Gå til originaloppgave - Masterbloggen

samme stil, tematikk og fokus ble satt sammen til kunsthistoriske perioder. Disse kronologisk
progressive periodene markerte gradvise forandringer, og periodenes underliggende
tidsånd 219 . Denne måten å tenke kunsthistorie på var altså en konstruksjon hvor enkelte
perioder ble sett på som mer verdifulle enn andre. Den greske kunsten ble siden Winckelmann
regnet som den skjønneste, og museenes historisk-kronologiske utviklingsperspektiv
reflekterte dette synet. Kunsthistorien var for og av europeere, og utgangspunktet for all god
kunst kunne man finne i den greske antikken 220 . Den stilhistoriske utviklingslogikken har med
tiden blitt sett på som utilstrekkelig og formaliserende. Men den var lenge rådende, og dette
viser seg på mange måter gjennom den typiske kronologiske gjennomgangen i kunsthistorien
og museene. De fleste kunsthistorikere forholder seg fremdeles til kunsten gjennom disse
store vestligkonstruerte periodene 221 . Hvor stor vekt den enkelte kunsthistorikeren legger på
de ulike punktene, og hva som blir sett på som høydepunkter, kan variere med interessefelt.
Kronologiens betydning kan eksemplifiseres gjennom Nasjonalgalleriets gipssamling med
kopier av antikke greske statuer og relieffer. Nasjonalgalleriet var i sine første år leietaker i
Skulpturmuseets lokaler. Skulpturmuseets samling besto først og fremst av en mengde
gipskopier av antikke skulpturer. Da Skulpturmuseet ble inkorporert i Nasjonalgalleriet, fikk
gipskopiene også en sentral plass i Nasjonalgalleriets lokaler og ble de en viktig del av deres
samling. Man kunne komme til Nasjonalgalleriet for å se kopier av kjente antikke verk.
Gipsskulpturene var med på å bringe den antikke kunsten til flere. Ikke alle besøkende hadde
anledning til å reise ut og oppleve originalene. Skulpturene kom også til nytte i andre
sammenhenger, og kunstelever kunne for eksempel bruke Nasjonalgalleriets samling i sin
undervisning. Det var ikke bare ved det norske Nasjonalgalleriet dette var en vanlig praksis,
også ved andre store museer ble dette mediet tatt i bruk. Først og fremst gjaldt dette nasjoner
som ikke hadde anledning til å skaffe seg originale antikke kunstverk. Jens Thiis og Sigurd
Willoch sitt fokus på gipskopiene viser tydelig deres interesse for den vestlige kulturens
opprinnelse og dens tenkte kronologi. Da Sune Nordgren tok over kontrollen av
Nasjonalmuseet, var gipsskulpturene på ingen måte med i de videre planene, og de ble raskt
fjernet. Dette var da også noe museet fikk lite kritikk for. En forklaring på dette kan være at
Knut Berg også kuttet ned på gipssamlingen i sin tid. I dette tilfellet var altså de to svært
forskjellige direktørene enige. Dette reflekterer også den nyere tidens nedprioritering av
219 Preziosi 1998:517.
220 Karlholm 1996:162 og 63.
221 Elkins 2002:19.
82