Vekslende kår i unge år

Nå da jeg har brutt sambandet med firmaet, er det
kanskje naturlig å minnes litt av det som ligger bak. Og
det er slett ikke bare triste ting. Tvert om har det fore-
kommet en mengde muntre episoder som en kan kom-
me i lyst humør av. Det meste er alt gått i glemmeboken,
men noen småting husker jeg da. Til dømes den snakke-
salige konen som kom bort til meg, unggutten, ved dis-
ken og ville ha snipp nummer 43. Da jeg nettopp var i
ferd med å ekspedere en annen kunde, ba jeg henne være
så vennlig å vente litt.
«Men eg sko' absolutt våre på aboteket før di lokke)),
innvendte hun og lot munnkverna gå i ett kjør. Bestyrer-
innen tilbød seg å finne snippen, men den travle konen
svarte rapt:
«Nei, langtifra, eg ska' snakka med kjøpmaen sjøl,
eg.» Hun må ha tatt meg for innehaveren - juniorsjefen i
så fall! Jeg måtte opp i andre etasjen etter snippen og
der fikk den innestengte latteren slippe fri. Dessverre
fantes ikke større snipp enn nummer 42 på lager, og det
fikk jeg på en latterkvalt måte meddelt konen.
«Veid du då kor eg kan få kjypt ein snipp?)) Hun var
«dus» med alle.
«Kanskje hos Andreassen?))
«Hos Andreassen, men e' det 'kje han som selle
såba?))
«Nhei», svarte jeg åndsfraværende.
«Ja, ja, får eg ikkje der, så komme eg tebage te deg og
får nummer 42, for kan 'kje den tjukke maen min brug
'an, så tar eg 'an sjøl.))
Det hendte at folk snakket så utydelig at det ble mis-
oppfattet. En mann spurte en gang om vi hadde se-
lastropper.
«Se - - ja, jo - - vil De se der borte)) stammet jeg
fortvilet og pekte på ((strømpedisken)). Jeg dro fram fra
hyllen et par riktig tjukke sportsstrømper, da jeg syntes
mannen sa ((sailorstrømper)), et uttrykk jeg for øvrig
aldri tidligere hadde hørt. «Slik som disse?)), spurte jeg.