Gå til originaloppgave - Masterbloggen

dør” 288 . Som ved Nasjonalmuseet fører denne trenden blant annet til at direktører sitter i
kortere perioder. Den kunstfaglige delen blir nedprioritert, og langsiktige strategier uteblir.
At Nordgren satte nytenking på agendaen kom klarest frem gjennom utstillingen Kunst 1.
Denne utstillingen skulle vise norsk kunst i dialog med internasjonal kunst fra de siste to
århundrene. Det mest påfallende med Kunst 1 var den overordnede estetiske organiseringen
av utstillingssalene. Kontrastene mellom kunstverkene var likevel tydelige i det de
sammenstilte eldre og nyere kunst. Dette var spesielt tydelig i avdelingen Noen større
perspektiver. Salene i denne avdelingen var kalt Trappehall, Møtested, Skulptur-Kropp,
Landskapsmaleri og Figurkomposisjon. Tittelen salene Trappehall og Møtested var
deskriptive, og sammenstillingene mellom kunstverkene i salene fungerte på mange måter
bra. Dette var fordi salenes beskrivende titler gjorde intensjonene bak sammenstillingen av
kunsten klarere. Landskapsmaleriet har stått sentralt i den norske kunsthistorien, og det var
naturlig at dette temaet var en del av de større perspektivene. Salen som fokuserte på
skulpturer, vitnet om en økt prioritering av skulpturenes status i Nasjonalgalleriets bygg.
Dette var i seg selv positivt fordi skulpturer tidligere hadde blitt nedprioritert. Temaet
figurkomposisjon var det minst fruktbare, sammenstillingene i salen var uinteressante, og den
estetiserende utstillingsteknikken ødela for de enkelte verkene. Det var ingen tydelige
sammenhenger mellom de fem salene i avdelingen, og de store perspektivene uteble. Det å
stille et 1800-talls maleri opp mot et samtidskunstverk er med andre ord ikke fruktbart i seg
selv. Fordi sammenstillingene som ble gjort i Kunst 1 var preget av estetisk sammenstilling av
verkene forsvant det nytenkende aspektet ved den tematiske utstillingsteknikken. Sal 30/31
Figurkomposisjon kan brukes som et eksempel på dette. Her hang Eilif Peterssens Christian II
undertegner dødsdommen over Torben Oxe (1875-76) og Fin Serck-Hanssen Olav Andrew
19.09.67-01.02.96 (1993) ved siden av hverandre [Bilde nr. 27]. Bortsett fra den
burgunderrøde fargetonen og tittelens henvisning til temaet død har disse bildene lite eller
ingenting til felles. Sammenstillingene ble derfor lite givende på flere nivåer. Men noen
sammenstilinger i Kunst 1 fungerte likevel bedre enn andre. I sal 16 Møtested ble eksempelvis
Anna-Eva Bergmanns Double Montagne (1982) stilt opp mot Peder Balkes Kystlandskap
(1860-årene) [Bilde nr. 28]. Kontrasten mellom gammelt og nytt var til stede, men disse
verkene utfordret hverandre også på flere områder. Kunstverkene sa noe om måten en
kunstner kan oppfatte og abstrahere landskaper på. Selv om verkene tilsynelatende er svært
288 Opedal 2005.
108