Gå til originaloppgave - Masterbloggen

plakater har alltid vært en naturlig del av profileringen av nye utstillinger. Men i
Nasjonalmuseet ble dette aspektet svært tydelig, det ble systematisert og profesjonalisert.
Nasjonalmuseets storsatsning Kyss frosken! lignet de høyprofilerte utstillingene ved store
kunstinstitusjoner i utlandet. Dette er såkalte blockbuster-utstillinger, hvor utstillingene blir
kraftig promotert gjennom kommersielle kanaler 206 . I en slik utstillingssammenheng blir
enorme plakater og kraftig markedsføring brukt for å skape publisitet rundt utstillingen og
dermed trekke et stort antall besøkende. Sune Nordgren var vandt til denne utstillingsformen
fra BALTIC i England. Sammen med de nye basisutstillingene skulle Kyss frosken! markere
Nasjonalmuseets nye nærvær i det norske kulturlivet. Nasjonalmuseet promoterte utstillingen
på flere fronter, spesielt gjennom media. I museumsbutikken kunne man finne penner og t-
skjorter med froskemotiv. Alle formidlingskanaler ble tatt i bruk for å spre budskapet om den
grønne plastfrosken på Tullinløkka. Store ressurser ble bevilget for å gjennomføre
utstillingen. Håpet var at Kyss frosken! også skulle få oppmerksomhet internasjonalt 207 .
Utstillingen fikk i likhet med Kunst 1 mye kritikk. På tross av, og kanskje som en følge av
dette, var det da også mange som besøkte utstillingene. Selv om Kyss frosken! satte rekord
med 116 000 besøkende, ble den i mange medier beskrevet som en fiasko. Nordgren hadde
estimert at det skulle komme opp mot en halv million besøkende 208 . Når dette ikke skjedde
ble han angrepet for feilvurderingen. Utstillingen fikk også en del kritikk på grunn av de
verkene som ble utstilt. Det var spesielt lånet av Lars Rambergs tre utedoer i rødt, hvitt og
blått som provoserte.
Forandringene førte med seg en enorm publisitet. Alle de store mediene blåste saken ut av
proporsjoner, og kulturpersonligheter uttalte seg. Det var også mange personangrep. Disse ble
ofte rettet mot Sune Nordgren og kuratorene for de nye basisutstillingene. Nordgren svarte på
denne kritikken med like sterke angrep på sine motstandere. En slik enorm respons og debatt
rundt en utstilling er ikke hverdagslig i Norge. For mange var endringene uakseptable. De
første tegnene på Nasjonalmuseets retrett var gjenetableringen av Langaard- og Munch-salen.
I tilfellet med Langaard-salen hadde ikke Nasjonalmuseet noe annet alternativ enn å
remontere samlingen. Nordgren spurte ikke Langaards arvtagere om tillatelse til å forestå
demontering av samlingen. Som direktør burde han visst at gaver på denne størrelsen ofte blir
206 Begrepet er blant annet brukt i Miller 2006:269.
207 Coles, Brandtzæg og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design 2005:6.
208 Larsen 2004.
78