Gå til originaloppgave - Masterbloggen

den internasjonale kunsten representerte et vestlig utgangspunkt, forstyrret de likevel den
tradisjonelle organisasjonen av den norske kunsten i Nasjonalgalleriet 165 .
Mot en nøytral kulturell identitet
Da Nasjonalmuseet ble opprettet i 2003 var det hele 167 år siden Nasjonalgalleriet ble dannet.
Grunnlaget for å opprettholde museumsinstitusjoner, spesielt nasjonale museumsinstitusjoner,
hadde endret seg enormt på den tiden. I Om kunst, makt og endring fra 2004 påpeker Siri
Meyer at det gav mening å snakke om en kunst for ”folket” så lenge kulturpolitikken betraktet
kunsten som en del av nasjonsbyggingen og velferdsstaten. Hun fremholder at folket ikke
lenger kan oppfattes som en ensartet og lukket størrelse i samfunnet. Nye teknologier og
globalisering blir pekt ut som grunnene til at den eldre formen for identitetsdannelse ikke
lenger er mulig. Meyer mener staten verken har ambisjoner eller makt til å opptre som
normaliseringsmakt i våre dager, og at tiden da dette var mulig definitivt er over 166 .
Det er altså klart at kulturpolitikken i Norge har endret seg siden Nasjonalgalleriet ble etablert
i 1836. Men den faste utstillingen i Nasjonalgalleriet var på mange måter preget av 1800-
tallets strukturer helt frem til Nasjonalmuseet ble en realitet i 2003. Nasjonalgalleriet var fra
begynnelsen av en nasjonal institusjon, subsidiert av offentlige midler. Som et resultat av
dette skulle deres samling være representativ i en nasjonal sammenheng. Institusjonens
opprinnelige intensjoner lå på mange måter latent i samlingen og presentasjonen av denne i
salene. Den nasjonsfremmende kunsten fra Johan Christian Dahl til Edvard Munch var ved
sammenslåingen fremdeles den mest sentrale i Nasjonalgalleriets bygg. Det at den moderne
kunsten ble skilt ut fra Nasjonalgalleriets lokaler ved opprettelsen av Museet for samtidskunst
i 1987 ga signaler om at kunsten som ble oppbevart i Nasjonalgalleriet representerte noe eget,
og som var uforenlig med den moderne kunsten. Verkene man kunne finne i
Nasjonalgalleriet, var grunnsteinen i den norske kunsten og av stor betydning for den norske
identiteten. Fortellingen med det nasjonale budskapet sluttet med kunstnerne født før 1920,
der skillet mellom de to kunstinstitusjonene ble satt. Utskillelsen av den moderne kunsten
kunne også si litt om hvilket museum man ønsket at Nasjonalgalleriet skulle være.
165 Den japanske kunstneren Hiroshi Sugimoto kan sees på som et motstykke til denne kunsten i sal 17, men
verkene han var representert med heter Nordishavet, Nordkapp I og Norskehavet, Vesterålen er hans kunst
fremdeles sterkt knyttet til et vestlig og norsk perspektiv.
166 Bjørkås og Meyer 2004:16.
67