Vekslende kår i unge år

Onsdag strålte solen så herlig inn gjennom de små rute-
ne og fristet oss til å komme ut i naturen, og begi oss
bortover til Vårlivarden, som lå forholdsvis nær ved.
Men et nytt regnvær, som begynte å gjøre seg gjeldende,
fikk oss til å snu temmelig snart, og utsette vardebesarket
til neste dag, som var skjærtorsdag, da været var ((sånn
passe)). Vårlivarden ligger ca. 400 meter 0.h. og skal
være den høyeste nuten i Høgsfjord. Først i 17-tiden var
vi tilbake i hytten, og jamen spiste vi ikke middag (kjøtt-
kaker, studde erter og grøt av blannede frukter med
melk) halvannen time senere. Litt etter klatret vi ned en
røys - til et vann dypt nede. Her tente vi et bål. Gnistene
svevde høyt opp mot nattehimmelen - inntil flammene
manglet «næring» og måtte opphøre. Da tok vi fatt på
oppstigningen. Månen viste vei. Etter endel strabasser
nådde vi vårt mål: Hytten. Før vi la oss, drakk vi te og
spilte ((Hjerter)).
Langfredag var det godt vær. Jeg satte meg på en
fjellknaus, og mens jeg skuet ut over den storslåtte natu-
ren, sang jeg med høy røst kjente og kjære melodier:
((Vårt land, vårt land)), {(Suårnis sång)), ((Her er det land
som hugar meg best)), og mange andre. Dagen ble, som
navnet tilsier, usedvanlig lang, for så vidt som natten ikke
ble brukt til å sove i. Da Frithjof arbeidet i en forretning,
måtte han reise til byen klokken 6 påskeaftens morgen
for å drive salgsvirksomhet, som på andre hverdager, og
da kunne vi like gjerne holde oss våkne til han var
kommet av gårde. Men vi tre andre kunne til gjengjeld
legge oss til å sove fra klokken var 7,30 til 13,15. Jeg
våknet først fordi jeg hørte stemmer utenfor. Da Rolfebu
jo ligger langt utenfor ((folkeskikken)), er det ikke vanlig
at noen ferdes her. Det viste seg å være 6-7 gutter som var
på tur i fjellet, kanskje var de speidere uten uniform.
Sent på ettermiddagen ventet vi Frithjof med rutebå-
ten. Vi skulle ned for å ta imot han, ikke minst for
samtidig å få litt klatremosjon og nyttig tidsfordriv, som
også omfattet proviantsupplering. Men da det viste seg
at min venstre ankel skapte seg vrang, måtte jeg bli igjen