Gå til originaloppgave - Masterbloggen

den norske kunsten alltid hadde møtt utenforliggende impulser, men at nordmennene likevel
klarte å beholde et nasjonalt særpreg i kunsten. Bugge beskrev også nasjonalkarakteren for en
rekke andre europeiske nasjonalstater. Englands kunst var kjennetegnet av ”denne elegant
svungne linje”, den tyske kunst ble omtalt som ”snart lyrisk, snart djerv, snart storladen, snart
«uberschwenglich»” 153 . Bugge mente at stavkirkene og folkekunsten med treskjæring og
rosemaling var det som dannet grunnlaget for den norske kunsten etter bruddet med Danmark.
Disse elementene manifesterte seg etter hvert i landskaps- og figurmaleriet med J.C. Dahl og
Adolph Tidemand. 1880-årenes naturalister nevnes også med sin evne; ”til å gjengi landet og
menneskene som de virkelig så ut og med de sanne farver” 154 . Anders Bugge var en mann av
sin tid. Det var også denne måten å tenke på som var gjeldene i Nasjonalgalleriet. Gjennom
kunsten som ble utstilt her kunne man finne kjernen i det norske samfunnet.
Den Andre
Sammen med tanken om en nasjonal tradisjon kom nødvendigvis også tanken om Den
Andre 155 . Den Andre var ekskludert fra den nasjonale tradisjonen og stod som en kulturell
motpol til ideologien i den vestlige verden. Selv om Nasjonalgalleriet hadde flere
internasjonale kunstverk i sin samling, var denne kunsten hovedsakelig vestlig.
I kolonitiden var det slik at Europas nasjonalstater hevdet sitt overherredøme i forhold til de
ikke-vestlige områdene. Et av verktøyene de brukte i denne sammenhengen var
kunstmuseene. Tanken var at kunsten avspeilet etisk og kognitiv fremgang. Alle folkeslag og
steder hadde sin egen sanne kunst 156 . Dette førte automatisk med seg en sammenligning
mellom de europeiske nasjonalstatene og de utenforliggende områdene. Denne tankegangen
var, som vist gjennom Anders Bugges tekst, også rådende i Norge. En nasjons kunst kunne
plasseres på et eget stadium i en evolusjonistisk stige 157 . Europas kunst raget på toppen, og
ikke-europeerne på bunnen 158 . Kunsthistorien ble med andre ord en gylden standard hvor alle
samfunn kunne måles opp mot hverandre for å se hvilket trinn de befant seg på i en
153 Ibid.
154 Ibid.:190.
155 Den Andre, eller grunnleggende andre, er et nøkkelkonsept i den kontinentale filosofien, som motsetning til
det Samme. Her refererer det til den ikke-vestlige verden. Edward Said demonstrer dette begrepet i boken
Orientalisme. Vestlige oppfatninger av Orienten som ble utgitt for første gang i 1978. (Said 2004)
156 Hegel og folkeånd. ”The claim that art moves forward through time in accord with certain specifiable laws;
and the claim that at any given time, all the arts of a culture are in harmony” (Elkins 2002:52)
157 Preziosi 1998:516.
158 Ibid.:514.
65