Vekslende kår i unge år

som etterhånden fikk «kantene» avslipt og ble runde og
glatte, i likhet med den store grå massen.
Den ene foten til Sigurd var blitt forkrøplet på grunn
av tuberkler i de første leveårene, så han slang seg fram
på en krykke, senere med en stokk. Jeg syntes derfor
alltid det vakte slik oppsikt når vi to gikk i lag på gaten.
Han hadde for vane å henge på skulderen min, så det
var litt av en «bør» å drasse på også. Men gutten var
livsglad og sto slett ikke tilbake for noen, lot det til.
Sykle kunne han så fint som dertil. Ja, han lærte endog å
danse og flirte med jenter - var i så måte en god del
likere enn jeg. Dette med dansingen var neppe med
morens samtykke, for hun var «troende», med grunnfast
forankring i Stavanger Indremisjon. Men det er jo ikke
alt som mødrene blir informert om heller!
Ellers spilte Sigurd ganske bra fiolin og var en av
orkesterbrmdrene. Det bidro også sitt til at vi ofte var
sammen. Især var det han som oppsøkte meg.
Den andre vennen, Niels, var som tidligere fortalt,
pianist i orkesteret. Det som i fmrste rekke førte oss to i
hop var sporten. Det vil si vår manglende interesse for
denne! I de gymnastikktimene klassen vår tilbrakte på
fotballbanen på «Parra» «fant» vi to hverandre. Vi var
«nilsene» eller ((lerjene)) på laget og gjorde sjelden eller
aldri noe forsøk på å treffe Iærkulen - i hvert fall ikke
med beina. Vi kjedet oss glugg ihjel mens «matchen»
pågikk, og for å få tiden til å gå, spilte vi i stedet
«komedie». Fant på det viset ut at vi begge hadde visse
spirende ((sceniske anlegg)), i det minste interesse, for å
uttrykke det noe mere beskjedent, og dermed var venn-
skapet sluttet. Vi tok sykkelturer sammen og laget spell-
nende c