Gå til originaloppgave - Masterbloggen

forskjellige kunstverk/tekster opp mot hverandre stilles de i et bestemt lys. I denne
forbindelsen brakte Solhjell inn begrepet paratekster. Paratekstene er de elementene som
omgir kunstverkene/tekstene. Eksempel på dette er etiketter, rammer, sokler, omvisere,
kataloger, kunstverkenes sammenstilling og rekkefølger. Det var i følge Solhjell paratekstene
som skaper rammen rundt en utstilling og gir den en identitet. Utvalget av
kunstverkene/tekstene og sammensetningen av paratekster er en bevisst strategi fra de som
setter sammen utstillingen. Solhjell mente at det er paratekstene som utgjør og danner
kunsthistorien, ikke kunstverkene selv 100 .
Solhjell presenterte noen av paratekstene i utstillingen. Den historisk-kronologiske konteksten
var en av dem. Nasjonalgalleriet satte bildene inn i en historisk-kronologisk ramme for at det
skulle være mulig å se en tenkt utvikling gjennom kunstverkene. Han påpekte at dette spesielt
var tydelig for den norske kunsten i andre etasje. En annen paratekst var at museet plasserte
kunsten ut fra produksjonssted ved at norsk, svensk, dansk og fransk kunst var utstilt separat i
hver sine rom. Solhjell påpekte også at enkelte saler var organisert ut fra donatorer, for
eksempel Langaard-salen og Venneforeningens-sal. En annen paratekst var der en
kunstnerpersonlighet var brukt for å samle kunstverkene. Dette gjaldt Munch-salen og til dels
også samlingen med Johan Christian Dahl i de romantiske salene. Solhjell mente at
basisutstillingen ved Nasjonalgalleriet fortalte et virvar av store og små historier, og at små
historier ofte brøt inn i de store. Han mente at det ble fortalt mange kunsthistorier i
Nasjonalgalleriets faste utstilling 101 . Med dette som utgangspunkt konkluderte Solhjell med at
Nasjonalgalleriet har relativt få paratekster, og at de i flere tilfeller fremsto som vanskelige å
lese, spesielt for ukyndige besøkene 102 . I følge Solhjell var det et paradoks at
Nasjonalgalleriets paratekster forutsatte at de besøkende hadde den kunnskapen museet
egentlig skulle lære bort.
Solhjell påpekte også et synlig hierarki i Nasjonalgalleriets planløsning. Han mente at enkelte
deler av museumsbygget fremsto som viktigere enn andre. For eksempel var den andre etasjen
viktigere enn den første, som igjen var viktigere den tredje. Salene med overlys var viktigere
enn de med sidelys, som igjen var viktigere enn trappen. Store saler var viktigere enn små
saler. Saler uten gjennomgang var viktigere enn de med gjennomgang. Saler som lå sentralt i
100 Ibid.:66.
101 Ibid.:68.
102 Ibid.:67.
34