You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Det falt meg straks inn: Her har du en glimrende hytte!<br />
Og da jeg den natten sovnet inn, drømte jeg søtt om<br />
kiosken: Tenk, om den ble min! Neste morgen gikk jeg<br />
ned til ekspeditrisen i luken og spurte hvor mye det var<br />
budt for «hytten». Det hadde hun imidlertid ikke lov å<br />
si, svarte hun, men jeg kunne jo bare oppgi en pris, så<br />
fikk vi se. Jeg var riktignok helt uvitende om hva et slikt<br />
salg ville dreie seg om, kalkulerte verdien til omkring<br />
500 kroner, men det ville jo ikke komme på tale i mitt<br />
tilfelle. For moro skyld kunne jeg jo sette en pris så<br />
minimal at det nærmest var flaut, syntes jeg. Derfor<br />
skrev jeg på en liten papirlapp: «Kr. 125,- G.B. Tlf.<br />
1569)). Lappen ga jeg til lukedamen med disse ordene:<br />
«Ja, ja, jeg kan jo alltid oppgi en pris, men vet at den .<br />
ikke vil bli akseptert.)) Dermed skyndte jeg meg vekk.<br />
Klokken 18,lO kom det bud fra telefon 1596 om å<br />
ringe til postfullmektig Torjussen. Joho, tenkte jeg, nå<br />
skal du se du f<strong>år</strong> den! Ganske riktig, da jeg telefonerte,<br />
fikk jeg bekreftelsen. «Kom ned på mitt kontor i mor-<br />
gen kl. l l ,» sa Torjussen.<br />
Den natten var forferdelig. Jeg grublet meg grå h<strong>år</strong> i<br />
hodet på hvordan vel dette i huleste skulle gå, og angret<br />
dypt og bittert at jeg skulle ha lagt inn dette budet. Og<br />
hjemme ble jeg naturligvis frarådet. Det dreide seg ikke<br />
bare om kjøpet, men det svære monsteret skulle jo flyt-<br />
tes fra kaien til Rosendal, og dette ville nødvendigvis bli<br />
både kostbart og omstendelig. Det første jeg gjorde ne-<br />
ste morgen var å gå inn til kolonihageområdet for å<br />
undersøke veiene og porten. Alt var for smalt til den<br />
svære kolossen. Så fortvilet jeg var, er det umulig å<br />
beskrive. Jeg måtte jo møte opp på fullmektigens kontor<br />
til avtalt tid for å si at jeg avslo. Nei, jeg var nok ikke<br />
robust nok til det, så det var vel bare å vedstå meg<br />
budet, om foretagenet var aldri så h<strong>år</strong>reisende.<br />
Først klokken 11,20 innfant jeg meg på postfullmekti-<br />
gens kontor. Han var kioskselskapets stedlige represen-<br />
tant. Da jeg åpnet døren, kom det meg i møte en staselig<br />
skikkelse, som bukkende trykket min hånd. «Vær så
Change language