Gå til originaloppgave - Masterbloggen

KONKLUSJON
Som nevnt i innledningen er det ikke alltid like enkelt å dokumentere hendelser som ligger
nært opp til samtiden. Men med utgangspunkt i de foregående undersøkelsene er det mulig å
dra noen slutninger om Nasjonalgalleriet og Norges nye nasjonalmuseum.
Nasjonalgalleriet var i sin tid en av de mest betydningsfulle institusjonene i konstruksjonen av
en nasjonal identitet i Norge. Museet var blant annet med på å skape en visuell kulturell
samhørighet. Museet bestemte hvilke kunstnere som gjorde seg fortjent til en plass i den
nasjonale kulturarven, og med tiden utgjorde samlingen kjernen i den norske kunsthistorien.
Thiis, Willoch og Berg var Nasjonalgalleriets mest markante direktører. Disse tre var
kunsthistoriske forskere som tok denne kunnskapen med seg i sine direktørstillinger. Derfor
hadde de tradisjonelle museumsfaglige aspektene høy prioritet ved Nasjonalgalleriet.
Utstillingen i salene i andre etasje var de mest tradisjonsrike, og her skulle de besøkende bli
presentert for de brede utviklingstrekkene i den norske kunsthistorien. Det var perioden fra
Johan Christian Dahl til Edvard Munch som var den viktigste. Den internasjonale kunsten var
skilt ut fra den norske, og samtidskunst var ikke høyt representert. Utstillingen i
Nasjonalgalleriet var ikke nødvendigvis tilrettelagt på en pedagogisk måte. Den kunne
eksempelvis være vanskelig å lese for en alminnelig besøkende på grunn av lite tilgjengelig
informasjon i salene. Nasjonalgalleriets direktører mottok kritikk for sitt konservative
kunstsyn utover 1900-tallet, men utstillingen sto mer eller mindre uforandret helt fram til
sammenslåingen til Nasjonalmuseet i 2003. Navnet den nye institusjonen ble gitt –
Nasjonalmuseet – indikerte klart og tydelig en videreføring av det nasjonale aspektet som
Nasjonalgalleriet hadde ivaretatt, men dette skjedde ikke i praksis.
Sune Nordgrens tiltredelse som direktør ved Nasjonalmuseet markerte et regimeskifte på
kunst- og kulturarenaen i Norge. Nordgren hadde ledet store prosjekter i utlandet, og det var
høye forventninger knyttet til hans inntreden som leder for Nasjonalmuseet. På kort tid klarte
Nordgren å bryte ned strukturene som Thiis, Willoch og Berg hadde bygget opp. Nordgren
hadde en helt annen forståelse av og tilnærmning til kunstbegrepet enn sine forgjengere. Selv
om Nordgren hadde dyktige kunsthistorikere blant sine ansatte lå bestemmelses- og
delegeringsansvaret i hans hender. På grunn av de resursskrevende utstillingene ble
eksempelvis den kunstfaglige forskningen nedprioritert. Nasjonalgalleriets forskningsbaserte
106