Gå til originaloppgave - Masterbloggen

Skedsmos direktørperiode ved Nasjonalgalleriet fra 1995 til 2000 var for eksempel veggene
dypt røde 278 . Den lange tradisjonen som ga Munch en egen sal, tok slutt med Nasjonalmuseets
utstilling Kunst 1.
Kunst 1 og Kunst 3
I forbindelse med åpningen av Kunst 1 uttalte Sune Nordgren: ”Munch-rommet var et
mausoleum. Utstillingen skal ikke være en gravplass, men leve” 279 . Det var mange som la
merke til denne uttalelsen, og den ble ofte brukt i debatten rundt utstillingen. Det man
imidlertid må merke seg er at Nordgren ikke rettet denne kritikken mot Munchs kunst, men
mot salen i seg selv. Nordgren mente at Munch hadde hatt en alt for dominerende rolle i
Nasjonalgalleriet og den norske kunsten generelt. Han var enig i at Munch var en stor
kunstner, men han mente det var negativt at hans storhet overskygget andre kunstnere som
burde bli viet mer plass 280 .
Den tidligere Munch-salen, sal 24, het i Kunst 1 Oppbrudd. Salen forble på mange måter
Munchs hovedsete [Bilde nr. 15]. Totalt var det femten verker av Munch i Kunst 1. Til
sammenligning var det bare tre verker av Johan Christian Dahl. Så Munchs kunst ble også satt
høyt i Kunst 1. I sal 24 var Munch representert med fem verker; Skrik (1893), Livets dans
(1899-1900), Madonna (1894-95), Aske (1894), Pubertet (1894-95) og Badende gutter (ca.
1895). Disse verkene er blant de mest kjente verkene fra Munchs tidlige år fra 1880 frem til
1920. Sammen med Munchs kunst hang kunstverk fra kjente internasjonale navn som Edgar
Degas, Pablo Picasso, Gustave Courbet, Paul Gauguin og Paul Cézanne. Den norske
kunstneren Halfdan Egedius var også representert i salen med maleriet Spill og dans fra 1896.
For en kunsthistoriker fremsto det som selvfølgelig at kunstnerne som var representert i salen,
var en del av den gryende modernismen rundt overgangen til 1900-tallet. Men selv om
kunstnerne var innforstått med hverandre representerte de svært forskjellige retninger. Det var
også en viss kvalitativ forskjell mellom de utstilte kunstverkene. De nevnte verkene av Munch
er blant de mest sentrale fra hans kunstnerskap. Det samme kan ikke sies om Pablo Picassos
Mann og kvinne (1903). Munchs Skrik (1893) er et verdenskjent kunstverk. Skulle man stilt
ut et av Picassos verker med samme betydning i hans kunstnerskap, måtte det eksempelvis ha
vært Les Demioselles de’Avignon (1907). Dette var selvfølgelig ikke et alternativ.
278 Ibid.
279 Sørheim 2005.
280 Opedal 2005.
98