris 50 are 11 EKSTRANUMMER 11 Mai 1959 

Til alle som elske? barn og ponnyer som vil gjøre mere for dem 

te skattekemnaren. Di så har arbei og ikkje vil arbeia, di ska 

få avskjed med pensjon - og nye friske folk av stavangerblo 

så vil gjørra likt for vegelønnå, di slia tas inn . . . .» 

I samme nummeret skriver Lende under overskriften: 

KAN NOEN STOTTE MEG? 

Alle stavangerborgere kjenner mitt navn, min tanke og 

rykte og den store sak som jeg har arbeidet for i flere år. De 

husker også mine store foredrag på Torvet, som har vært til 

oppmuntring og opplysning for min sak. De har også sett at 

alle gutter her i vår by er svzert interessert for de emner og 

maskiner jeg har syslet med. Interessen og forståelsen er våk- 

net i guttene våre for å skape rioe nyttig og liomme bort fra 

de slitte gatestener, som de inå traske på hele dagen uten å 

få bruke sine nyttige hender og medfødte evner og som del- 

vis er blitt påkostet mange skoler av foreldre og ikke minst 

fra stat og var fattige kommune. Disse gutter skal en gang ta 

ansvaret og; styret i vår by. Vi bør derfor utruste dem og 

oppdra dem til det nyttige arbeide og vise dem veien til 

selvhjelp og til å stå på egne ben og siden å få et sorgfritt 

hjem med kone og tilbehør som kan mettes uten forsorgshjelp 

og milde gaver. Vi leser ilesten hver dag om gutter som er 

kommet på rangel og i slett selskap med mange fristelser. Så 

hører vi at politiet har fått klørne i gutten din for ett eller 

annet naskeri eller innbrudd her eller der. Hvorfor? Fordi 

lediggang er roten til alt ondt. Det koster noe å gå på kino 

for ytterligere å kre en eller annen skurkestrek eller knep 

med å sprenge et pengeskap eller begå en ugjerning. Ad denne 

vei skal vår kommune tjene penger og utsuge våre gutters 

spareskillinger som ville være bedre anvendt i en bøsse eller 

bankbok. Skaff guttene billig film med gode, oppdragende 

motiver og lærerik opplysning som skaper livsinteresse i 

barnesinnet, så at skole og lærere kan få en gunstig utvikling 

av barnas evner og fantasi.

I disse dager skal jeg flytte verkstedet som jeg har for gut- 

tene til en eiendom som jeg har fått låne av kommunen. 

Denne plass er bedre og større enn den forrige, så der vil bli 

plass for flere gutter. Lokalet må imidlertid påkostes en del, 

så der tiltrenges litt penger. Dessuten har jeg noen gjeld på 

masliineile, som må betales. Vi mangler til dette 250 kroner. 

Da maskinene er beheftet med dette beløp, må det betales før 

vi får flytte maskinene. Til materialer og montering vil der 

også trenges et par hundre kroner, så vi kan si at et beløp på 

500 kroner skulle være en rund passende sum, og det skulle 

det vel ikke være noen vanskelighet med å skaffe, hvis de 

interesserte som har en krone å ofre på sin neste, la godviljen 

til. Jeg synes at her i Stavanger med sine 50000 innbyggere 

og hvor hver eneste liten og stor av disse kjenner meg og min 

sak, skulle det vaere en lett affære. - Har jeg 500 venner i 

nødens stund, eller har jeg 50 000 uvenner i hele byen? Husk 

på at hver krone går til formålet. Ikke en øre regner jeg for 

mitt arbeid og den interesse jeg nedlegger for våre gutter. 

Jeg henstiller til mine personlige kjente som kjenner meg 

innvendig fra og ikke bare utvendig, å gi saken og mitt arbeid 

for guttene en anbefaling til støtte for innsamlingen. 

Stavanger 17. januar 193 1. 

Lars H. Lende 

Skal det gis prøver pi «artiklene» i Fagamatørem er det 

ikke så lett å velge når det skal tas hensyn til bokens omfang. 

Det blir nesten bare å gjøre et tilfeldig utvalg og håpe at det 

er typisk for stil og emnevalg. 

I nr. 4 1929 påpeker redaktøren at folk lo av ham første 

pinsedag da han-Gr ute på spasertur, og påviser hvor ube- 

føyet denne latteren var. Redaktøren hadde nemlig fått nye 

støvler, men de viste seg å være for trange, følgelig trakk han 

dem av. 

Det heter videre i artikkelen (og dette siteres i «Tidens 

Tegn » ) :

«Jeg vil gjerne opplyse det publikum som undredes så på mig, 

om at grunnen, som tidligere sagt, var at mine støvler ikke var 

beregnet pi en sådan langtur og at jeg er en praktisk mann, 

som gjsr det jeg finner tjener mig best. Jeg har nemlig nu i 

disse sparetider ikke råd til å kaste ut så mange penger på laege, 

medisiner, og kanskje komme på sykehuset til en fotbehand- 

ling, når jeg ved å ofre et par strømper til kr. 1,50 kan gå 

både behagelig og dertil skaffe folk litt humor, så fant jeg 

dette å vaere i orden». 

I desember 1939 skriver redaktøren: 

«Det er storartet at en fattig, hånet, spottet, misforstått kunstner som 

Lars Hertervig blir beæret og omtalt og gitt en hedersplass med statue. Det 

må være vemodig å tenke på at våre forfedre har trampet en slik kunstner 

under sine føtter. I dag skal hans filler og bein graves frem og han skal bli 

regnet blant kulturens verdifulle personligheter. 

Vi har flere herterviger i dag, flere wergelander og ibsener, oppfinnere 

og kunstnere som dct trampes på, som hånes og betraktes som narrer av 

fariszere og skriftkloke og politiske lurendreiere som spiser opp enker og 

faderløse. 

Det var bedre å granske de misforståtte geniene mens de levde og få dem 

frem i lyset, hvor de kunne lyse for andre og seg selv - bli utnyttet til 

kulturell og samiurinsnyttig gjerning. Derfor bør kulturgravere, nesevise 

journalister, slrattefogder og -flåere finne frem skjulte skatter i menneskene 

mens de lever.» 

I desember 1945: 

Kånemøte 

Jeg hadde et møte i Understøttelsen fredag den 26. oktober 1945 med 

fullt hus og interesserte tilhørere. Emnet var Genier og fagamatører. Inn- 

budt var direktører, ingeniører, teknikere, redaktører, journalister og alle 

som vil redde ungdommen. Gå mann av huse! het det. 

Det var nok hardt for mange dette her, men den store situasjon spør ikke 

etter titler og store menn, men etter kvinner og mannfolk som vil redde 

landet som i dag er i en annen fare enn krigsfare. Dere kan selv tenke hvor- 

dan den fare kan bli som kanskje kan bli verre innenfor våre egne dører og 

av våre egne folk. Hvis sommel og papirmøllen får for stor rekkevidde vil 

det store samfunnsliv komme i ugreie og går i stå. Dette må ikke skje. Der- 

for trenger vi i dag handlingens menn og kvinnfolk som er likeså god som 

en mann. 

I dag heter det så flott på plakatene: Alles arbeid berger landet og Lan- 

det er vårt, la oss bygge det. Jeg vil spørre de gode og gilde kapitalister, 

de store menn med store titler og store navn: «Er det dere som skal bygge 

landet eller er det det arbeidende folk?» «Eller kan vi bygge opp landet og

alt det som er ødelagt med store millionkapitaler når pengene skal stå i 

banken til ingen nytte?» 

En stab av kontorfolk pluss direksjon skal stramme og pinnholde på 

folkets kapital og deres surt tjente og sparte penger. Hvis dere kan leve av 

å holde bank og samle andres penger, så bør dere begynne å spise penger og 

holde dere i banken og ta vare på dens verdier. Det ville være meget for- 

nuftig, bare klem i vei som dere har begynt. 

Til alle fabrikkeiere og direktører, pluss ingeniører. Jeg spør dere: Hva vil 

dere med tomme og stillestående fabrikker? Hvor lenge kan deres kapital 

og drift stå stille uten å produsere til det store samfunn? Hvis dere kunne 

produsere mat til dere selv var det vel og bra for dere selv. 

Hva skal vi med ingeniører og teknikere når ikke masltineriet sviver og 

der kreves mer maskineri og flere anlegg? Kan dere leve av en regnestav 

eller et tegnebrett eller av å sitte på tegnekontoret og regne ut kapasiteten 

av den produksjon dere ikke har? 

Teknikkens vidundere og goder skal være til gagn for hele folket og ikke 

for noen få kapitalister, eller at staten skal innsuge profitt av det som tek- 

nikken skaper og oppfinner til hjelp og gagn for menneskene. Staten kan 

intet skape og oppfinne, de bare utsuger og hindrer folket å skape nye for- 

bedringer. Staten er folkets tjenere som er innsatt av folket ved hjelp av 

stemmesedlene. 

Der tales og skrives så meget om planøkonomi og kontroll over dem som 

skal skape arbeidsliv og få hjulene til å svive; at disse må kontrolleres med 

lover og alt dens uvesen. I-Ivem har interesse av å sette noe i gang, hvem 

tror dere har interesse av å finne opp nye ting og forbedre sine fabrikker? 

Når der i dag klages på arbeidstempoet og det som skal gjøres av stat og 

kommune så er grunnen den at stat og kommunestyrer tar arbeidslysten fra 

folket og dem som vil sette hjulene i sving. Arbeidsglede må alle ha og 

få enten de heter Per eller Pål eller fabrikkeier eller arbeider. Alle må få 

bruke sitt eget initiativ og ikke arbeide som slave under stat og kommune. 

Folket er ført bak lyset av politikerne som lover alt mulig på program- 

met. Folk tror at staten eller de folkevalgte kan gi dem alt det de lover, 

men tingen er den at Statens sugepumper som suger pengene utav folkets 

hender kalles folkets styre i folkets hender. 

Folket må nå få en kontiollkomit6 for å kontrollere statsmyndighetene 

og dens uvesen. Det beste var at hele folket gikk på fattigkassen og fikk sitt 

bidrag der, så kunne staten støtte til fra Norges Bank. 

Der er et godt gammelt Stavanger-ord som sier at det svarer seg ikke å 

ha folk i arbeide, det er billigere å fø arbeiderne på forsorgen. 

Det vi trenger i dag er en mekanisk revolusjon. Alt slitt maskineri og 

slitte folk må utbyttes og innsettes tipp topp. Moderne rasjonalisering eller 

forenkling må foregå innen stat og kommuner og ungdommen må få slippe 

til. Der er ingen vei utenom. 

Dette ev skrevet og uttenkt au byens støvste idiot.

Aapent brev til forfatter, ovevsjeni og journalist Dahl 

Da du Dahl kjenner meg meget godt, helst utvendig, så vil jeg herved 

appellere til din store ånd og ditt kjennskap til det arbeid jeg har syslet 

med i snart 30 år. 

Du husker den tid jeg overlot mitt verksted til arbeiderne, som medinne- 

havere i bedriften hvor alle hadde sine aksjer med interesse i hele foreta- 

gendet. Du husker godt at du var på den festen som vi hadde i den anled- 

ning. Du skrev visstnok et referat i Stavangeren i den tid. Likeledes var 

hele byens presse innbudt, så der var referater i alle avisene med god om- 

tale. 

Det kunne være greitt og opplysende for stavangerfolket, spesielt for de 

unge som ikke kjenner til hvordan mitt samfunnsliv har vært her i byen i 

fortiden om de fikk vite litt om det. 

Du var også på mitt første møte i Understøttelsen, antakelig i 1925, hvor 

jeg slo til lyd for fagamatører og sjenier. Du vil også huske at der var me- 

get skralt med tilhørere til stede, cirka 30 mann. Du husker også at jeg 

ble anmodet om å få i stand en utstilling av samtlige amatørarbeider som 

jeg også greide på 14 dager. Jeg hadde da møter med sprengte lokaler og 

måtte stenge dørene, for de ville brekke ned galleriene. Du husker også at 

der var alle slags folk til stede på dette møte, direktører, fabrikanter, inge- 

niører, ja kort sagt alle kvaliteter og stender, så der manglet ikke på til- 

hørere og forstandige folk om jeg så skal si. 

Dessverre var min jomfrutale skrøpelig, men de ting jeg hadde utstilt talte 

for seg selv, så fra min side behøvde det ikke være så aparte. 

Men alle var fornøyde, og hadde fått valuta for pengene, og også for meg 

var det vellykket. 

Jeg vil foreløpig ikke spandere mer sværte og papir på dette, hvorfor jeg 

utfordrer Dem min store venn og byens oversjeni å gi hele Rogalands folk 

en opplysning om mitt virke og naudaskap her i byen og for øvrig over 

det hele land hvor jeg har holdt foredrag og solgt mine blader. 

Jeg er blitt betraktet som byens største narr, klovn, idiot, tosk, tullebokk, 

baias, løgnas, løgne Lenden og forresten mange flere kjelenavn, men som 

kjent: «et kjært barn av byen har mange navn». 

Med den største aktelse for mitt blad og sak 

I 1957 skriver han: 

Amatørredaktør 

Lars H. Lende 

Til Kånene: 

Eg synes det er gildt å snakke med mange gilde kåner. Spesielt når de har 

mange bådden, for det er ikkje greit i dag å ha mange bådden. Di ska ha 

både mad og kler og tilsyn når de slippes på gaten. Der er så mange farer 

og mye elendighet som de kan komme opp i på gaten, spesielt av råkjørerne 

som ikke tenker pi barna i trafikken, hvor der alltid er farer.

Derfor vil eg appellere til alle kånene som ser denne elendigheten som 

lurer på barna våre, vzre med og hjelpe meg å få gjøre mere for dem. 

Det er en stor sorg for meg å se rundt i gatene hvor slle barn må gå og 

slenge på farlige steder og ligge i rennesteinene og grave og gjerne bli over- 

kjørt av råkjørere eller bli livsvarige invalider for deres og min skyld, som 

ikke tar nok vare på dem. 

Vi må få mere utbygd lekeplasser med flere mekaniske apparater som 

vil ha mere interesse for dem. Barna vil nemlig alltid ha noe nytt. De vil 

også følge med i tiden. Der bør også være sådanne tanter og onlder som 

Iran hjelpe dem og ha tilsyn med barna, så de alle får vaere med i leken, så de 

ikke blir tilsidesatt. 

Da Lende vinteren 1957 skulle sende ut sitt 10-sides num- 

mer av «Fagamatøren» fant han på at nå ville han også - i 

likhet med så mange andre - skrive dikt, et moderne dikt 

uten rim og rytme. Det ble presentert i denne utformingen. 

VI ELSKE VIL - - 

Au Lays H. Lende 

Vi elske vil vårt fedreland, 

vi tjene må vårt folk. 

Landet er jo vzrt, 

der alle har sin rett og plikt. 

Hvis alle bruker sin flid og tid 

vil alle f2 det godt. 

I kjzrlighet med sang og spill. 

Vi alle må vår ungdom hjelpe 

til å få sin rette plass i livets virke, 

så de slipper alle sorger. 

Vi må vzre deres tjener i offer og i kjzrlighet, 

så vil fedrelandet vokse. 

For å redde alle unge må vi alle vzre med 

før de kommer på de onde veier. 

Ungdommen er hTorges framtid, 

som har kostet landet mange penger. 

Hvorfor skal de ange gå og vente 

til de kommer ut på skråplanet? 

Da vil alle hjelpe, 

men da er det ofte for sent. 

La de unge få slippe til 

der de hører hjemme, 

I ånd og hånd kan alle bli frelste 

fra lediggang og onde veier.

Det er så gilt å vgre barns og ni?gdoms venn. 

Bare rnan kan få mere gjøre 

så de slipper å gå den sorgens vei 

å måtte komme på et redningshjem. 

Vi har nok av alle goder, 

mat og klzr som alle trenger, - 

bare vi hadde kj~rlighet nok, - 

i offer og kjzrlighet er alles m21, 

Ungdommen nzå reddes fra politi 

og fengsler, 

som koster millioner. 

Blå Kors og Herberge er ikke plass 

for vår ungdom, 

de må holdes der ifra 

så de slipper denne hjelpen. 

Hvorfor skal vi vente 

til de unge blir fyllefant og tjuepakk? 

Lediggang er roten til alt ondt. 

Frelsens vei for de unge 

er i arbeid med fedrelandskjzrlig/3et 

som gir dem arbeidslyst og skaper 

hjem og hygge. 

Vi som er de eldre 

må nok: ofre mere penger. 

Det er vel og bra med fritid. 

Offervilje skaper mer enn penger, 

og tiggeri. 

Vi må sette liuet inn for å redde de unge. 

Alle som er fedrelandsuenner 

har sin plikt og sitt ansvar for de unge. 

Her er sedejord nok, 

bare vi hadde kjzrlighet nok. 

Foredragsholderen 

Det må vel vaere tillatt å si at Lende elsket å bruke munnen. 

Han likte å samle folk omkring seg og «tale», eller holde fore- 

drag som han vanligvis pleide å si. Betegnelsen var naturlig- 

vis ikke helt korrekt, men det spilte i grunnen mindre rolle. 

Mannen hadde et budskap å bringe, og saken måtte holdes 

«varm» - hvor som helst og når som helst. Straks folk sam-

En annen av Henry Imslands treffende karikaturer au Lars H. Lende. 

let seg rundt ham - gjerne tilkalt av «sangtrompeten» 

hvorigjennom han presset sin yndlingsmelodi «Anna Malena 

på kalosjene sprang* - ropte han ut sine slagord. Ikke 

minst fikk han tilhørerskarer foran seg når han kom til nye 

steder. I Bergen gjorde han seg bemerket fredag 20. juli 

1934 på sitt friluftsmøte der. På forhånd hadde han kon- 

taktet samtlige aviser, og de sendte sine reportere for å 

bringe referater. 

«Dagen» hadde på forhånd en samtale med ham under 

tittelen: «En original samfunsreformator besøker Bergen». 

Her heter det b1.a.: 

Der er mange slags samfundsforbedrere. Mange kommer ikke lenger enn 

til den negative del av programmet, det å rive ned et eller annet i det 

skjønne håp at det positive da vil vokse frem nesten av seg selv.

Lars Lende fra Stavanger er også samfundsreformator med mange store 

ideer, og disse har han fått politiets tillatelse til å fremlegge ikveld kl. 19% 

på Blomstertorvet. Og hans program er så velsignet positivt og hans form 

så original at alle sikkert på et eller annet vis vil ha glede og utbytte av 

å høre ham. 

«Lenden» er dus med alle i Stavanger og alle er dus med ham fra borger- 

mester til avisgutt. Han er litt av et unikum i en tid da det kollektive masse- 

menneske er på moten, og skulde noen bli forbauset over å se en mann 

litt under middels høide spasere i røde bukser og gi11 vest med et bredt 

og fornøiet smil under et par briller, så skal de vite at det er en original 

manns form for reklame for sine store ideer. 

- Du kan skriva at eg e byens mest originale niann, sier Lende på 

bredt stavangersk under et besøk i redaksjonen. Eg ska' tale om ungdom- 

mens fremtid på Blomstertorjå ikveld. Mine store ideer har eg arbeid me' i 

10 år. For 4 år sidan var eg hos kong Håkon på slottet og snakka lenge me' 

han, og kongen stytta meg med 200 kroner i bidrag til arbeidet. Eg va' også 

i Bergen og holdt 3 foredrag under stor tilslutning på Torje og i fagfore- 

ningen. 

- Og hvorledes går det da, Lende? 

- Det rikke og går - men det går smått. Det store og hele sam- 

fund er ilrkje klar over mine idear. Det som det gjelde om e å slraffa di 

unge velrlr fra gadå, skaffa di verktøi og maskiner, og få di interessert, å 

skaffa di arbeidsglede og et sted kor de Iran gå hen å arbeida med sine idear. 

Det z' di såkalte genier og fagamatørar som innehar verdiane og di nye 

idear som verden vente på. Der e 'kje mangel på idear. Men di unge må ha 

ein plass å arbeida på, verktøi og maskiner, så di kan få initiativ og idear 

fram. Men pressen og autoritetane har ikkje forståelse nok. Med små midler 

og interesserte offentlige folk kan der gjørras underverker her. 

- Hvor langt er du i praksis kommet i retning av underverkene? 

- På Ledaal har eg fått to små hus og der har eg verksted og 7 gutter 

i arbeid. Di får verktøi og materialer. Der e 3 dreiebenker, 2 borremaskiner, 

5 hesters motor, jernsag o. lign. Og så har me ein gjeidafarm med 13 

gjeider deroppe, som me stelle me'. Der må avveksling i arbeidet. 

Men det går altfor smått. Og mine idear må tas op over heile landet. 

Derfor er eg kommen til Bergen. 

Bergens - Arbeiderblad brakte referat fra møtet under overskriften: 

«En ny ungdommens frelser på Blomstertorvet», 

mens Bergens ~ftenblad skrev: 

En profet på Blomstevtorvet. 

Lars Lende vil avskaffe avbeidsløsheten. 

En mann i gul skjorte og røde bukser vakte igår en viss opmerksornhet i 

byens gater. Det var opfinneren og altmuligmannen Lars Lende fra Stavan- 

ger. Hans entre minnet unektelig meget om en av Hamsuns figurer, en viss

Nage1 i «Mysterier». Og hensikten var vel også den samme: Å vekke op- 

merksomhet. Men mens Nagel bare vilde vekke opmerlrsomhet omkring 

sin person kom hr. Lende for å propagandere for en ide. Han vil avskaffe 

arbeidsledigheten blant ungdommen. 

I går talte han for folket fra et par sildelrasser på Blomstertorvet. Før 

han besteg den improviserte talerstolen anbragte han et 5 liters rustent spann 

på den. Spannet var fylt med vann og var beregnet på å fukte talentet 

når det var for tørt i strupen. 

- Godtfolk, sa Lende og slo ut med armene, dokker veid koss de e' nå 

tor tiå. Ungdommen går og slenge og har ikkje någe å gjørra på. Og så 

komme den eine itte den andre og seie te ungdommen: Kom te oss, så ska 

me hjelpa dokker. Adle vil de ha tag i ungdommen. De religiøse står i bede- 

husdørå og vinke og seie: Kom te oss så ska dokker få boller og kaffi og 

me skal frelsa dokker. Og i andre organisasjoner står de og seie det sama. 

Og ungdommen stakkar, den veid ikkje bere, den går inn i lokalene og 

skal bli frelste på den eine elle andre måden. Men når de går ud igjen er de 

liga ufrelste. 

Taleren løfter sin kjempepøs med vann, setter den for munnen og sier: 

Skål godtfolk. Bevegelsen fremkaller en orkan av bifall i den store forsamling. 

Taleren fortsetter: Som sagt, godtfolk, de er liga ufrelste. Der er bare ei 

frelsa i den tiå me nå leve i, og det er å ha frelste hender. Ungdommen må ha 

noget å bestilla på. De må ha nage å henga fingrane i, de må lia verktøi, 

og det er de eg vil gje di. Det er mitt system, min ide. Eg har ti unge guttar 

gåanes på verkstaen min oppe på Ledaal i Stavanger. Der får de læra å be- 

handle maskiner og verktøi, sådden at de kan få gjorra någe. Og ittepå kan 

de få seg ein plass. Eg har hjolpe mangen på den måden eg. Og for at gut- 

tane skal sleppa å kjeda seg og ha någe å lega seg med innimydlå, så har eg ti 

gjeider gåanes deroppe, og dokker kan ilrje tru kor glae de er i de gjeidene. 

De stedle så fint med de og er så gode med di. 

Her blir taleren atter avbrutt av bifall. Han venter litt og fortsetter: 

- Ja, de gjeidene er gode å ha for arbeidslause guttar -. Nytt bifall. 

Under det videre foredrag nevner han et par ganger kommunistene og de 

andre politiske partier. Dette foranlediger en ung kommunist ti1 å tre frem 

og si: 

- Kamerater, hvor lenge skal vi finne oss i, at denne mannen fra Stav- 

anger står her og gjør narr av det arbeidende folk. Lenger kommer han ikke. 

En truende mumling fra forsamlingen overdøver ham, og et par firskårne 

fiskere marsjerer op ved siden av ham: 

- Nå held du kjeften din att, din slaur. 

Kommunisten blekner og forsvinner, og taleren går videre i sine utleg- 

ninger om hvorledes arbeidsløsheten skal avskaffes. 

- Eg snakke ikkje politikk, sier han. Adle er liga gode for meg, enten 

det er Irommunistar eller sosjalistar eller N.S. eller ka Søren det heide. Di 

gjørr ikkje någe någen av di. Men eg gjorr någe, eg har skaffa varktøi te ti 

guttar, det svive, det går. Og ligadan kan andre gjorra. Der er nogen så 

seie, at Norge er så slirekkeligt fattigt. Det er lygn. Det er ikkje fedrelandet

så er fattigt, det er me, så er fattige-på fantasi. Darfor e det her er arbeids- 

laushed osv., osv. 

Talen fremkaller høilydt diskusjon rundt om i forsamlingen. En fyldig 

eldre herre, øiensynlig en kommunist roper: 

- Reis hjem til Stavanger med det vrøvlet ditt. 

En ung sunnmøring blir forarget. - Det er Lende, som har ordet, sier 

han, og hvis du ikke kan holde kjeften din, ska eg slå deg så du får en dob- 

belthake til. - Truselen virker og den fyldige fortrekker. 

Midt i foredraget stanser taleren og sier: - Dokker veid det koste pen- 

gar å holda folk i arbeid. Og nå vil eg visa dokker, at eg er liga flinke te å 

tigga så misjonerane. Hvorefter han går rundt og samler inn penger. - Der- 

efter fortsettes det avbrutte foredrag. Efter halvannen times forløp er han 

ferdig. Idet han går ned av talerstolen, slår han neven i sildekassen og sier: 

- Og nå kan han kommunisten få mokka så møje han vil for meg, hvis 

han får lov av politiet. 

Kommunisten entrer talerstolen, men en vaktsom politimann får ham 

lempet ned igjen. 

Og diskusjonen fortsetter. 

Lende var ofte i Bergen, b1.a. vinteren 1945. Etter det be- 

sølcet fikk han en litenhilsen fra en ung ukjent tilhører, som 

følte trang til å si følgende: 

Amatørredaktør Lars Lende, 

Stavanger. 

Fredags middag var jeg en tur på byen, spaserte blant annet nedover mot 

Fisketorget, der ble jeg var en masse menneslter og hørte blant annet en 

slags fløyte, og som den nysgjerrige bergenser også jeg er, måtte jeg selv- 

følgelig se hva det var som sto på spill. Jo, sett fra en 21 årings øyne ble 

førsteinntrykket således: En underlig mann sto med en bunke aviser i den 

ene hånden og spilte på en fløyte som han holdt i den andre. 

Jeg tenkte: Den mannen må der være noe for lite med i hodet, med andre 

ord, småtutling. Vel, jeg stilte meg inn i mengden for å se lite grann. Av folk 

rundt omkring hørte jeg blandede setninger som lød slik for eksempel: A, er 

funkismannen kommet til byen igjen nå? Eller: Hvor har han gjort av pon- 

niene sine nå da? Eller: Har han fått hår på hodet igjen nå? De ble en 

interessant person for meg, som jeg måtte studere. Jeg ble stående. 

Da begynte den rare mannen å bruke snakketøyet sitt, og av de setninger 

og ordene han brukte, forsto jeg at den mannen hadde både vett og sav i 

skolten, og var ikke den han ga seg ut for. Dette var mitt førsteinntrykk. 

Mitt spørsmål ble da: Er han en svindler, eller spiller han sine kort? 

Jeg kjøpte da den avisen han solgte, «Fagamatøren», og gikk et stykke 

hen for å lese den for meg selv. Jeg ble litt lang i trynet da jeg så hvem 

som var redaktør. Jeg hadde jo aldri sett eller hørt tale om denne mannen, 

så det var gjerne ikke så rart.

Jeg leste et par stykker i avisen og fant da denne før tenkte rare mannen 

høyst interessant. 

Jeg har siden tenkt over hele historien og lest avisen ut og inn og er 

kommet til det resultatet at slike mennesker som Dem, herr Lende, trenger 

Norge mange av! Og spørsmålet svindel eller ikke svindel er ikke lenger 

på min tunge. 

Jeg skriver dette brevet i håp om at De skal ta det som en oppmuntring, 

for jeg tror at der er litt motgang i Deres virke. 

Mitt håp er dessuten at Deres blad må få stort innpass i andre byer, og 

at Deres virke må bli forstått av ungdommen. 

Jeg vil til slutt si Dem, Lende: 

Gi aldri opp Deres sak, 

Gud står sikkert bak! 

Med de beste hilsener og ønske om en riktig god Jul og et godt 

nytt år 

fra R. Johansen. 

Den 17. juni 1929 brakte Haugesunds Dagblad en for- 

nøyelig skildring om: 

REFORMATOREN LENDE I HAUGESUND 

Folkesammenstimlinger av enhver art og grunn har aldri hatt vår sympati, 

tvertimot har vi alltid hatt en viss uvilje mot denne individenes sammen- 

klumpning til masser. Vi kan ikke fri oss fra en viss følelse av at horde- 

instinktet ved sådanne anledninger gir seg et altfor tydelig utslag til for- 

trengsel for de mere edle av menneskets instinkter. 

Og folketalere - de være seg av hvilken sekt eller parti de vil, politiske 

såvel som upolitiske Mosltvakomn~unister eller nattmisjonzrer - vi kan med 

tukt å melde slettes ikke fordra dem. Den slags mennesker som for enhver pris 

og ved enhver anledning, og til og med på gater og streder absolutt må på- 

dytte andre sine mer eller mindre fornuftige eller endog fornuftsstridige 

meninger kan vi ikke sympatisere med, og vi søker som regel å unngå dem. 

Lørdag aften kom vi anende fred og ingen fare, på vår aftentur forbi 

torvet. Her ble vi revet ut av våre meditasjoner, der var nemlig en folke- 

sammenstimling og hva verre var - en veritabel folketaler. 

Vår forste innsltytelse var å ile skyndsomt forbi, men av en eller annen 

uforklarlig grunn blev vi stående - kanskje det var talerens noe eiendom- 

melige ytre som gjorde det. Han hadde nemlig kastet trøien og brettet op 

ermene, så han så nærmest ut som en der har tenkt å gå korporlig tilverks. 

Kanskje det var «verdens sterkeste mann» som vilde utfordre mengden til 

handbak, boksing, velitløitning eller lignende. Eller muligens det var en 

sabelsluker. Under sådanne fantastiske tanker nærmet vi oss talerstolen, eller 

rettere sagt kassen, med en blanding av ærefrykt og forundring. Vi var ikke 

nysgjerrige. Nei da tenli det.

Ettersom vi kom nærmere erfarte vi imidlertid at det hverken var noen 

sabelsluker eller vektløfter og heller ingen tryllekunstner - men en mann 

som hadde undfanget en ide! Ja det høres nesten utrolig, men etter hvad 

mannen selv sa, så hadde han en ide. Han sa at ideen var original. Han var 

original selv også, sa han. Det behøvde han forresten ikke å si uttrykkelig, 

for det kunde vi se - det så alle. Noen så, og sa det også forresten at 

mannen måtte være «galen» - hvilket vi ikke tør uttale oss om. Men det 

rare er at de som hevdet dette samtidig kraftig understreket at det han sa 

var gullkorn - det var manna. 

Hovedidien, å skaffe ungdommen adgang til verktøy og maskiner, skaffe 

den lærdom og arbeid, den var jo meget god! Måtte bare Lende fra Stavanger 

ha hell med seg i ideens gjennomførelse og praksis. 

Hvorom allting er, så skaffet i allfall Lende publikum en meget morsom 

time på torvet og vi vandret hjem til vår aftensmat med et lyst sinn og vi 

angret ikke på at vi for en gangs skyld hadde brutt vårt prinsipp å slry 

sammenstimlinger. 

Ole Lukkøie 

* 

Det hendte også at Lende ble bedt om å komme som «foredragsholder~ 

i gymnassamfunn. Det var nok ofte for at han 

slsulle vaere kveldens muntrasjonsråd, men like mye fordi de 

unge respekterte ham som en oppriktig ungdomsvenn som så 

å si ofret livet sitt for å tjene den oppvoksende slekt. 

I desember 1954 opptrådte Lende i gymnassamfunnet 

«Sigyn» i Stavanger, og formannen sendt etterpå følgende 

skriv: 

Som tidligere formann i gymnassamfunnet «Sigyn» ved St. Svithun skole, 

vil jeg få lov, gjennom «Fagamatøren», å takke herr Lende for den koselige 

kvelden vi hadde sammen før jul. De av leserne som har vzert borti realskole- 

samfunn eller gymnassamfunn før, vet hva det vil si å få tak i foredragsholder 

eller kåsør på en slik plass. Da jeg en dag ringte til Lende var det ikke nei 

i hans munn. Han skulle komme så sant det ikke kom noe i veien. Og Lende 

kom. På møtene tidligere hadde det ikke vzert så mye folk, men den kvelden 

var det ikke langt fra fullt hus. Lende fortalte om det som var gjort for 

ungdommen, og om det som burde gjøres. Jeg kan med sikkerhet si at det 

var få som ikke var enig i det han sa. Han var inne på alt som gjaldt ung- 

dommen, og han tok fram mange aktuelle spørsmål som var av interesse for 

OSS. 

Jeg vil med dette få lov å takke Lende enda en gang og håpe det ikke blir 

lege før vi ser ham igjen i «Sigyn». Hjertelig takk! 

Torolv Taarland, 

forh. form. i «Sigyn»

Samme året Lende døde kom noen gymnasiaster fra Het- 

land Gymnas og hentet ham i bil. Han skulle tale på et møte i 

gymnassamfuiinet «Hugin». Her opptrådte han i sin uniform, 

med skottelue på hodet, for en stor elevflokk, som andektig 

lyttet til hva den 88 år gamle idealisten hadde å berette. 

((Trekkplaster)) og donator 

«Ingen blir profet på sitt hjemsted», lyder et ordtak som 

Lende titt og ofte siterte, og han byttet ordet «hjemsted» med 

«Stavanger» for ikke å stikke under stol den bitterheten han 

naerte mot autoriteter og innbyggere i sin egen by. Det nyttet 

ikke å prøve å overbevise ham om at hanvaren avholdt mann, 

hvis betydning de fleste var klar over, selv om de nok flirte 

mer enn de ga ham den aktive støtten han hele tiden håpet på. 

Den første tiden kunne han nok avertere et møte og regne 

med «fullt hus og stormende jubel». Men etter som årene 

gikk og folk begynte å kjenne ham ut og inn, lot de seg ikke 

så lett bevege til å troppe opp under ham talerstol. 

Men ved opptog for en eller annen god sak, fikk han sta- 

dig vekk forespørsler om å medvirke med ponniene. Lende 

iførte seg da sin uniform og gikk i spissen for prosesjonen. 

Utenbys fra kom det også anmodninger. Og så sant han 

kunne sa han seg villig. 

I 1959 skulle Moi Musikkorps ha en tilstelning, og de 

skrev da til Lende om han ikke ville komme. Han sliulle få 

et passende honorar, antydet arrangørene, - hvor mye skulle 

han ha? 

De fikk følgende svar:

Til Moi Musikkorps, 

ved Henry Bakken, 

Moi st. 

Stavanger, 271 10 1959 

Jeg har med takk mottatt Deres brev av 22/10, hvorav jeg ser at De vil 

ha meg til Moi den 14. november. Jeg kan med glede gi Dem et positivt 

svar. Jeg takker for tilbudet og vil gjerne stå dere til tjeneste i Deres strev 

for musikken, for å glede andre. Noen betaling skal jeg ikke ha. Reisen og 

oppholdet for en natt er alt De kan ordne. 

Det skal glede meg å få komme til Moi, for jeg liker meg godt der. Jeg 

vil også få lov å sende dere noen ting som dere kan bruke til en utlodning på 

tilstelningen. Dessuten vil jeg gi dere en liten id6 hvis dere finner den pas- 

sende: 

Jeg vil komme med toget i en spesiell uniform som jeg har brukt her i 

byen og nå sist i Oslo, hvor jeg var en ukes tid. Så møter dere opp på 

stasjonen med hele musikkorpset for å ta imot meg, muligens med litt propa- 

ganda på forhånd. Dette er ilske for å gjøre meg selv til en svær kar, men 

for å gjøre litt reklame for tilstelningen om kvelden. 

Med takk for innbydelsen - på gjensyn. 

Lars H. Lende. 

Etter tilstelningen brakte Rogalands Avis følgende referat: 

STOR MOTTAKELSE FOR 

LARS LENDE PA MOI 

Lars H. Lende var på Moi lørdag og kåserte under en tilstelning som 

Moi Musikkorps hadde arrangert i Festiviteten. Lende fikk først en stor- 

slagen velkomst på perrongen da han ankom med toget fra Stavanger M. 16. 

Musikkorpset sto oppmarsjert, og stemte i en feiende marsj da Lende steg 

av toget. Lenden kvitterte med en solo på «saksofonen» og fikk stor app- 

laus fra de flere hundre voksne og barn som hadde mott fram. 

Med Lenden i teten gikk Musikkorpset og folket en runde i gatene for full 

musikk. Om kvelden var det stort frammøte i Festiviteten, der Lende la ut 

om litt av hvert i sitt kåseri, mest om at hvert barn egentlig skulle hatt sin 

ponny. Også der spilte han på saksofonen, og loddsalget gikk strykende for 

musikkorpset. 

1 1965 inviterte Handelsstandens Forening i Tvedestrand 

hele befolkningen i distriktet til gratis kjøretur til byen 11. 

desember for å se på juletrafikken og naturligvis gjøre inn- 

kjøp der. For å trekke folk averterte de i «Tvedestrandspos- 

ten» over alle spalter:

Kl. 17 .O0 : Ponnyopptog med barnevennen Lende 

fra Stavanger marsjerer med Nissemusikken i spis- 

sen fra Nedre Torv gjennom byen. 

LENDE-SHOW for barna på Nytorvet. 

Alle organisasjoner som hadde til formål å hjelpe med- 

mennesker i nød eller med et eller annet handicap, kunne 

regne med støtte av Lars Lende. Det er nesten formastelig å 

giseg til å nevne eksempler, fordi «listen» blir så ufullstendig, 

men jeg tar med noen tilfeller i farten: 

Vinteren 1945 kjøpte han for kr. 500,- i ovner til Sørøy- 

folket, og mai 1946 for ett tusen kroner i kjøkkenutstyr til de 

samme menneskene, som var blitt tvangsflyttet fra Finnmark 

til Nærland på Ja3ren. 

I desember samme år kjøpte han for kr. 500,- i verktøy 

til «flinke gutter.» 

I 1948 ga han ett tusen kroner til FN's arbeid for «europa- 

barna» og siden for et lignende beløp: 4 barnevogner og en 

symaskin til nygifte. 

I 1949 lir. 500,- til «Redd Barna». Det samme i 1952. 

I 1957 kr. 100, til Ungarn og lir. 100,- til Sinnsliden- 

des Venner. 

I 1959 lir. 100,- til mulattbarna. 

Blant «favorittene» var «Røde Kors», «Redd Barna» og 

åndsvakeheimene. Den støtten disse fikk, kommer opp i langt 

høyere beløp enn de få eksemplene som er nevnt ovenfor. 

Om en turn6 han tok for Røde Kors i 1962 forteller han 

selv: 

«Jeg fikk i oppdrag for Røde ICors å reise med 10 ponnier og 4 kjerrer for 

å more barna på deres tilstelninger rundt om i distriktet. Først gikk turen til 

Flekkefjord. Vi reiste med jernbanen hvor vi hadde egen vogn. På jernbane- 

stasjonen var det møtt fram en masse barn og voksne. Guttene og jentene 

formelig sloss om å få leie og stelle med ponniene. Særlig likte de godt å 

kjøre og ri med dem. Vi var 2 dager i Flekkefjord, og det var en stor glede 

for meg å få lage det litt morsomt for barna der.

Etter Flekkefjord kom turen til Egersund, også her var det møtt fram 

mange barn som fikk lov å stelle med ponniene, og kjøre og ri dem. 

Senere gikk turen til Bryne og Nærbø. Der gjorde de også stor stas av 

ponniene og de voksne så på hvordan de små barna moret seg med dyrene. 

En dag var jeg også på Jørpeland. Der var det også møtt fram en masse 

mennesker for å ta imot oss. Det er gilt å se på når mødrene kommer med 

smårollingene sine og lar dem leke med ponniene. 

Turen gikk så herfra direkte til Sauda. Som vanlig var det møtt fram en 

masse mennesker for å ta imot oss. Guttene kom ombord i båten og hjalp 

meg med å få ponniene og kjerrene i land. Alle ville være med å hjelpe, alle 

sammen har Røde Kors' id6 med å være med å hjelpe. Barna ble svært glad 

i ponniene, men la dem få sine egne ponnier og kjerrer, og praktiser hva de 

sa i gamle dager: «På ridestellet skal storfolk kjennes». 

Denne turen for Røde Kors var en stor opplevelse og en gledens tur som 

gjorde meg minst 20 år yngre til sinns. Jeg fikk et nytt syn og sinn i min 

sjel og mitt hjerte. Så nå ser jeg det som min oppgave å gjøre hva jeg kan 

for barn og ungdom. Derfor appellerer jeg til alle som elsker barn, ungdom 

og fedrelandet om å stå samlet i vår tro, håp og kjærlighet.» 

Fru Jenny Tomasgård, som på vegne av Røde Kors ordnet 

med «turneen» skrev i 1962 nedenstående, som det passer å 

gjengi her: 

Lenden - alle gutters beste venn 

Det falt i min lodd i fjorårets septemberuke for Røde Kors å fungere som 

en slags «forretningsfører» for alle gutters beste venn, «Lenden». - Jeg 

fikk da den aller beste anledning til å studere på nært hold både mannen 

selv, med hans enestående vitalitet tross sine 79 år, de metoder han benytter 

seg av for å vekke oppmerksomhet, og det storartede arbeid han absolutt 

uselvisk legger ned for barn og ungdom. - Resultatet av dette samarbeid 

oss imellom er blitt at vi er blitt venner for resten av livet. 

Hvis avisen bare ga meg plass, kunne jeg skrive spalte opp og spalte ned 

om Lenden, så mangfoldig er han. Mange kaster et overfladisk blikk på ham, 

trekker på skuldrene, bevilger ham et overbærende smil. De ser ikke inn 

under det ytre skall, men tror han er noe bortimot «halvrar», slik som han 

utstafferer seg for å vise igjen i bybildet, slik som han maser med sine opp- 

gaver, slik som han gjør seg gjeldende i avisredaksjoner, blant annonsører og 

ikke minst blant publikum. - Han er i høyeste grad en original, ingen be- 

nekter det, men det er forfriskende med en mann med sine meningers mot, 

en som virkelig tør være anderledes enn andre, bare for å tilfredstille sin 

brennende lyst til å gjøre noe for barn og ungdom. - Jeg har sett hvorledes 

barna følger ham med øynene og kontrollerer hver av hans bevegelser av red- 

sel for at han skal gå av sted med ponniene før de forsiktig har fått føle på 

den bløte og fuktige mulen og før de har fått strøket og Nappet den på den 

lodne pelsen, og - du store min - før de har fått lov til å sitte til skrevs

på ponnien på en rask liten ridetur! Jeg har sett hvorledes guttene stuller og 

steller dyrene med en kjerlighet uten grenser, hvorledes de mater dem, og 

hvorledes de med full disiplin gjør hva Lenden befaler dem. For han er 

streng og fordringsfull også. - Lenden har verksted og kjøretøyer og nå 14 

ponnier. Han forstår å sette guttene i travel virksomhet, en fritidsbeskjefti- 

gelse som bare kan være av det gode. 

Skal vi ikke sette pris på våre originaler mens vi har dem? Frisker det 

ikke opp med noen som tør være annerledes enn andre? Især når dette er 

gjort utelukkende av idealistiske grunner? - Lenden er en optimist av stort 

format, og man kan mange ganger tenke: Nå skyter han over målet! Men 

jamen får han det til likevel. Mon det ikke kommer av at han ikke krever 

noe som helst til seg selv, men lever i forsakelse, enkelt. Det var så beteg- 

nende når jeg ordnet med hotellværelse til ham, og han sa: «Eg behøve 

ikkje de' eg, eg kan ligga på ein høydott saman me ponniane!» Hemmelig- 

heten er sikkert den at en mann som bare gjør godt, også får velsignelse 

av det. 

Nå vil han ta opp et såkalt «follrelån» i rater på kr. 100,- som skal til- 

bakebetales i løpet av ett år. Han vil kjøpe flere ponnier fra England igjen, 

og mener det forretningsmessige skal holde, fordi han kan danne nye ponni- 

klubber og på den måten få ny vind i seilene. 

Jeg skulle av hjertet ønske at han hadde hell med seg. 

Stavanger, den 27. januar 1962. 

Jenny Tomasgaard 

På Rakkebø fikk de ponnyen «Hans», og fra bestyrerfruen 

Kiss Tveit, fikk Lende etterpå følgende brev: 

Bakkebø, den 3/11 1955. 

Kjære alle Bakkebø-barnas onkel Lende! 

Du skulle ha sett barna nå i dag. Det ville frydet deg å se hvilken glede 

de har av gaven du kom med: Hans og den fine vognen. En hel flokk av 

barn var ute på tur med en av sine «tanter», og Hans var med, forspent den 

fine vognen. Og i den satt to av de minste barna så glade og lykkelige at 

hele ansiktet strålte rent av fryd. Helt stille satt de, og alle de andre gikk 

ved siden av og passet på at det var god plass til både Hans og vognen. Og 

det rare var at de av barna som gikk så like lykkelige ut over at liile Lillian 

og lille Turid som ikke hadde så sterke ben at de kunne gå så godt selv - 

at de fikk kjøre med den fine ponnien som onkel Lende kom med. Takk, 

takk, fra alle Bakkebø-barna enda en gang for den deiligste av alle fine 

ponnier! Han er så fin at de er sikre på at det finnes ikke finere ponni i 

hele verden, ikke i himmelen engang!

Og på toppen av det hele kom en storartet fin striklremaskin her en dag. 

Vi ventet ingen strikkemaskin, og trodde den var feilsendt. Og så får vi vite 

at den er til Bakkebø-barna fra onkel Lende igjen. Er det rart at vi alle 

sammen blir rent stumme over alt det gode du finner på å gi oss? Nå skal 

et av de flinkeste barna læres opp til å strikke på den maskinen, og så skal 

det nok bli strømper her i gården til alle de 490 bena som sliter strømper 

hver dag. 

Kjenn godt etter nå onkel Lende, så vil du kjenne hendene til alle barna 

våre strukket frem mot deg til takk. Takk, takk, fra oss alle sammen. Og 

velkommen igjen hit til Bakkebø, både du og de kjekke barna du hadde 

med deg. 

Hjertelig hilsen fra alle barna på Bakkebø, både store og små, og fra alle 

som steller med barna og fra bestyreren og fra 

Kiss Tveit 

Lende hadde leid en buss og en stor lastebil for anlednin- 

gen, og invitert med seg en stor skare barn og voksne fra 

Stavanger. De fikk seg en gild tur til Egersund og Bakkebø, 

hvor alle ble bevertet med middag. En av de unge deltakerne 

beskrev turen slik: 

En dag sa Lenden at vi skulle reise til Bakkebø om søndagen. Vi gledet 

oss veldig allesammen til turen. Da dagen kom var det mange folk der vi 

møttes. Alle hadde mat og melk med seg. Den lille ponnien Grethe var også 

med. Vi hadde bil og buss helt fulle av voksne og barn. Vi startet i ni-tiden 

på Løkkeveien. Når vi hadde reist noen timer kom vi til Egersund. Der 

skulle vi stanse ei stund. Vi kjørte Grethe i gatene der en stund. Vi hadde 

også en som spilte trekkspill. Så reiste vi til Bakkebø. Der tok de vel imot 

oss. De bad oss komme inn og spise middag. Og vi fikk herlig middag. Så 

spilte Ove på trekkspillet sitt og vi sang Anna-Malena. Etterpå kjørte vi 

med ponniene, for de hadde to selv. Alle barna likte Grethe veldig godt. Så 

fikk vi se kjekke filmer, så sang alle stavangerbarna. I seks-tiden reiste vi 

hjem, og var hjemme i ni-tiden om kvelden. 

I 1958 tilbød Lende en ponny til Mai Lindegårds Stiftelse, 

og svaret han fikk lød slik: 

Tjøme, den 8/7-58. 

Kjære Lars Lende. 

Hjertelig takk for Deres hyggelige brev som vi ble meget glade over å få. 

Vi takker Dem så meget for Deres storstilte tilbud om å forære oss en ponny. 

Det skal bli gildt å få en liten ponny, barna kommer til å fryde seg. Vi

mener også at det har en stor oppdragende betydning at barna har dyr å 

stelle med og ha ansvaret for. 

Vi har 48 barn her, gutter og jenter, fra 6 til 14 år, og de venter nå i 

stor spenning på den dagen De kommer med ponnyen og fin kjerre. Vi håper 

De har anledning til å være her noen dager å bli kjent med barna og fortelle 

dem om Deres virksomhet og lære dem hvordan ponnyen skal stelies for å 

trives. De største guttene er nå med futt og fart gått i gang med å bygge 

ny, fin stall, og den slra1 stå ferdig til De kommer med ponnyen. 

Dette stedet ligger en times busstur utenfor Tønsberg og vi har ca. 500 

mål herlig terreng å boltre oss på, fjellknatter, skog og jorder, og så sj~en 

rundt på alle kanter. 

Vi gleder oss alle sammen til De kommer, og De skal være hjertelig vel- 

kommen. 

Vennlig hilsen 

for dr. Solem 

Ruth Kohmann 

Gjennom NTB ble det en annen gang sendt denne mel- 

dingen: 

«ROGALANDSPRINSEN TIL SONDRE LAND» 

Lende'n har gitt ponnien ril åndsuakehjemmet der 

Oslo (NTB): Stavanger-mannen Lars H. Lende møtte torsdag opp på 

Grimeland arbeidsskole og hjem for åndssvake i Søndre Land og forærte 

skolen ponnien «Rogalandsprinsen» med seletøy og vogn. Gaven vakte 

umåtelig jubel blant de ca. 75 elevene, forteller bestyrer Olav Svarstad. 

Ponnien vil bli brukt til småkjøring til posthuset og til å kjøre mat til 

den nye avdelingen, som ligger tre kilometer borte, foruten til fornøyelses- 

kjøring. Vi er svaert glad for gaven, sier bestyreren. 

Lindøy skole fikk en rekke gaver fra Lende, noe som frem- 

går av dette brevet: 

Herr Lars H. Lende. 

Tilsynsnemnda for Lindøy skole vil med dette få takke Dem for den 

gilde ponnien med sele og kjerre som De har gitt til guttene på Lindøy. 

De setter veldig stor pris på denne gaven og de har megen glede av den. 

Selvsagt får alle kjøre med ponnien i tur og orden, de minste guttene bare

for moro mens de større hjelper til med vedkjøring 0.a. På denne måten 

lærer de både å bruke og stelle ponnien riktig. 

Vi vil også takke Dem for strikkemaskinen som De har gitt til skolen 

forat guttene skulle få lære å strikke på den. En del av de mest nevenyttige 

karene er allerede i full gang, og det er meningen at de skal få strikke sin 

egen genser, strømper og vanter. 

Med disse gavene har De gitt guttene en ypperlig anledning til å utvikle 

og trene sine evner og arbeidsmuligheter. En kan med full rett si at de får 

opplæring gjennom lek. 

På guttenes og egne vegne takker vi Dem både for gavene og for den 

gode tanken som ligger bak. Som så mange ganger før har De vist oss hvor- 

ledes De i praksis følger Deres valgspråk: «Alt for barna og ungdommen!» 

Lindøy skole, den 2. februar 1956. 

Ingolf Johzsen (sign.) 

formann i tilsynsnemnda 

Edvard Gjerde (sign.) 

styrer 

Jo mer jeg fordyper meg i det stoffet som angår Lende 

som den «glade giver», innser jeg hvor håpløst det er å ramse 

opp det hans gode hjertelag resulterte i. Ikke bare de store, 

verdifulle tingene som ponnier med seletøy og kjerrer, maski- 

ner, mopeder, sykler, barnevogner, verlitøy av alle slag, men 

også de mindre gjenstander som kunne skape glede. Han 

kunne f. eks. høre om en arbeidsledig mann i en by han hadde 

vzert. Mannen hadde nevnt at han kunne tenke seg å begynne 

med noe for seg selv i kjelleren. Lende ga ham ikke bare gode 

råd, men ikke før var han kommet hjem til Stavanger, før 

han fant en maskin som han uten videre sendte mannen, som 

jo var Iiimmelfallen av forbauselse og takknemlighet. 

I 1948 fikk han det for seg at han skulle kjøpe en mengde 

økser og tollekniver som han sendte til fordeling blant at- 

skillige gutter i Røldal. Det foreligger et drøss av begeistrede 

takkebrev fra gavemottakerne. 

+

Da Lende hadde fått til ponnyklubben med et tilholds- 

sted for de unge som var med i den, fikk han anskaffet et 

TV-apparat som han overlot til klubben. 

Det jeg her har fått tatt med får tjene som eksempler på 

Lendes hjertelag, som ingen grenser hadde. 

En ting må likevel nevnes som toppen på liransekaken, 

nemlig den store 

DONAS JON PÅ 10 000 KRONER 

TIL VARATUN FRITIDSKLUBB I SANDNES. 

Det vakte ikke så liten oppmerksomhet da avisene i 1970 

kunne fortelle at Lars H. Lende hadde forært 10 000 kroner 

i kontanter foruten verktøy og maskiner til et ungdomssenter 

i Sandnes. Mange var det nok da som undret seg: Er mannen 

velstående? Har han hatt penger på kistebunnen, eller hvor- 

dan henger det sammen? 

Det hele er såre enkelt, men det trenger en liten forklaring. 

I samme kvartal der Lende i sin tid hadde drevet sitt meka- 

niske verksted, lå det et gammelt uthus og en inngjerdet gårds- 

plass. Dette lille området hadde Lende leid til hobbyverkste- 

det, stall til ponnier og geiter, og opplagsplass til maskiner 

og skrot. Det så ikke videre vakkert ut, men gjorde sin tje- 

neste. Eieren av tomten tilbød Lende å få kjøpe den. Pengene 

skulle innbetales i rater over et lengre tidsrom. Da han 

nevnte dette for meg, var jeg på hans vegne noe betenkt, men 

det var jeg så ofte når han syslet med store «planer» og 

«ideer» som f. eks. a innføre 20 ponnier på &n gang, trykke 

«Fagamatøren» i 30 000 eksemplarer osv. Men Lende var 

nokså bestemt, hadde han satt seg noe i hodet, skulle det gjen- 

nomføres! Og han greidde det rent utrolige. Så også når det 

gjaldt tomten med skuret. I årenes løp klarte han å betale 

kjøpesummen, så han til slutt var gjeldfri. 

Da Lende etterhvert måtte oppherre med sitt dyrehold og 

på grunn av alderen heller ikke kunne drive aktivt med sine 

maskiner, ga han etter for et stort firma like i nærheten, da

dette var interessert i å kjøpe tomten. Han onsket imidlertid 

ilike å beholde pengene selv, men ville bruke dem til noe sam- 

funnsgagnlig. Det naturlige ville jo da ha vzert å la gaven gå 

til et passende ungdomsformål i Stavanger, men såvidt jeg 

forsto fikk han ikke her den spontane reaksjon på henvendel- 

sen, slik han ønsket. Da han så kom undervzr med at en på 

Sandnes nettopp skulle åpne et ungdomssenter på Varatun, 

fant han det naturlig å tilby dem pengene og maskinene. At 

det vakte umiddelbar begeistring, sier seg selv. Lende ble 

resolutt utnevnt til aeresmedlem og hedret på det hjerteligste. 

Etter hans død ble det i pressen offentliggjort denne 

«Takk fra kameratene i klubben» 

Vi fikk vite om Lars Lendes bortgang på en åpen lilubbkveld. Det føltes 

så uendelig vondt og sårt. Det var ikke mange ukene siden vi hadde sittet 

ved syltesenga til Lenden, noen av oss. Selv om Lende var syk, var han 

levende opptatt av ungdommen og da salig det som skjedde på Varatun i 

Sandnes. Da Varatun Fritidsklubb ble dannet troppet Lenden opp og ga oss 

siile maskiner, mange årganger av Fagamatøren og 10 000,- ti tusen kroner. 

Vi hadde håpet at han i alle fall sliulle få oppleve å se første byggetrinn ved 

senteret realisert mens han levde. Dessverre giltli det ilike slik. Den eneste 

heder vi fikk gitt ham var livsvarig l te smed lem skap i klubben. 

Ingen av oss i klubben fikli gledcn å oppleve Lenden i hans glansdager 

for en mannsalder siden. Likevel, fra foreldre og slekt har vi hørt så mye om 

originalen, barne- og ungdomsvennen Lars Lende at det ncrmest føles som vi 

har opplevd ham med funkishår og skjegg i flosshatt og pyjamas sammen 

med ponniene og ungefloklien i hdene. Vi synes formelig vi har sett det alt 

sammen. Den aldrende Lende kjente vi. Sinnet hans var like ungt, hjertet 

banket like varmt for de idealer han forsøkte å få oss til å følge og de mål 

han sloss for på sin noe uvanlige måte. Gjennom de årganger av Fagama- 

tøren som han ga oss taler han iortsatt til oss. Kansltje litt røfft i ord og ut- 

trykk. Ikke alltid språklig korrekt, men med ideer og målsetting som fortsatt 

er en generasjon eller fler forut for dagens velferdssamfunn med de proble- 

mer det fører til blant annet mellom ungdommene. Var Lenden en profet eller 

original? 

Kanskje var han begge deler. Det er ikke gitt oss å svare, men en ting vet 

vi. Lars Lende var en ener med et ukuelig mannsmot og «gå på humør» et 

fint menneske og en god kamerat. Det blir vanskelig å fylle det tomrommet 

han etterlater seg. Vi har alle mye å kre av ham. 

Det har vzrt hevet røster for å få reist ham et minnesmerke. Kanskje er 

det rett. Likevel tror vi at dersom våre folkevalgte og våre myndigheter tok 

seg tid til å tenke nzrmere over det budskap og den livsfornuften Lende

gjennoin et langt liv forsøkte å lære dem, - og så realiserte hans ideer, - 

da ville vi reise ham et minnesmerke etter hans hjerte. «Ideer som blir gitt 

livets muligheter vil overleve hva rust og møll forterer», sa han selv engang. 

Hvorfor ikke reise ham et slikt minnesmerke. Det ville være i pakt med 

hans ånd. Han tenkte først og fremst på andre og i første rekke på de unge. 

Hans tanker og ideer er idag mer aktuelle enn noensinne, det vet vi som idag 

er unge. Selv om han ikke lenger er sammen med oss, vil vi etter evne for- 

søke å ta oss fram på de veier han viste oss. 

Varatun Fritidsklubb har mistet sitt første og eneste æresmedlem. Ung- 

dommen har mistet en god og trofast kamerat. Vi bøyer hodene i ærbødig- 

het og sorg og lyser fred over mennesket Lars Lendes minne. 

Medlemmene i Varatun Fritidsklubb 

En mann av og for folket 

At Lende var utstyrt med det en kaller «humoristisk sans», 

er en kjennsgjerning. Han hadde smilet i øyet, og likte seg når 

folk var med på notene, noe enkelte surpotter naturligvis ikke 

var. Han var kjent for å vxre det en kaller «ordhytten» - 

slagferdig, hadde som regel svar på rede hånd når noen ropte 

ett eller annet til ham i forbifarten. 

Den tiden han hadde en geitebukk som kjæledegge og med- 

arbeider, traff han et ektepar på gaten. 

- Du e' ude og lofta jeidå di,» sa mannen. 

- Ja, og du e' ude me' di, du og, ser eg! » 

parerte Lenden og sendte mannens kone et lurt smil. Om hun 

smilte tikake, forteller historien il.;lie noe om. 

Selv hadde jeg en litt pinlig episode på mitt kontor en gang. 

Jeg hadde besøk av en snerpet, tertefin skolelærerinne, da 

Lenden kom stormende inn. Straks han fikk øye på damen - 

som han ilske hadde anelse om hvem var - utbrst han på sin 

noe vulgære måte: 

- Du har damebesøg, ser eg. Va' det forresten ikkje det 

eg kjente langveis at der va' sådden ei kvinnfolk-lokt! » 

Han mente naturligvis ikke noe vondt med replikken, stak- 

kar, men damen ble høyst fornærmet, og lot ham vite det både

med ansiktsuttrykk og ord. Selv var jeg, mildt sagt, dypt for- 

tvilet, og måtte gi ham en irettesettelse, for - om mulig - 

så noenlunde å redde situasjonen. Han ba den forurettede så 

meget om unnskyldning - men skaden lot til å vaere uopp- 

rettelig. 

Som rimelig kan vzre var Lenden et overmåte takknem- 

melig objekt for vittighetspressen ( «Molboposten» ) og revy- 

scenen. Således laget den lokale gjøgler Alfred Bredahl en 

kostelig - og nesten portrettlik - figur av modellen. Visen 

han sang gjorde stormende lykke. 

Når det snakkes om «Lende-viser» skal det her gjengis et 

vers, som kan synges på melodien «Mot i brystet*: 

Av di rare 

kan me bare 

nevna Lars H. Lende, 

som gar ront me' hallklypt skjegg og hallklypt hår. 

Av kver onge, 

prins og konge 

e' 'an liga kjende 

lor sin kamp for ungdommen i byen vår. 

I-lat1 soin poimynlann 

gleda bådnå kan, 

- e' som redaktør ein amatør. 

Någen ler, 

mens andre ber 

om vekk å få 'an sende - - 

Men det e' nok folk som mangla godt humør! 

Hva fant han iltlie på den gode Lenden! Det ene rare påfun- 

net avløste det andre. Brev og prøver på sine publikasjoner 

sendte han nier sagt i hytt og vaer til personer som hadde sagt 

eller gjort noe som tiltalte ham. Ved siden av navn og adresse 

på omslaget eller konvolutten klebte han stundom bilder av 

vedliommende han ville ha kontakt med eller hedre. Bildene 

klippet han ut av aviser og ukeblad. Slike originale ting vakte 

jo mere oppsikt mente han. 

En av de verdenskjente personer han skrev brev til - på 

norsk - var Josephine Baker. Slik ordlyd hadde det brevet:

Sangerinnen Josephine Baker, 

Paris. 

Stavanger, 27/2 1956. 

Jeg har med største interesse lest om Deres store Fredsarbeid med alle 

Deres adoptivbarn som De vil samle fra alle nasjoner og folkeslag. Dette er 

en stor id6 med meget offer, så jeg vil ønske Dem til lykke med Deres ar- 

beid. Likeledes kan jeg forsikre Dem om at De har millioner med Dem av 

alle folkeslag, som vil interessere seg for Deres arbeid og støtte Dem. 

Jeg sender vedlagt en av mine aviser og et foto av mine ponnier, som 

jeg har for at alle barn skal få kjøre seg gratis og more seg med dem. Jeg 

har 5 ponnier i alt. Jeg har også gitt hester til barnehjem med kjerrer og 

seletøy. Jeg arbeider nemlig også for barn og ungdom. 

Da jeg skal ha ut et nytt nr. av mitt blad i midten av april, ville jeg sette 

stor pris på å få en liten artikkel eller et brev ang. Deres foretagende med 

fotografier av barna og borgen Deres. Det var meget interessant med alle de 

forskjellige dyr De har å stelle med. Hvis jeg hadde tid og råd slrulle 

det ha vært morsomt å besøkt Deres foretagende der ved Paris, men dess- 

verre har jeg liten råd og mindre tid. - Hvis De ville sende meg en liten 

artikkel med bilder, ville det være en god støtte for meg og mitt arbeid for 

barn og ungdom her i landet. De vil også få en reklame for Deres arbeid, 

som leserne av mitt blad vil ha interesse av. 

Jeg imøteser med stor forventning Deres svar, som jeg vil være Dem 

meget takknemlig for. 

Med hilsen og takk på forhånd. 

Lars H. Lende, Stavanger, Norge 

Noe svar innløp neppe. Men Josephine har nok fattet så 

mye, at brev og aviser kom fra en idealist med et varmt hjerte. 

Et trekk ved Lende, som bør fremheves, var hans evne og 

vilje til ikke å gjøre forskjell på folk. Han var seg selv helt og 

holdent, hvem han så snakket med, enten de sosialt sett sto 

hsyt eller mindre høyt i samfunnet, om det var «kjendiser», 

rik-kakser eller ubetydelige «per-snåtter*, som ikke funklet 

for mengden. Den eneste kategorien han hadde lite til overs 

for, var samfunnssnylterne - «lagalyrene» som holdt det 

gående år etter år med å «bomme» penger til ø1 og det som 

sterkere var, og ikke gad gjare den ringeste nytte for seg. 

Men bortsett fra disse, og uærlige personer som ikke viste seg 

å være verdig den tilliten han viste dem, så var ingen for 

liten og ingen for stor for ham.

Ganske tidlig bestemte han seg for å gjøre som de gamle 

kvekerne, ikke å ta av seg hatten for noen, men hilse med et 

nikk og et vennlig smil. 

I sin tid, som praktiserende mekaniker og verkstedeier, 

hadde lian atskillig å gjøre med fabrikkeiere og andre forret- 

ningsfolk. Christian Bjelland for eksempel. Om denne gigan- 

ten innen næringslivet forteller Lende bl. a.: 

«Jeg har mange gode minner om Bjelland på hans privat- 

kontor, hvor han hadde sin store spraglete hund liggende 

ved sin side. Han var alltid morsom og grei å avgjøre forret- 

ninger med. Likeledes husker jeg, at før han kom til kontoret 

var det mange som ventet å få tale med ham, mange av dem 

ba om hans hjelp - og fikk den. Han kjente alle og kunne 

tale med alle. Han viste også godt igjen i byens gater, og 

spesielt når han passerte torget og ut til kontoret. Jeg var 

også ute i privaten i Munkehagen og avgjorde en forretning 

med ham der, fordi han ikke var så god hva helsen angikk 

og derfor var hjemme, men oppe. Jeg fikk min forretning i 

orden og gikk glad hjem. 

Sønnen Ragnvald kjente jeg ogsa personlig, helt fra hans 

inntreden i firmaet, da jeg også har arbeidet mange maskiner 

som har svevet i atskillige år og lagt gummiringer på millioner 

av eskelokk. Jeg har mottatt mange penger fra hans gamle 

kasserer Leirevåg for arbeidet og maskineriet. Jeg husker med 

glede en gang Ragnvald Bjelland på vei til kontoret traff meg 

ved hjørnet av Kirliegaten og 0. Holmegate, da jeg kom gå- 

ende med en reklameplakat hvor jeg kunngjorde et foredrag 

jeg skulle holde. Han syntes visst det virket litt løye og kunne 

ikke holde seg for å snakke til meg. Han spurte om det var 

sirkus i byen, hvortil jeg svarte ja. Bjelland smulket og lo, og 

det samme gjorde jeg, for jeg syntes det var så morsomt at 

han tiltalte meg, så jeg fikk godt humor og bedre mot.» 

Lars H. Lende var gift med Bertha Kristiansen (født 28. 

nov. 1888, død 25. mars 1971 ) , og de hadde to barn, en dat- 

ter gift og bosatt i Stavanger, og sønnen Jack K. Lende, som

tidlig reiste til Amerika hvor han i mange år arbeidet i det 

store firmaet «Porter Cable Mach Co.», som har spesialisert 

seg i fremstilling av verktøy, maskiner, elektriske håndsager 

for tommermenn og mange andre ting. 

At Lende får en gate eller plass oppkalt etter seg, anser jeg 

for å vzre en selvfølge. Men ikke bare det. I mange år har jeg 

lekt med tanken om å fa laget en skulptur: «Mannen med pon- 

nien» oppstilt på en eller annen offentlig leikeplass i Stavan- 

ger: Lende, med flosshatt eller skottelue på hodet, skal leie 

en ponny, eventuelt med et barn eller to ridende på denne. En 

folkeinnsamling måtte vel kunne skaffe til veie den nødven- 

dige kapital. Hvis ett hundre firmaer og privatpersoner gir 

tusen kroner hver - i tillegg til større eller mindre bidrag 

fra den store skaren av Lendevenner i by og bygd, sltulle 

prosjektet kunne realiseres i noenlunde nær framtid. Gaver 

kan sendes til konto nr. 3201.07.44163 i Stavanger Spare- 

kasse, som vil forvalte fondet. 

En av våre anerkjente billedhoggere skal lage et utkast i 

lite format og det vil komme med pi en offentlig utstilling, 

slik at publikum kan få vurdere det på forhånd. 

Hvorom allting er, skal de første beløp på innsamlings- 

listen være sikret, men den ansvarlige for manuskriptet til 

denne boken er aldeles uskikket som «betler», så det er hans 

håp at andre frimodige og foretalisomme Lende-tilhengere vil 

si seg villige til å danne en «skulptur-komite» og få fart i sa- 

kene. Stavanger-avisene burde se det som en ære å formidle 

innsamlingen. Nå gjelder det bare å gå til verket med krum 

hals! 

Ideen om slculpturen ble fremkastet i radioprogrammet i 

1971, og det resulterte i at flere personer offentlig støttet 

forslaget. Fire av innleggene i Stavanger Aftenblad gjengis ne- 

denfor, som et uttrykk for den interesse og kjærlighet Lende 

ble omfattet med:

En takk til NRK for radioprogrammet i Middagsstunden forleden dag om 

Lars H. Lende. Det var hyggelig å høre Lende bli intervjuet, den koselige 

latteren hans skapte en egen stemning i stuen, der vi satt langt borte fra vår 

barndoms gate hvor vi vokste opp med Lenden som nær nabo. 

Vi glemmer ikke Sonja, Laila, Prins og alle de andre ponniene som vi 

fikk være med på å stelle, strigle og kjøre. Geita Maia hadde han også en 

kjerre til. 

Lenden gjorde aldri forskjell på gutter og jenter, han var ikke redd for å 

slippe jentene til på verkstedet heller. Vi kjenner smaken av wienerbrød- 

skalkene og brusflaskene han delte ut, turene han tok oss med på, opplevel- 

sene på ponniryggen og premiene vi fikk for salget av Fagamatøren. 

Lenden gjorde sannelig vår gate og mange andre til «Den lylilielige gaten». 

Sannelig fortjener Lars Lende et monument som «Mannen med ponnien» (og 

det gode hjertelaget). Vi vil mer enn gjerne slutte opp om en innsamling til 

et slikt monument. 

Saghaug 13. september 1971. 

Thor Larsen, Gerd Åse Steine. 

Jeg hadde stor glede av å lytte til Middagsstunden hvor Gottfred Borg- 

hammer hadde en samtale med byoriginalen Lars H. Lende. 

Det .var meget interessant å hore Lende fortelle, og som en av Lendes 

«disipler» for mangfoldige år siden. kjente jeg meg godt igjen. 

I programmet ble fremkastet tanken om et Lende-monument med f. eks. 

ponni eller barn. Man skal ililie vente til en mann er død før en bauta reises. 

Som alle vet har Lendes sak gjennom alle år vært å gjøre noe for ungdom- 

men. Det gjøres der også nå, men et par ideer fra Lende vil jeg gjerne etter- 

lyse. For det første et motorsenter for ungdom hvor de kan sysle med mo- 

torer, sykler, båter osv. For det andre konkrete planer for en dyrehage hvor 

barn kan være aktive i stell og pass av dyrene. 

Har noen tenkt på dette? I motsatt fall, vil dette være mulig? Gjennom 

en mannsalder har Lars H. Lende ofret seg for dette uten at folli har tatt 

ham særlig alvorlig. La oss vise Lende at noe virkelig kan gjøres. Det sliylder 

vi ham. 

Randaberg, 11. september 1971. 

Terje Skretting 

Etter å ha hørt intervjuet med Lars Lende i Middagsstunden, sitter jeg 

igjen med inntrykk av at denne mannen som alltid er blitt regnet for en 

original, må være et menneske av de sjeldne. 

Skulle noen fortjene et monument i Stavanger by, måtte det være Lende. 

Vi sliulle hatt flere av hans støpning, det skorter på nestekjærlighet i dag. 

Stangeland, 16. september 1971. 

Erna Sava

Som en som så det seriøse i Lars H. Lendes livsverli slutter jeg meg hel- 

hjertet til appellen om å reise Lars Lende et minnesmerke i form av en 

skulptur. 

Når jeg tenker på de tusener av kroner som både Stavangers og Sandnes' 

borgere så å si hiver ut av vinduet i form av noen forvridde såkalte non- 

figurative skulpturer, så mener jeg også at Stavanger og Sandnes - ja hele 

Jarens befollrning lcan gå sammen om å reise Lars H. Lende et verdig minne. 

Ikke for Lendes skyld. Han var så stor en personlighet at han klarte seg 

ganske bra, men for vår skyld, og for framtidens ungdom. Det var jo for 

ungdommen han strevet og kavet. 

Som mangeårig ponny-eier har jeg med mine egne øyne sett hvilken gagn- 

lig og god innflytelse det har på de unge å få ri eller lcj~re med en ponny. 

Selv de verste bråkmaliere blir omsnudd når jeg har gitt dem ansvaret for 

ponnyen - og derved også vist dem en tillit, som jeg har forstått de har 

satt pris på. 

Lenden var nok ililre så lite av en psykolog, som så klarere enn oss andre 

sannheten i det gamle ordspråk: Det er bedre å forebygge enn å helbrede. 

La meg nå se det blir gjort fortgang i saken, så den «ikke mugner av å stå 

stille», som vår alles kjære Alexander Kielland uttrykte det. 

Sandnes, 10. desember 1971. 

Birger S~land 

I jibbursdagsselskab hos Lende 

( 70-års dagen, 11. oktober 1952 ) 

Dåkker kan tru eg hadde det jilt på lørdag. Då va eg bidde 

i jibbursdagsselsliab hos Lenden. Han fylte sytti år og hadde i 

den anledning bitt inn heile byen og halla Tasta te selskab i 

Onnerstyttelsens store sal. Ikkje kver mann tog imod den 

sjenerøse invitasjonen, naudå ! Mangfoldige stolar sto tome. 

Men eg for min del jekk - sko goe vera! Enten dåkker trur 

det eller ilikje, så kosta det ingen verdens ting verken å komma 

inn eller ud, så han jore ikkje någen forretning på den aferå, 

Lenden. Nei, den maen ska så visst ikkje suga ud fålk for 

pengar! Sjøl om han nok kunne ha brug for enorme beløp te 

samfunnsarbeidet sitt. Då eg kom innfor dørå i forsamlings- 

lokalet, fekk eg ein nommerlapp stokken i neven av ein fjåg- 

lige mann så sto der og delte di ud. Det va gratislodd, sa 'an.

Me konne vinna ei fladelialsa eller någe a'ent. Oppå plattformå 

sadd ein litt teårskommen balber og spelte Gubba Noa og 

andre kjente, jille melodontar på et eldgammalt ustemt piano- 

forte. Ront om på trebenkene og stolane sadd ei såkalte 

«representative forsamling* - kåner og menner, unge og 

eldre, pluss en flåkls me' bådden på di fyste benkene. Di 

snikte felt på adle kagene så sto plasserte på langbore' fram- 

føre talarstolen. 

Så kom der ein liden mann me'ein uskyldige hitlerbart onna 

nasen opp og leste någen fine vers han hadde skreve te Len- 

den. Han skrøyda svert av jubilanten, men det va pitlemenn 

fortjent hg, for Lenden e' ein slirelikeligt jille mann. Han vil 

bare jårra vell mod adle, sjøl oin han kan je fra seg møje kri- 

tikk forde atte fålk iklije estimere han så di sko for det arbei'e 

han jørr for den oppvoksande slektå. 

Ittepå då kom selva jibbursdagsbadne opp på stolen. Han 

holdt et svert foredrag om ideane sine. På veggen hadde han 

slått opp ein bråde me rare ting, fra malerier og plakatar, te 

ei gammale fjoslykt og ein durabelige domkjerkenyggel - 

så sko forestilla nyggelen te ongdommens framtid. Han fekk 

de gysla gått te, Lenden, og fålk klapte voldeligt i hennene 

då han va' ferige, - det var heilt sikkert forde atte di va såre 

enige i det han hadde sagt. 

Det strøinde inn ein bråde me' tillegramer fra møje jevt fålk 

i samfonne - me' selvaste Ola poltimester i spissen. 

Endeligt kom det så sko vera «aftenens klu» - e' det ikkje 

så det hette på «fint»? -: Udlodningen av di mange fristanes 

blaude kagene og julabrønå som flærne av konditorane og 

bagerane i byen hadde spandert for anledningen. Snakk om 

hjertelag! 

Eg sad sjøl vorså på nåler, for erlig talt hadde eg glea me 

så te å få smaga litt på alt det goa så sto der og frista på 

langbore. 

Men vannari - «Gled eder med de glade,» så det lyde i 

Skriftå. Adle så vant lod te å vera kollofenomenalt oppi vere

av begeistring -- både di volisne og bådnå. Di sko forresten 

goe vera -- så møje munngått for slikk og ingenting! E 'ikje 

sikker på om di sa talik eingång te jibbursdagsbadne, som sjøl 

ikkje fekk smaga någenting. Han resonnerte vel som så, at 

«den stysta gleå du kan ha, det e' å jørra andre gla»! 

Itte ein kompiss av Lenden hadde stått fram og hylla han og 

sagt det han meinte om både dette og hint, spelte balberen 

någen sangar igjen, - Så takkte Lenden for frammøte' - og 

kver jekk jem te sitt - någen for å meska seg me' blaudkaga 

- andre for å reflektera 0ve kor lunefodle lykkå kan vera. 

Men adle syntes me at det hadde våre ei rektige hyggastonn. 

Det ein lionne tvila på va om det verkeligt va sant at Lenden 

ikkje skrønte då han sa at han va' sytti år. Han ser då ilikje så 

gamalle ud. Sprege e han og. Sykla på glettå jørr han vintersti' 

og fare ront som ein spirrevipp. Han bler sikkert øve hondre 

år. Og på hondreårsdagen ska byen feira sin store sønn me' 

gallamiddag på Atlantikli - itte di har avslørt monomentet 

hans på Legeplassen - elle kor det nå bler - - 

Lende og kristendommen 

Det m5 i en bok om Lars Lende iklie underslåes at han 

hadde et religiøst grunnlag å stå på. Han vokste opp i en 

kristen heim, både moren og stefaren ble således begravet fra 

Frelsesarmeens lokale. Riktignok la han iklie fingrene imellom 

når det gjaldt å kritisere fariseere og hyklere, han ga gjerne 

levebrødspredikanter 0.1. det glatte lag - fordi de nøydde 

seg med å forkynne og ikke satte sine fagre ord ut i livet ved 

praktisk samfunnsengasjement. Han appellerte til haerskaren 

av søndagsskolelarere om å bli med ham i arbeidet med å 

glede og sysselsette barna i fritiden, b1.a. ved å ha kontroll og 

tilsyn med ponnylijøringen. Ilike en meldte seg til tjeneste! 

Ofte deltok han i kristelige møter, og han var ikke redd for 

å gripe ordet og si noen Pauli ord. Det var nok atskillige

som ville lukke munnen på ham, få ham til å sette seg. Ikke 

minst da han i en aftengudstjeneste i selveste Domkirken i 

Stavanger grep ordet for å la menigheten få høre om de store 

undere som skjedde ute på enkelte misjonsmarker, der kjem- 

peskarer av hedninger strømmet til og ble omvendt til kristen- 

dommen. Han syntes gudstjenesten var for «tørr» - det var 

for lite «ånd og liv» i kirken. Qg han var vant med fra pinse- 

menigheten og andre «frie» forsamlinger at folk vitnet og 

sprudlet over av åndelig kraft. 

I de fleste numre av «Fagamatøren» hadde han artikler 

som ga uttrykk for en liristeljg oppfatning. Ikke minst i «slag- 

ordene» med fete typer over forsidene. Her noen eltsempler: 

«På Bibelens grunn vil jeg arbeide for barn og ungdom og 

frelse dem med Guds gaver i vårt land som flyter av melk og 

honning», 

c98 prosent kristen handling, sosial handling med person- 

lig ansvar, frihet i eget intiativ, kapital i hode og hender.» 

«Før I blir som barn kan I ikke komme inn i Guds rike, 

som begynner her på jorden. Gud er kjzerlighet.» 

«I håp og tro, med kjairlighet, vi bygger, trygger vårt land, 

folk og UNGDOM! » 

«Hjelp til selvhjelp. For Guds rike.» 

Julen 1939 - straks etter krigsutbruddet - proklamerer 

han: 

«Ungdom! Våkn opp mot Satans makt i Europa i dag. 

Fredsfyrsten Jesus skal feires til jul. I-Ivem vil dere feire eller 

tjene? Jeg har valgt Kristus.» 

Et annet sted skriver han: 

«Gud er ltjzrlighet. Alle som elsker sitt fedreland, barn 

og ungdom må vzre med å redde dem med arbeidets evange- 

lium, for Guds rike.» 

Men så kunne det hete: 

«Jeg anklager i dag hele det norske kristne samfunn son1 

ikke tar vare på våre barn og vår ungdom med arbeidets 

evangelium. »

Og: «Her i byen - ja, forresten i andre byer også - er 

det en mengde religiøse foreninger som skulle være de første 

til å gjøre noe mere for barna. 

Alle har imidlertid så travelt med sine møter og kaffi- 

fester, med problemer for å fylle tomme kasser. De som ikke 

spinner eller vever og heller ilili-e sår og høster, og ikke prø- 

ver om hosten, må de tigge oni sommeren. 

Vi må få en mere effektiv og praktisk kristendom her i 

vårt land, som flyter av melli og honning. Her er sedejord 

nok bare vi hadde lcjaerlighet nok. 

Vi mangler en Albert Schweitzer, en Kagawa, en Hans 

Nielsen Hauge, j3 vi kunne regne opp andre også. 

I tro, hå? og kjzrlighet, for Gads rike på jorden.» 

Da Finnland kom i krig med Russland skrev han: 

«Hvilken påkjeiining og I-ivilke følger den får for oss, vet 

vi ikke, men Guds allmakt har styrelsen. Skal vi ikke anrope 

om hans hjelp, om fred og forsoning, om å spare Norden. 

Gud, spar oss for Icrigens redsler, send freden over Europa. 

Hans vilje skje! 

-- Hvis Ragnarolik kommer til oss, hvordan skal vi ta 

veene og lidelsene? Skal vi gripe til våpnene eller skal vi 

ofre våre liv hjemme for å hjelpe der hvor vi kan gjøre best 

nytte? Da må vi bli brødre og ikke gjøre forskjell på rik og 

fattig, alle må gjøre sitt, for alle bar plikt til å yde sin assis- 

tanse, alle må stille til rådighet hva man eier, ingen må gå 

ledig. Kjærligheten til nesten må da Fli virkelighet. Elsk din 

neste som deg selv! » 

Da Lende på slutten av sitt liv ble mindre vital, hadde 

vanskelig for å gå på grunn av ugreie med balansenerven, 

reiste han til de store møtene i «Zarons Dal», hvor han ba 

om forbønn. Han ville så gjerne leve, få fortsette sin gjerning, 

som Ilan ililie hadde fullført. 

De ba for ham så godt de kunne, at han måtte bli frisk. 

Og som et bevis på at han hadde full tillit til Guds allmakt, 

kastet han stokken fra seg.

Jeg så at han hadde hatt innerlig god bruk for en stav å 

støtte seg til også etter «helbredelsen», og tillot meg å si at 

det slett ikke hadde vært ukristelig om han hadde beholdt det 

uskyldige hjelpemiddelet. Man han ville ikke høre på slik 

formastelig tale. Gud skulle gjøre underverket, helbrede 

skavankene! 

Den dagen jeg forela ham planene for opplegget av radio- 

programmet i «Middagsstunden» utbrøt han gråtkvalt: «Eg 

må be om store styrke og hjelp av Han hvis eg ska' greia 

dette! » Og da han straks opptaket var ferdig fikk utbetalt et 

lite honorar av Kringkastingen for sin rnedvirkning smilte 

han og sa: «Nå kan eg reisa ein nye tur te «Zarons dal».» 

Men timeglasset var nok ved å rinne tomt for den gamle 

hedersmannen. I oktober 1971 måtte han legges inn på Stav- 

anger sykehus, men ble senere overflyttet til den kommunale 

aldersheimen. Da jeg besøkte ham der lot han til å vEre for- 

nøyd med stellet han fikk. Han lå I sin seng på et tremanns- 

rom, halvt påkledd, fordi det var meningen at han skillle 

sitte oppe og ikke bli liggende kontinuerlig. Pleiersken nevnte 

det for ham i mitt nærvaer, at han burde gå litt på golvet og 

gjerne ta seg en tur ut d salongen for å vaere sammen med de 

andre oppegående pasientene. Han bare smilte og sa seg enig. 

Men det var tydelig at han helst foretrakk å sitte i sengen. 

På nattbordet lå det en åpnet kjekspakke og et stykke 

meierismør. To kremsjokolader spiste han mens jeg satt der. 

De måtte fortæres hurtig, lot det til. Det samme hadde andre 

merket seg når det gjaldt spisingen forøvrig. Han hadde 

hastverk! Likevel virket det ikke slik på meg at døden var 

så nær forestående. Vi gjorde avtale om at jeg skulle komme 

tilbake en av de naermeste dager og da ta med meg båndopp- 

taket, slik at de oppegående medpasienter skulle få høre pro- 

grammet. - Men slik gikk det ikke. Allerede den 29. novern- 

ber døde han «stille og rolig», som det het i dødsannonsen. 

Mange var de som ville ha fulgt denne populære person- 

lighet til hans siste hvilested på Eiganes gravlund den 3. de-

Sannsynligvis det siste brev Lende selv skrev - 88 år gammel.

sember. Men familien ville at det hele skulle foregå i still- 

het, på samme måten som da konen hans ble gravlagt. 

Først den dagen han ble senket i jorden kom kunngjøringen 

og omtalen i avisene. I samme øyeblikket som handlingen 

i kapellet skulle ta til, ble jeg av programledelsen i den lokale 

kringkaster anmodet om å medvirke i det minneprogrammet 

som middagstider skulle sendes. Mellom to stemningsfulle 

niusikknumre holdt jeg så følgende 

NEKROLOG: 

Det er sorg i mange hjerter i dag ved budskapet om Lars 

H. Lendes bortgang. Jeg tar neppe munnen for full når jeg 

betegner ham som byens store sann. En sairpreget personlig- 

het. En ener. En idealist. Original - javel - men i ordets 

beste betydning. Han gjorde seg rarere enn han egentlig var, 

for å vekke oppmerksomhet - ikke for seg selv, men for de 

ideer han kjempet for og ville at allmennheten og autorite- 

tene skulle gi sin støtte. 

Barna og ungdommen lå ham sterkt på hjertet. I mellom- 

krigsårene så han hvordan så mange unge gutter gikk der uten 

beskjeftigelse, ofte deprimerte, med arbeidsvillige never som 

de ikke fikk bruke. Det måtte gjøres noe for dem! Når ikke 

myndighetene så seg i stand til det, måtte andre samfunns- 

interesserte ta fatt. 

Han talte på torgene, på gatene, i forsamlingslokaler som 

han leiet. Han startet sin avis «Fagamatøren», der han på 

prent kunne få gi uttrykk for det som 1å ham på hjertet. 

Lende var en frigjort person - han skammet seg ikke for 

å gjøre seg til klovn for sin hjertesak. «En klovn regnes for å 

vzre en stor kunstner,» betrodde hail meg en gang vi snakket 

om dette. Lende var så uavhengig, så stor - om enn liten i 

egne øyne - at han kunne opptre slik han gjorde. 

Han var barnslig og liketil, men hadde et utpreget sosialt 

samfunnssyn, og var ikke redd for å si sin mening, selv on1

han av og til kanskje kunne virke noe krass i sine forrnulerin- 

ger. Han tålte ikke hykleri - da ble han rasende. 

Aldri gjorde han forskjell på folk. Så pass har jeg røynt 

Lende at jeg uten betenkning kan si at han var et godt og 

rettskafferit menneske, som bare hadde ett for øye: A gjøre 

vel for sin neste. 

Lars Lendes navn vil leve i Stavanger, bli en myte her i 

byen. Han var en markert slcilckelse i sin by - og vidt om- 

liring i landet forøvrig. Alle vil huske ham, ikke minst som 

«mannen med ponniene». 

Ponniene, ja, del er et kapittel for seg selv. Personlig var 

han en stor dyrevenn, og han ville at barna skulle få noe å 

interessere seg for. Spør om de var interesserte! Hans store 

glede var det å kunne kjøre de selvfabrikkerte kjerrene fulle 

av lykkelige, smilende unger. Det er kanskje slik folk flest 

best vil huskc ham og bevare ham i erindringen. Mannen som 

var elsket av store og små, fordi vi vel alle følte at han 

realiserte det som vi andre ikke fikk oss til å gjøre. Han viste 

godhet og nestekjaerlighet ikke bare i ord, men i praktisk 

handling. 

Byen og landet har mistet noe uerstattelig. 

De selvoppofrende idealisters og originalers tid synes å 

vzre forbi. 

Signet vzre Lars H. Lendes minne!

LARS H. LENDE 

har i mange aar arbeidet utrettelig for aa komme byens arbeidsløse ungdom til 

hjelp. Han har saa visst ikke spart seg, men utnyttet nær sagt alle midler for aa 

naa sitt maal. 

Han har hatt mange og bitre skuffelser i denne anledning, mest av folk som 

har sitt paa det tørre og ikke bryr seg om andre. Men Lende er av den type som 

ikke gir opp, og han har hatt gleden av aa se gutter som han har hjulpet til aa 

lære noe, komme seg fram i livet. Baade guttene og deres foreldre er ham 

takknemlig for dette. Mange flere kunne vært hjulpet, hvis alle som har 

anledning hadde støttet denne gode sak. 

Jeg ønsker at det var mange med slik interesse for de unge og ledige i vaar 

by, saa hadde det kanskje ikke vært saa galt som det er. 

Noen tar det overfladisk og ler av Lendes planer. Dette er taapelig. Tenk 

heller over hvor god sak Lende arbeider for, og gi ham din støtte! 

La det ikke bli slik med Lende som med saa mange andre som har arbeidet 

for en god sak, at han først blir forstaat naar han ikke er mer.

Lende'n

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?