Gå til originaloppgave - Masterbloggen

Nasjonalmuseet måtte ta utgangspunkt i sin egen samling når de skulle sette sammen Kunst 1.
Munchs verker ble dermed satt opp mot verker på ett annet kvalitativt nivå. Når Munchs
malerier var av hans beste og de andre kunstnernes malerier var representative for deres
kunstnerskap, men ikke høydepunkter i deres karrierer, kan det hevdes at Munchs kunstverker
ble stilt i et feil lys. Linjene kuratorene ønsket å dra mellom Munch og andre internasjonale
storheter ble derfor på mange måter litt skjeve. Men det kan også være at det var nettopp
denne effekten kuratorene ønsket å få frem. Hvis verkene fra de andre kunstnerne var av
lavere kvalitativt nivå enn Munchs, ville hans kunst fremstå med større verdi. Slik kan
kuratorenes grep ha vært med på å opphøye Munch til et nytt nivå.
Munch foretrakk selv at hans malerier skulle vises i separatutstillinger. Han likte ikke store
mønstringer hvor kunstverk ble satt opp mot hverandre for å gi en dekorativ virkning. Han
ville at utstillingene skulle fortelle noe 281 . Skandaleutstillingen ved Verein Berliner Künstler i
1892, ble gjenåpnet noen uker senere i et nytt lokale. Det ble tatt bilder fra denne utstillingen,
og i dem kan man se at tegningene og grafikken var festet direkte på veggen med tegnestifter,
noen malerier var uten rammer, og monteringen i rommet var mer eller mindre kaotisk. Erik
Mørstad skrev at; ”Det er holdepunkter for å hevde at bildene ble behandlet på dette viset med
viten og vilje og at Munch opponerte med hensikt mot estetiseringen av utstillingsmediet” 282 .
Opphengingen i Kunst 1 fulgte klart estetiserende prinsipper. Med utgangspunkt i dette er det
trolig at Munch ikke ville ha godtatt denne opphengningen av bildene sine i Kunst 1. På den
andre siden forsøkte kuratorene for Kunst 1 å skape forbindelser mellom kunstnerne som var
representert. Det er mulig at Munch ville hatt forståelse for en slik tankemåte.
I sal 23 Det moderne liv ble Munchs verker hovedsaklig stilt opp mot verker av andre
samtidige norske kunstnere som Christian Krogh, og Harriet Bacher [Bilde nr. 23]. Edouard
Manet var også representert med to verk i salen. Sammenstillingen mellom Munch og Krogh
var naturlig. Krogh fungerte som en av Edvard Munchs veiledere i ung alder, og Munch
hadde et preg av Kroghs realisme i sine tidlige malerier. Harriet Bacher hadde et naturalistisk
utgangspunkt, men i likhet med Munch var hun innom den mer impresjonistiske retningen i
løpet av sin kunstnerkarriere. Edouard Manet hadde også denne overgangen i sitt
kunstnerskap. Han begynte med en realistisk holdning og var deretter med på å utvikle den
impresjonistiske teknikken. Derfor fant man alt fra Christian Kroghs Albertine på politilegens
281 Mørstad 2004:130.
282 Ibid.:132.
99