Gå til originaloppgave - Masterbloggen

dører og Falkenvakter” 202 . Med dette mente han at de besøkende møtte mye motstand før de
kom inn til kunsten. Mye av denne kritikken ble rettet mot det tidligere Nasjonalgalleriet.
Nordgren ytret et ønske om at Nasjonalgalleriets gamle bygg i fremtiden skulle gjøres om til
et bygg for temporære utstillinger 203 . Angående Nasjonalgalleriets tidligere utstilling uttalte
han: ”De tekstilveggene var jo helt grusomme” og etter åpningen av Kunst 1 sa han: ”Nå er
alle veggene nymalte i enkle, stilrene farger” 204 . Problemet med Falkenvaktene løste
Nordgren ved å avvikle denne ordningen raskt og sette inn museumsverter til å gjøre deres
jobb. Museumsvertene skulle drive informasjon i tillegg til å ha ansvaret for vakthold i salene.
Dette gjorde Nordgren fordi han ville ha ansatte som kunne formidle kunstfaglig kunnskap til
de besøkende. I stedet for å ha Falkenvakter som ikke kunne noe om den utstilte kunsten,
gjorde folk med kunstkompetanse den jobben Falkenvaktene tidligere hadde hatt. Endringene
var store i forhold til Nasjonalgalleriets gamle profil.
Sune Nordgren lanserte en ny og felles grafisk profil for museet 1. juli 2004 205 . Dette innebar
lik merking av byggene, felles visittkort og lignende tiltak. Gjennom de nye basisutstillingene
og den temporære utstillingen Kyss frosken! i 2005 ble Nasjonalmuseets profil for alvor
markert. I forhold til basisutstillingene ble dette aspektet underbygget gjennom tre
utstillingskataloger som alle hadde den samme designen og museets logo på framsiden. Med
disse tiltakene ønsket Nasjonalmuseet å fremstå som en institusjon med en enhetlig profil.
Den enhetlige visuelle profilen kan sees på som en form for merkevarebygging. På en svært
forretningsmessig måte ble det nye museet markedsført. De brukte de samme metodene som
en reklameprodusent eksempelvis bruker for å reklamere for en ny type sjampo. I utstillingen
Kunst 1 ble Nasjonalgalleriets faste samling for første gang stilt ut i en eksplisitt kommersiell
kontekst.
Det er ikke dermed sagt at det kommersielle aspektet ikke var tilstede ved de enkelte
institusjonene før koalisjonen. Fordi museene i Norge ofte er helt eller delvis statsfinansiert
har de alltid vært avhengige av donasjoner fra privatpersoner og organisasjoner for å
finansiere innkjøp eller store prosjekter. Disse personene og organisasjonene har som en
naturlig følge av dette fått sitt navn i kataloger, veggtekster og lignende. Oppslag i avisene, og
202
Hansen 2007:204.
203
Ibid.
204
Sørheim 2005.
205 Nordgren mente at de konsoliderte enhetene tidligere hadde svake profiler. Det han muligens glemte var at
selv om museenes grafiske profil ikke nødvendigvis var tydelig, så hadde institusjonene opparbeidet en klar
profil hos sitt publikum. (Hansen 2007:203)
77