Vekslende kår i unge år

nistene, som er vant med å stille opp til «dugnad» når noe
skal gjøres, samlet seg nede på veien for å hjelpe til med å
skyve den vordende hytten oppover skråningen på trerul-
ler. Det tok jo atskillig tid. Men endelig kom den på plass,
slik at jeg den natten kunne gå noenlunde avstresset til ro.
Atskillig var det fortsatt å gjøre, grunnen skulle støpes,
nytt golv legges, en vegg utvides, taket ordnes og tjærebres,
det øverste spiret festes, en altan bygges. Videre skulle clzt
jo males alle steder, gardiner henges opp og mye mfre.
Men det ville bare vcere gildt å ha noe nyttig å være opptatt
med, så det grudde jeg ikke for. Mor og tante heller ikke.
Andre pinsedag, 28. mai, skulle den høytidelige inn-
vielsen av kolonihytten finne sted. Sammen med vår
gamle nabo, Rakel, tok bestemor, mor, tante og jeg en
drosje fra Bøkkersmauet og til Ramsvik, hvor begiven-
heten ble feiret med kaffe og kaker.
Etter ukers strev og påkjenninger, må det endelige
resultat sies å være forholdsvis bra. Mange var de som
til å begynne med lo og «spøkte» med meg, men nå har
pipen fått en annen lyd, de skryter både av byggverket
og ((godseieren)). Og det får jeg bare fryde meg over.
Historien om kiosken er - som så mye av det vi
opplever - tragisk på den ene siden og urkomisk på den
andre. Her har jeg valgt førstnevnte versjon, slik den er
nedtegnet i dagboken, så å si i det øyeblikket det hele
skjedde. Den humoristiske versjonen er tatt med - om-
skrevet til dialekt - i min bok «Adle kan snofla)), side
53. Der er tonen unektelig en annen.
Hermed er det på tide å vende tilbake til 1. april for å
fortelle om den antydede
PÅSKETUR TIL ROLFEBU
For tredje gang ble jeg bedt med på påsketur. Denne
gang var det min kamerat fra folkeskolen, Einar Koch,
som tilbød meg å bli med til familiens hytte på Bersagel.
Den lå omkring 250 over havet, og var bygget for 20 år