Gå til originaloppgave - Masterbloggen

gitt med betingelser, og at museet derfor ikke disponerte samlingen fritt. En lignende situasjon
var å finne ved Bergen Kunstmuseum på denne tiden. Dette museet disponerer to store gaver
som i utgangspunket har sine egne bygg, Rasmus Meyers Samling og Stenersens Samling.
Begge er svært verdifulle, og de danner basisen i kunstmuseets samling. På samme tidspunkt
som planene i Oslo var i ferd med å bli realisert gjennom Kunst 1, hadde Bergen
Kunstmuseum også et vendepunkt. Et nytt bygg var ferdig restaurert, og en ny basisutstilling
skulle presenteres. I forbindelse med den nye basisutstillingen, ønsket Bergen Kunstmuseum å
flytte deler av Stenersens Samling til det nye bygget. Problemstillingene var altså ganske like.
Forskjellen var at Bergen Kunstmuseum i forkant av endringene fikk godkjennelse fra
Stenersen-stiftelsen til å gjøre disse endringene. Hadde Nordgren vært føre var, kunne denne
siden av kritikken vært unngått. Munch-salen hadde ikke de samme betingelsene knyttet til
seg, men Nasjonalmuseet valgte også å remontere den. Det at salene så raskt ble gjenmontert
var en tydelig bekreftelse på betydningen av disse rommene – offentligheten krevde de
gjenetablert.
Etter tre stormfulle år som direktør ved museet, trakk Sune Nordgren seg som seg fra sin
stilling 11. august 2006. Nordgrens visjoner for det nye Nasjonalmuseet var et kraftig
sammenstøt med verdiene som tidligere hadde rådet ved Nasjonalgalleriet. I denne
forbindelsen må ikke styret og Christian Bjelland glemmes. De måtte ha vært svært klar over
Nordgrens bakgrunn da de ansatte han. Her ble det valgt en mann med et samtidig syn på hva
et museum skulle være. Nordgren ble hentet inn for å gjøre en jobb. Han skulle ha ansvaret
for et nybygg, noe han også hadde hatt ansvaret for i England, og han skulle sørge for at
museet produserte utstillingen som var nyskapende, utstillinger det forhåpentligvis ville gå
gjeteord om internasjonalt. Gjennom ansettelsen av Sune Nordgren signaliserte styret altså
retningen Nasjonalmuseet senere skulle ta. En ny profil ble presentert, og en annen måte å
tenke museum på tok form. Hans visjoner for det norske nasjonalmuseet sto langt fra det
ståstedet Thiis, Willoch og Berg hadde. Nordgrens tidligere bedrifter hadde på de fleste nivåer
bevist dette, og omveltningene han senere skulle utføre ved Nasjonalmuseet skulle
understreke det. Disse elementene kom ikke særlig klart frem i debatten på denne tiden, og det
ble et enormt personfokus rettet mot Nordgren. Det var nok dette som til slutt førte til at han
valgte å gå av. Kunst 1 var et forsøk fra Nordgrens side på å gjøre noe nytt, og kritikken kom
hovedsakelig fra en gruppe med et svært tradisjonelt syn på kunst og museer.
79