Gå til originaloppgave - Masterbloggen

kronologisk rekkefølge. Innbyggerne i nasjonalstaten absorberte således narrativet som ble
presentert i de offentlige museene og gjorde den til en del av sin egen individualitet 150 . Slik
følte den individuelle borgeren en historisk tilhørighet som var knyttet til nasjonalstaten. Når
en nordmann var i Nasjonalgalleriet, skulle hun ideelt sett føle en tilhørighet til de
gjenstandene museet presenterte. I forbindelse med 1800-tallets behov for samlende nasjonale
institusjoner fikk nasjonalromantikken en spesiell betydning i Norge. I Nasjonalgalleriet ble
det norske aspektet underbygget av den nasjonalromantiske kunsten fra blant andre J. C. Dahl,
Adolph Tidemand, Amadeus Nielsen, og Erik Werenskiold. Adolph Tidemands
folkelivsskildring viste eksempelvis nordmenn i opphøyde tradisjonelle sammenhenger. Ved å
gjøre nasjonalromantiske verker til høydepunktene i den norske kunsthistorien la man opp til
en bestemt tankegang. Budskapet som kunsthistorien formidlet viste hvordan nasjonalstatene
ønsket å fremstå 151 . Så sent som i 1938 var denne ensrettede nasjonale utviklingslinjen
fremdeles rådende. I Anders Bugges Nasjonal kunst og norsk kunst fra 1938 kommer den tids
tanker omkring en norsk nasjonal karakter i kunsten klart frem. Bugges tekst viser at det på
denne tiden var en allmenn oppfatning av at det fantes en norsk nasjonalkarakter, og at det i
forbindelse med denne fantes en naturlig utviklingsrekke.
Rase og miljø ble pekt ut som de to viktigste utgangspunktene for den nasjonale kunstens
vesen. Begrepet miljø omfattet det konkrete landskapet et individ omgir seg med, så vel som
samfunnet det bor i. Bugge la vekt på at nasjoner generelt sett var mer av sosiologisk art enn
rasemessig, og at han derfor ønsket å legge mest vekt på miljøet. Han skilte også mellom den
nasjonale og den lokale tradisjonen. Den lokale tradisjonen ble omtalt som grunnleggende for
den nasjonale tradisjonen og som mer stødig. Men det nasjonale utgjorde en fellesnevner for
alle de lokale tradisjonene i et land. Hypotesen Bugge la frem er at den norske kunsten
gjennom hele sin historie hadde støtt på andre kulturers kunst, men at nordmennene gjennom
utallige utfordringer hadde klart å holde kjernen i den norske kunsten intakt. Kun det beste i
de andre kulturenes kunst var plukket ut, fornorsket og videreført av nordmennene.
Det var likevel ikke enkelt for Bugge å definere essensen i den norske kunsten. Han skrev:
”Gjennem hele den norske kunsts historie møter vi nemlig impulsiv og hensynsløs trang til
uttrykk, men også en beherskelse som stadig hindrer utglidning” 152 . Han gav uttrykk for at
150 Ibid.:511.
151 Ibid.:517.
152 Bugge 1995(1938):188.
64