Gå til originaloppgave - Masterbloggen

konsekvens av dette. Ut fra gjennomgangen av den permanente utstillingen i Knut Bergs
direktørperiode kan man konkludere med at Nasjonalgalleriet i sin tidligere form på ingen
måte var inkluderende. Dette gjaldt ikke bare i forhold til ekskludering av ikke-vestlig kunst i
den permanente utstillingen, men også i forhold til andre kunstformer enn maleri, grafikk og
skulptur. Tekstilkunst var med få unntak i lengre tid sett på som kunsthåndverk og ble
systematisk holdt utenfor. Da Museet for Samtidskunst ble åpnet i 1990 ble dette
ekskluderende aspektet ved den norske nasjonale kunstinstitusjonen enda tydeligere.
Nasjonalgalleriet som skulle ivareta Norges kunsthistorie hadde på mange måter blitt lukket
for nye impulser. Museet eksisterte som en tidskapsel hvor Johan Christian Dahl og Edvard
Munch regjerte. Nasjonalromantikken ble tildelt stor plass i Nasjonalgalleriet. Det er derfor
påfallende at denne perioden i Kunst 1 ble viet to små saler. I Kunst 1 ble bare høydepunktene
beholdt, og resten ble plassert i magasinene. Nasjonalmuseets Kunst 3 må i denne
sammenhengen sees på som en retrett tilbake til opphøyelsen av den norske kunsten.
De nye basisutstillingene i Museet for Samtidskunst og Kunstindustrimuseet fikk ikke like
mye kritikk som Kunst 1. Tvert imot ble de nærmest unevnt forbigått. Det kan være flere
grunner til dette. Kunstindustrimuseet forvaltet også den nasjonale kulturarven, men det ble
ikke gjort drastiske endringer i dette lokalet. Museet for Samtidskunst har ikke tidligere
betydd like mye for den norske nasjonalfølelsen. Museet ble først opprettet i 1988. Det var et
samtidsmuseum hvor endringer heller ble mottatt enn forkastet. Museet for Samtidskunst
hadde heller ikke en permanent utstilling. Utstillingene ble skiftet omtrent en gang hvert
halvår. Reaksjonene mot Kunst 1 kan altså ha vært reaksjoner mot oppløsningen av den
nasjonale kulturarven.
Museene, kunstobjektene og kunsthistorien har som vist sin opprinnelse i nasjonalstaten og
den vestlige kulturen. Selv om museene i våre dager presenterer kunstobjektene ved hjelp av
nye utstillingsmetoder, ligger museets, kunstobjektenes og kunsthistoriens opprinnelige
strukturer og betydninger på mange måter dypt begravd i museene og kunsthistorien. I dag er
betrakteren ofte klar over de prefererte historiske linjene som ligger latent i institusjonen.
Denne informasjonen kan man, om man ønsker, bruke til å rette kritiske kommentarer mot
museet. Le Corbusier mente for eksempel at det burde plasseres et skilt over inngangspartiet
til museet som sa: ”Her inne gis den mest ufullstendige og minst overbevisende
71