Vekslende kår i unge år

av at det var så som så med omsyn til finansene. Men
familiens medlemmer hadde en viss sosial posisjon som
de skulle leve opp til. Moren nedstammet visstnok fra en
dansk adelsslekt og faren var infanterikaptein og samti-
dig lærer på middelskolen. Både moren og søsteren var
vakre å beskue, og Niels var også kjent for sitt tiltalende
ytre. Han måtte sikkert gjøre det godt i elskerroller!
Jeg følte meg av og til brydd når jeg var i hjemmet h;. ,is.
Det var jo så mye flottere der, så mye høyere under t~ket,
enn i rønnen vår, der jeg måtte bøye hodet hver gang jeg
skulle inn gjennom stuedøren. For det meste kom ellers
Niels til meg, og vi kunne da boltre oss av hjertens lyst,
maskere oss og øve inn de selsomste rollene. Av og til var
vi ((uvenner)) også, pulket for en eller annen bagatellen. Da
kunne jeg få et slikt brev fra Niels dalende ned på pulten:
Kjære deg!
Jeg vet jeg har oppført meg stygt, og ikke fortjener
din tilgivelse. Jeg har også skrevet tøys på papirlapper
til deg. Men denne gang mener jeg det alvorlig. Jeg vil
helst at du skal glemme dette og bli som før. Du er min
venn, og jeg vil nødig miste deg. Kjære venn, vær så snill
å glemme dette og la vennskapet bli som før.
Din hengivne Niels.
Jeg har alltid hatt en noe «stolt» natur - en omstendig-
het som vei kan settes i samband med mindreverdighets-
kjenslen - og jeg har ikke hatt så lett for å være den
første til å be om «pent vær)). Men jeg tilgir gjerne fort
når den andre parten «ydmyker» seg aldri så lite. Så alt
ble OK igjen. Både denne gangen og senere.
Like etter middelskoleeksamen reiste Niels på ferietur
til Dstlandet, der han hadde flere slektninger. Han send-
te meg to-tre brev, og fortalte hvor gildt han hadde det:
- I Oslo hadde jeg mest moro. Dagen lang var
jeg ute og kjørte med trikken. Hele tiden «filmet» jeg
- og iforgårs ganske heftig. Da det var langt fra holdeplassene
til det huset jeg bodde i, begynte jeg å hoppe