Gå til originaloppgave - Masterbloggen

Selv om Nordgren åpenbart gjorde en feil da han oppløste fagstrukturene, kan det samtidig
fastslås at han samtidig fulgte intensjonen for det arbeidet han var satt til å lede. Nordgren ble
ansatt for å revitalisere og kommersialisere Norges viktigste kunstinstitusjoner. Selv om dette
prosjektet skulle vise seg å ha sine baksider, lyktes han i å skape blest om museet. Nordgrens
nytenking skapte stor interesse. Etter hvert viste det seg at mesteparten av denne interessen
skulle gå over i kritikk. Utstillingen Kunst 1 ble hardest rammet av denne kritikken, og det var
etter at denne utstillingen ble presentert at kritikken for alvor satte inn. Som vist i denne
avhandlingen kan grunnene til kritikken av utstillingen ha vært mange. Den mest sentrale
kritikken hadde fokus på nedbrytingen av den nasjonale kulturarven i Nasjonalgalleriet,
presentasjonen av et nytt og mer effektivisert og kommersialisert museum, oppløsningen av
den tradisjonelle kronologiske presentasjonsformen og avviklingen av Munch-salen. Det kan
slåes fast med sikkerhet at allmennheten for første gang forsto hva den pågående
nyorganiseringen i Museumsnorge ville føre med seg da Kunst 1 ble presentert.
Tilbakeføringen av de tradisjonelle aspektene i utstillingen Kunst 3 viser tydelig at endringene
som Nordgren sto for ikke ble akseptert. Sjelden har en kulturinstitusjon vært så synlig i
mediebildet som Nasjonalmuseet var i denne perioden. Beslutningen om å regenerere og
effektivisere de opprinnelige kulturinstitusjonene var nødvendig for å imøtekomme de nye
kravene i offentlig sektor. Omleggingen ble iverksatt uten en nærmere forståelse for de
strukturene som de individuelle enhetene tok med seg inn i koalisjonen. Det var ikke bare de
ansatte ved institusjonene som hadde et forhold til det som ble presentert, også museets
besøkende var vant til museenes individuelle fremtoning.
Dersom Nasjonalmuseets ledelse hadde forstått og anerkjent betydningen av grunnelementene
innenfor den nasjonale kunsten, kunne omleggingen blitt en stor suksess kunstfaglig så vel
som ut fra krav til effektivitet. En gjennomført sunn og mer demokratisk omleggingsprosess,
som planlagt i interimsstyrets innstilling, ville lagt grunnlaget for å bringe den historiske
nasjonale kunsten inn i en moderne museumsdrift, og verdien av kunsten og betydningen for
nasjonal identitet ville vært ivaretatt. I stedet havnet det nye Nasjonalmuseet i vanskelig
administrativ og organisatorisk situasjon. Denne situasjonen gjorde at Nasjonalmuseets
intensjon om modernisering måtte fravikes, og i dag er utstillingspraksisen i det nye museet
langt på vei uendret i forhold til det som var tilfellet ved det tidligere Nasjonalgalleriet.
111