Gå til originaloppgave - Masterbloggen

KAPITTEL 3
Nasjonalgalleriet var, hos oss som i andre kulturland, en historisk og vitenskapelig fundert basisinstitusjon for
visning av det ypperste i landets billedkunst gjennom tidene. Nå er det omgjort til en postmoderne kunsthall. 2/3
av galleriets samlinger er blitt fjernet. Representasjonen for en rekke av våre viktigste kunstnere er redusert til
det absurde, eller simpelthen nullet ut. Nesten all kunst fra før 1800 er borte, herunder Langaardsamlingen,
ikonene, osv. Selv storheter som Dahl, Munch og Nesch er det kuttet drastisk ned på. […] Institusjonen er blitt
uegnet for forskning og seriøs undervisning, og folk som vil se en allsidig visning av tradisjonslinjer i norsk
billedkunst, må reise til Bergen. I Oslo får de bare se et tilfeldig utplukk som kuratorgarnityr 131 .
Lars Roar Langslet (2005)
Her [i Nasjonalgalleriet] skulle man uanstrengt kunne nyte og glede seg over samværet med god kunst. Galleriet
fulgte her en over 100 år gammel tradisjon i pakt med den presentasjonsform vi møter i alle europeiske nasjonale
kunstsamlinger. […] Nasjonalgalleriet var den eldste av de institusjoner som ble slått sammen til nasjonalmuseet
for kunst. For direktør Nordgren må det fra begynnelsen av ha vært en målsetning at Nasjonalgalleriet i sin
tradisjonsrike form ikke skulle spille en ledende rolle i utformingen og oppbyggingen av Nasjonalmuseet. Hans
hjerte og kompetanse lå langt nærmere Samtidsmuseet. Sammenslåingen av Nasjonalgalleriet og Samtidsmuseet
i det nye Nasjonalmuseet måtte derfor foregå på Samtidsmuseets premisser. I dette hadde han sannsynligvis
styreleder Bjellands fulle støtte 132 .
Knut Berg (2005)
Sitatene som er gjengitt ovenfor understreker at debatten rundt Nasjonalmuseet omfattet mer
enn bare de administrative problemene museet hadde. Sune Nordgrens form for museumsdrift
falt ikke i god jord hos Berg og Langslet, som i sin tid hadde vært med på å bygge opp
Nasjonalgalleriet 133 . Debattinnleggene fokuserer på Nasjonalgalleriets tradisjonelle rolle i det
norske samfunnet, og Nasjonalmuseets Kunst 1 blir sterkt kritisert. I denne utstillingen ble de
tidligere verdiene i Nasjonalgalleriet snudd på hodet gjennom nedtoningen av det nasjonale
aspektet, oppløsningen av kronologien og fjerningen av Munch- og Langaard-salen. Videre
vil disse problemområdene utdypes i de fire delkapitlene: Del 1: Museet i en nasjonal
kontekst, Del 2: New Public Management, Del 3: Kronologi og historiefremstilling og Del 4:
Edvard Munch.
131 Langslet(b) 2005.
132 Berg(a) 2005:12.
133 Berg som direktør og Langslett som Kultur- og Vitenskapsminister.
60