Gå til originaloppgave - Masterbloggen

etydningsfulle verk fra modernismen og fremover, at de bevisst kunne problematisere
museets egen utstillingspraksis gjennom å endre den i forhold til disse verkene. Slik speilet
utstillingen også samtidige kunstteorier 234 . Steget bort fra den kronologiske utstillingsmetoden
ble således fruktbar.
I møtet med dette eksemplet må flere elementer belyses. For det første er Tate Modern, som
navnet tilsier, et kunstmuseum som hovedsaklig har ansvar for moderne kunst. Tate har fire
forskjellige avdelinger i Storbritannia: Tate Britain, Tate Liverpool, Tate St Ives og Tate
Modern. En av disse avdelingene, Tate Britain, har hovedansvaret for den britiske kunsten, og
den er på mange måter en parallell til Nasjonalgalleriet og dets tidligere hovedfunksjon 235 .
Tate Modern har ansvaret for den internasjonale moderne kunsten og samtidskunst og er en
parallell til det tidligere Museet for Samtidskunst. Dette betyr at Tate Modern kun
eksperimenterte med det som i utgangspunktet var eksperimentell kunst. Selv om denne
institusjonen er innehaver av noen av den nyere kunsthistoriens aller største verker, og disse
for lengst er satt inn i en kronologi, blir det en større frihet til å velge hva denne kunsten skal
brukes til. Grunnen er nettopp det at Tate Modern gjorde dette på kunstens egne premisser. I
Nasjonalmuseets utstilling Kunst 1 ble samtidskunst blandet med J.C. Dahls romantiske
visjoner. Linjen ble lang, og man skal ikke uten videre avfeie slike utstillingsstrategier. Men
hvis slikt skal gjøres, må det være nøye planlagt, og man må ha klare motiver og ideer bak
disse sammenstillingene.
I artikkelen Kunstmuseets omgang med kunst. Noen organiseringsprinsipper fra 2004,
påpeker Øystein Ustvedt hvordan museenes organisasjonsprinsipper har endret seg de siste
tretti årene 236 . Han drar frem Astrup Fearnley Museet i Oslo som et eksempel. I Astrup
Fearnley Museets utstillinger Museum (2000) og Museum 2 (2001), som var basert på deres
egen samling, ble kunstmuseet som en konstruert institusjon tematisert. Kunsten ble satt inn i
teoretiserende sammenhenger som belyste museets tradisjonelle rolle. Ustvedt var selv kurator
for disse utstillingene og Kunst 1. Dette eksemplet viser at det også hadde vært tematiske
utstillinger av samlingene i et museum i Norge før Nasjonalmuseets Kunst 1. Fordi Astrup
Fearnley Museet er en langt yngre privat institusjon som hovedsakelig formidler
samtidskunst, ble det ikke like mange reaksjoner på disse utstillingene. Sune Nordgren var
234 Ibid.:105.
235 Den historiske europeiske kunsten befinner seg i National Gallery, og har derfor i større grad samme rolle i
Storbritannia som Nasjonalgalleriet har i Norge enn det Tate Britain har.
236 Ustvedt 2004.
86