Gå til originaloppgave - Masterbloggen

gipsskulpturer. Siden det ikke er originalverk man har med å gjøre får de heller ingen verdi
innenfor museets vegger.
I kunsthistorien blir enkelte kunstverk omtalt som mesterverk. I renessansen var Leonardo Da
Vinci og hans Nattverden (ca. 1495-1498) og Mona Lisa (ca.1503-1505) blant de ypperste. I
Barokken var Rembrandt Van Rijn og hans Nattevakten fra 1642 et av høydepunktene.
Kunstverkene ble pekt ut som eksempler på den historiske utviklingen og fikk etter hvert stor
verdi. På denne måten var institusjonaliseringen av kunstverkene med på å skille den store
historiske kunsten fra det som ble ansett som mindre verdifull kunst. Når kunst først er blitt
gjort til historiske størrelser i et museum, er det mer eller mindre umulig å reversere denne
prosessen. Kunstverk blir innlemmet i den kunsthistoriske tradisjonen som et fragment i en
kronologi. Det går faktisk så langt at det ikke bare er de kunstverkene som blir plassert i
museene, som blir gjenstand for denne historiseringsprosessen. Har en kunstner fått en del av
kunstverkene sine kanonisert gjennom kunsthistorien, vil verdien som er lagt til disse
kunstverkene smitte over til hele kunstnerens produksjon. Selv om kunstverkene blir
presentert i et tilsynelatende nøytralt og autonomt rom, holder de på sin historiske betydning.
Dette kan vi finne bevis på flere steder. Noe av det som avslører dette, er de historiske
kunstverkenes skyhøye priser. Et eksempel er Edvard Munchs grafiske trykk Vampyr som ble
solgt for 11,8 millioner kroner høsten 2007. Slike summer tilsier at verket har en verdi utover
den behagelige estetiske følelsen.
Knut Berg hadde generelt sett en typisk akademisk tilnærming til Nasjonalgalleriets samling.
Dette inkluderte en svært lineær kronologisk tankegang. Kunstverkene fikk sin plassering i et
bestemt rammeverk ut fra tidsepoker og fysisk opprinnelse. Nasjonalgalleriet hadde ikke for
vane å forandre kunstverkenes faste plassering. Var et bilde først hengt opp i en sal, ville man
kunne finne det maleriet der hvis man ønsket det.
Bruddet med kronologien
Mot slutten av 1900-tallet ble den historisk-kronologiske tenkemåten for alvor trukket i tvil,
og en ny type kunsthistorie ble presentert. Tate Modern var blant de første museene som gikk
vekk fra den kronologiske utstillingsformen og tok i bruk en temabasert basisutstilling. Dette
skiftet i fokus stemmer godt overens med endringene i Kunst 1. Vibeke Petersen og Øystein
83