Gå til originaloppgave - Masterbloggen

utstillingskataloger forsvant i det Nasjonalgalleriet ble en del av Nasjonalmuseet. Nordgren
forente kunsten i det sammenslåtte Nasjonalmuseet i en ny visuell dimensjon men den
kunstfaglige siden ble ikke ivaretatt.
Det nasjonale aspektet ble også tonet kraftig ned i Nordgrens direktørperiode. Nordgren stilte
seg kritisk til nasjonale kunstmuseers betydning i dagens globale samfunn. Dette er en aktuell
problemstilling, men man må ikke glemme at den økte globaliseringen på mange måter også
fører med seg et økt fokus på en forståelse av egen kulturell identitet. Den kulturelle
identiteten er fremdeles viktig i dag, men den er av en annen art enn den var på 1800-tallet.
Selv om mange av problemene ved Nasjonalmuseet hadde årsak i museets administrative
problemer, kan man ikke se bort fra at endringene i den nasjonale kulturarven gjennom
utstillingen Kunst 1 forårsaket kritikk og motvilje mot den moderne kunstformidlingen som
Nordgren representerte. Den raske gjenmonteringen av Munch- og Langaard-salen samt
utstillingen Kunst 3 var en tydelig retrett tilbake til opphøyelsen av den norske kulturarven.
Langaard-salen ble gjenopprettet på grunn av at familien ønsket det, men Munch-salen hadde
ingen slike begrensninger knyttet til seg. Det var offentligheten som krevde Munch-salen
gjenmontert. Det at ingen reagerte på den dårlige opphengingen av Christian Kroghs Syk pike
i Kunst 3 kan muligens ha vært et resultat av at folk var lei av saken, eller at dette ble oversett
grunnet en tilfredshet over at den kronologiske utstillingsmetoden på nytt var blitt
gjennomført.
Man kan kanskje si at virksomheten ved Nasjonalmuseet først og fremst har vært preget av en
produksjonslogikk. Dette var helt i takt med styresmaktenes ønske om å effektivisere
museumsinstitusjonene. Departementet har lagt opp til et system som belønner besøkstall
fremfor forskning. Som et resultat av dette ble de tradisjonelle museale verdiene nedprioritert,
og tilgjengelighet og underholdning ble satt i høysetet. Kommersialiseringen og
effektiviseringen av museet speiler også en annen trend innen dagens kunstfelt, hvor aktører
innenfor kunstfeltet alltid er på vei mot et nytt og større prosjekt. Nordgren forlot BALTIC
like etter at institusjonen var ferdig oppført, og han planla å gjøre det samme i Norge. Han
anså seg selv som en entreprenør. Han ville ha med seg åpningen av Nasjonalmuseets nybygg,
se at dette fungerte, og deretter ønsket han å finne seg et nytt prosjekt. I 2005 sa Nordgren
dette om sin direktørstilling ved Nasjonalmuseet: ”Jeg er nå 57, og dette tar vel seks- sju år.
Da er jeg 63 eller 64 og da bør jeg kunne rekke et museum til før jeg legger meg ned og
107