3.3 Inndeling av det kontralaterale bryst - Ous-research.no

2. Teori
2.1 Ioniserende stråling
Stråling er generelt en transportmetode for energi. Strålingen kan for eksempel være
høyenergetiske fotoner, som er energipakker som beveger seg med lyshastigheten. Et foton
inneholder en mengde energi som er lik h?, hvor h er Plancks konstant og ? er frekvens.
Ioniserende stråling karakteriseres av dens evne til å ionisere eller eksitere materien
den vekselvirker med. Strålingen må ha en energi som er tilstrekkelig høy til at et elektron
skal kunne frigis fra et atom eller et molekyl. Denne prosessen heter ionisasjon (fig. 2.1).
Elektromagnetisk- eller partikkelstråling oppfyller dette kriteriet, siden de har tilstrekkelig
energi til å ionisere atomer de treffer [Attix 1986]. Ved eksitasjon forflyttes et elektron til en
høyre energitilstand uten å løsrives (fig. 2.1) [Hall 2000].
?
Ionisasjon Eksitasjon
Figur 2.1 Et innkommende foton (?) overfører sin energi til atomets elektron. Dette medfører enten
frigjøring av atomets elektron (ionisasjon) eller forflytting av elektronet til en høyere energitilstand
(eksitasjon).
Stråling kan klassifiseres som direkte eller indirekte ioniserende. Energetiske ladde partikler
er direkte ioniserende. Det vil si at de kan kontinuerlig ionisere absorbatoren de passerer
gjennom og kan direkte forårsake kjemiske og biologiske endringer. Elektromagnetisk
stråling (røntgen stråling) er indirekte ioniserende. De forårsaker kjemiske og biologiske
skader ved å produsere ladde partikler med høy energi [Hall 2000]. Med andre ord foregår det
stadige vekselvirkninger mellom stråling og atomer og molekyler når et stoff bestråles. En
gjennomgang av disse vekselvirkninger for fotoner kommer nedenfor.
?
e -
e -
?
4