Vekslende kår i unge år

stasen vekk fra skulderen og kaster den i femte veggen,
til mors store forbauselse. Kanskje hun forsto mine fø-
lelser.
La meg dog innrømme at jeg om ettermiddagen festet
juggelet på meg igjen - nærmest for å slite det ut. Av
begeistring var det i all fall ikke, selv om det vrimlet av
tilsynelatende glade mennesker omkring meg. Bilene
kjørte rundt i gatene, fullastet av jublende ungdom. Fast
rutine er kjøreturen rundt Breiavatnet, som drosjesjåfø-
rene innkasserer sin høyst kjærkomne ((avgift)) for. Virk-
somheten de øvrige dagene var nok ikke av de.mest
lønnsomme. «Russen» gikk i prosesjon med morsomme
emblemer og folketoget med musikk og sang. Jeg nøyde
meg med å være passiv tilskuer.
Etter den ordinære talen fra Kongsgård-trappen,
overtok et par rødglødende Moskva-kommunister og
talte opphisset mot nasjonaldagen og det de kalte «bor-
gerpakket)), mens de med entusiasme agiterte for revolu-
sjonen.
Fra disse utendørstilstelningene, satte jeg kursen opp
til Teateret, hvor jeg inntok min ståplass på «hydlå» og
med innlevelse overvar operetten ((Cornevilles klokker)).
Det var en del av byens amatørskuespillere og sangere
som hadde påtatt seg dette temmelig krevende arbeid.
De klarte det upåklagelig godt. Dessuten var musikken
glimrende. Straks lyset i salen sluktes, stormet årets
muntre russ inn og overtok sine plasser på fnrste bal-
kong, under vilter sang og hurrarop. Musikken i orke-
stergraven kunne jo ikke begynne før uroelementene
hadde roet seg, men det får jo bare publikum tålmodig
finne seg i på en slik dag. Det ble også kastet ut i salen et
drøss av kulørte papirstrimler så lokalet nærmest ble
omdannet til en utenlandsk dansesal. Publikum, musi-
kere og skuespillere ble rikelig bestrødd, men tok det
med godt humør, slik det jo skal gjøres en 17. mai.