Gå til originaloppgave - Masterbloggen

Del 1: Museet i en nasjonal kontekst
Nasjonale museumsinstitusjoner
I 1814 ble unionen med Danmark oppløst, og Norge fikk en friere posisjon i den svensk-
norske unionen. Som et ledd i nasjonsbyggingen trengte Norge et apparat av mektige
kulturinstitusjoner. Museene var blant de viktigste av disse. Institusjonene ble flittig brukt til å
markere en distanse til Danmark, og perioden fra 1387 til 1814 ble raskt definert som en mørk
periode i Norges historie. Flere elementer talte imidlertid imot Norges ønskede status som en
selvstendig nasjon. Det eksisterte eksempelvis ikke et felles språk, og det man hadde av
institusjonalisert kultur stammet stort sett fra Danmark. For å finne en egenartet norsk kultur
måtte man gå helt tilbake til perioden fra Harald Hårfagre til omtrent 1319, da Norge var en
fri nasjon i den mer moderne betydningen av ordet 134 . Som et resultat av dette ble ideen om en
ekte norsk kultur preget av elementer fra mellomalderen, for eksempel stavkirkene.
Da Stortinget i 1836 bevilget penger til å opprette Nasjonalgalleriet var institusjonen først og
fremst ment som en dannelsesanstalt 135 . Museet skulle opplyse og forbedre sine besøkende –
moralsk, sosialt og politisk. For å kunne gjøre dette samlet Nasjonalgalleriet i første omgang
inn eldre europeisk kunst for å vise at Norge var en kulturnasjon på høyde med de andre
europeiske landene. Men Nasjonalgalleriets intensjoner om å samle inn eldre europeisk kunst
lot seg vanskelig gjøre, mest på grunn av manglende økonomiske midler. Norge hadde ingen
adel som kunne videreføre sin samling inn i museet, slik som det mindre frivillig ble gjort i
Frankrike og etter hvert også i England 136 . Derfor gikk museet etter hvert over til å kjøpe inn
norsk samtidskunst. J.C. Dahls malerier Larvik i måneskinn (1839) og Hellefossen (1838) var
Nasjonalgalleriets første norske ervervelser. Disse ble kjøpt inn i 1839 137 . Gjennom det nye
fokuset ble Nasjonalgalleriet etter hvert et nasjonalmuseum i den mer grunnleggende
betydningen av ordet. Sigurd Willoch beskrev dette skiftet slik:
Da Stortinget første gang bevilget penger til oprettelsen av et Nationalmuseum, var det i den hensikt
«tilveiebringe en Dannelsesanstalt for vorende Kunstnere». […] Det er allikevel lenge siden dette oprinnelige
synet på galleriets oppgave forsvant. Nu er opgaven først og fremst å ta vare på landets egen kunst – og i den
utstrekning det er mulig på fremragende utenlandsk kunst. […] Vi behøver ikke lete land og strand efter
134 Danbolt et al. 2001:158.
135 Willoch 1937:186.
136 I forbindelse med den Franske revolusjonen ble øvrighetens overflod ført inn i nasjonale museer, i frykt for en
lignende situasjon i England ble private samlinger frivillig offentliggjort. (Arrhenius 2006) (Duncan 1991)
137 Willoch 1937:31.
61