Vekslende kår i unge år

god, sitt ned,» sa han med østlandsdialekt. Så konfererte
vi da både lenge og vel. Jeg ymtet nok litt frampå om
mine (høyst berettigede) betenkeligheter, men han påsto
at transporten ville gå så lekende lett, uten de minste
problemer. Det var bare å «hive>> kiosken opp på en
lastebil og kjøre av sted. Enkelt og liketil, alt sammen.
Jo, jo, etter selgerens teori, så. Uten å føle meg overbe-
vist, syntes jeg å være nærmest forpliktet til å akseptere.
Halvt i ørske, og med sorgtungt sinn tok jeg fatt på
veien hjem, for der å hente bankboken, slik at jeg kunne
få tatt ut de nødvendige kronene, og deretter undertegne
en høytidelig kontrakt, der det b1.a. lød: «- - Jeg lover
at kiosken ikke skal benyttes til blad- eller avissalg, ei
heller selge den til noen som vil bruke den til samme -
-H Han for sin del kvitterte for pengene og avsluttet med
et kraftig håndtrykk, som gjaldt det overtagelsen av
selve det 18 år gamle posthuset, reist på Alexander Kiel-
lands tomt i 1910. Byggverket (d.v.s. kiosken med tår-
net) var mitt!
Om ettermiddagen for jeg på ny inn til kolonihagen
og halvt sanseløs ga meg til febrilsk å grave ut tomten
oppe i bakkeskråningen. Jeg var så fortvilet at jeg øns-
ket meg død og begravet i samme gropen. «Det redes en
seng i jordens favn ..D sang det inni meg alt mens jeg
spadde så jordklumpene frak om ørene mine. I morgen
middag måtte kiosken etter avtalen være fjernet fra Ska-
genkaien.
Klokken var 20, og ennå hadde jeg verken søkt eller
fått hagestyrets tillatelse til å sette opp noen hytte på
parsellen. Tante Grethe og jeg måtte derfor oppsrake
styrets formann og forelegge spørsmålet for ham. Uten
vesentlige betenkeligheter kunne han gi oss den ønskede
tillatelse. Ikke lite, bare det. Men det vel så problemati-
ske gjensto jo: Transporten!
Dagen etter, i morgentimene, møtte jeg fram utenfor
Victoria hotell for å forsøke å alliere meg med en laste-
bileier. Det var flere av dem, deriblant to med store
vogner, Morten Rasmussen og navnebroren Morten