Gå til originaloppgave - Masterbloggen

Nasjonalmuseet ønsket et tydelig brudd med utstillingskonvensjonene i Nasjonalgalleriet da
de presenterte Kunst 1. Forandringene kunne også tyde på et ønske om å tenke kunsthistorie
på en ny måte. De brutte kunsthistoriske linjene i salene var tydelige. Nasjonalgalleriets
tidligere utstillinger lå fremdeles i hukommelsen til Nasjonalgalleriets faste brukere. Den nye
basisutstillingen symboliserte en ny måte å tenke på. Ved å kaste ut den tradisjonelle
opphengningsmåten, ga det nye Nasjonalmuseet et klart signal om at museumsinstitusjonen
ønsket nytenkning. Nasjonalmuseet ville gå vekk fra det tradisjonelle og skape noe nytt, noe
som hang tettere sammen med det nye stormuseets visjoner. De tidligere individuelle
institusjonenes kjennetegn, i denne sammenhengen Nasjonalgalleriets, ble visket ut for å
passe inn i en større helhet. Denne helheten var på mange måter for påfallende. Kuratorene for
Kunst 1 måtte ha montert verkene for at de skulle fungere i en estetisk helhet. Selv om
utvalget av kunstverk i mange tilfeller virket tilfeldig og uinteressant, var verkene montert
etter tydelige estetiserende prinsipper. Som nevnt i kapittel 2 ble eksempelvis verkene i sal
30/31 satt opp mot verk som hadde de samme fargenyansene. Disse estetiserende prisnippene
var blant de fremste i modernismen. I slike estetiserende utstillinger blir de enkelte verkenes
individuelle verdi på mange måter utslettet for å gå inn i en større helhet som et estetisk
opplevelsesrom 241 . Nasjonalmuseet presenterte Kunst 1 med et ønske om nytenkning, men på
grunn av den estetiserende modernistiskinspirerte opphengningen mistet utstillingen dette
aspektet. Kunst 1 hang således på mange måter igjen i den første halvdel av 1900-tallet. Om
kuratorene hadde sett bort fra en slik opphengingsmåte, kunne de kanskje ha oppnådd mer
spennende og kontrastfulle sammenstillinger. Det var hovedsakelig to elementer som holdt
Kunst 1 sammen, de hvite veggene og den estetiserende opphengsmåten. Men disse to
aspektene var også med på å forhindre spennende sammenstillinger mellom kunstverkene. De
hvite rommene fremmet på mange måter kunstverkenes individuelle egenskaper, men
samtidig var de med på å forme utstillingen til en enkel enhet. Nasjonalmuseets hvite vegger
skilte seg ut fra de fargerike rommene i Nasjonalgalleriet, men i en større kontekst er den
nøytrale hvite kuben for lengst blitt et av museenes fremste kjennetegn, og var derfor på
mange måter uinteressant 242 .
241 Ponisot 2006:47.
242 Meijers 2006:16.
89