Vekslende kår i unge år

første hadde jeg inngått et veddemål med tante Grethe.
Hun påsto nemlig på forhLind, at Kielland skulle stå
med fronten mot Kongsgård og ryggen mot Vågen,
mens jeg var sikker på at det omvendte var tilfelle. Den
som hadde rett skulle få en krone i premie. Og det
kunne jo ikke bli noen annen enn meg! Stnrste delen av
pengesummen fikk jeg som honorar i avisen, for et lite
humoristisk rimeri jeg offentliggjorde et par dager far
avdukingen, sålydende:
Tenk, det endelig oppleves skal, dette under:
Monumentet er ferdig, avduking skal skje.
Vi har ventet så lenge, ja, fortsatt vi stunder
mot den dagen, vi Vigrestads verk skal få se.
En skulptur vil vi få, som vel ingen kan klandre,
Kielland står med sin kappe, sin flosshatt og stokk.
Vi med nesen i sky rundt en dikter får vandre,
At han selv her vil trives, det tenker vi nok.
Ved hans føtter vil Frelsesarmeen få preke.
Under fiosshattens brem finner fuglene ly.
Oppå sokkelen ungene kanskje får leke,
Jamen skal det bli liv i vår rolige by!
SYTTENDE MAI
falt i 1928 på Kristi Himmelfartsdag. Den samme ruti-
nen: Stå opp klokken 7, kle seg, bli forarget på stive
snipper, som er vrine å handsame, for så i hui og hast å
ete frokost. Det er forresten ikke mye igjen av syttende-
maigleden min. Denne gangen ville jeg sløyfe slayfen,
som jeg tradisjonelt har båret i elleve år. Hva donderen
har jeg å takke frihetsdagen og fedrelandet for? Her går
jeg jo arbeidsledig og nærmest utstøtt fra hele samfun-
net. Jeg gå med lang silkesløyfe som et ytre tegn på min
ustyrlige fedrelandskjærlighet? Aldri i livet! Jeg griper