Gå til originaloppgave - Masterbloggen

narrative historiemaleriet (allegori), portretter og aktmaleri, landskap og stilleben 229 . I tillegg
til Tate Moderns faste samling skulle basisutstillingen suppleres med innlånte verk. På grunn
av dette ble det kontinuerlig gjort forandringer i basisutstillingen, men rammeverket var hele
tiden det samme.
Values hovedfagsoppgave beskriver en vandring i avdelingen Stil Life/Object/Real Life som
var basert på sjangeren stilleben. Hvert rom i avdelingen hadde sin egen undertittel, og hvert
utstillingsrom viste svært forskjellige kunstverk fra modernismen til samtiden. Dette omfattet
alt fra malerier, skulpturer videoinstallasjoner med mer. Alle verkene ble knyttet opp til
avdelingens tittel og kunne derfor på en aller annen måte knyttes til stillebensjangeren. Value
la vekt på at disse sammenstillingene var med på å utvide betrakterens horisonter også i et
kunsthistorisk perspektiv. Utstillingen bekreftet og utvidet sjangeren og førte til en større
forståelse. Kunstverk hun tidligere ikke hadde forbundet med stillebenskangeren, fikk
gjennom sammenstillingen i utstillingen en utvidet betydning. Et av eksemplene Value
presenterte, omhandlet Paul Cezanne. I kunsthistorien blir man lært opp til å lese Cezannes
verker som formale uttrykk, hvor måten han malte på var det viktigste. Det faktum at han
også malte stilleben var av mindre betydning. Når Value så Cezannes bilder i en tematisk
sammenheng der stilleben var det overordnede temaet, ble hun også nødt til å se de som
stilleben og ikke som en modernistisk og formal konstruksjon 230 . Value opplevde også en økt
erkjennelse fra rom til rom og oppdaget etter hvert som hun gikk gjennom salene sider ved
kunstverkene som hun tidligere ikke hadde lagt merke til. Kunstverk fra tidligere saler ble
også utvidet gjennom tematikken i salene som fulgte.
Value påpekte også at utstillingen i seg selv minnet betrakteren på at utstillingen var bygd opp
av kuratorenes valg 231 . Utstillingen var altså på denne måten selvreflekterende. Value påpekte
at ”Tate Moderns utstillingsstrategi gir oss fruktbare problemstillinger og overraskelser” 232 .
Gjennom sammenstillingene i basisutstillingen stilte institusjonen selv spørsmål ved sin
utstillingsstrategi. Hun skrev; ”Dette gjøres ved at enkelte rom tilrettelegges for kunstverk og
kunstnere som gjennom sitt kunstnerskap nettopp reiser essensielle spørsmål vedrørende
kunstmuseers utstillinger” 233 . Altså, Tate Modern har i sin besittelse så store og
229 Ibid.:26.
230 Ibid.:33.
231 Ibid.:73.
232 Ibid.:111.
233 Ibid.:104.
85