Vekslende kår i unge år

Fikk han meg ikke samme dagen med bort i en jente-
speiderleir i nærheten av eiendommen hans, nzrmere
bestemt på Madlamoen. Og han nøydde seg ikke med
bare å se, nei, han skulle prate med alle han møtte. Da
han bante seg vei mellom en svær jenteansamling, stakk
jeg av i all stillhet. Jeg syntes det virket pinlig.
Etter brennevinsavstemningen kom vi en dag til å
streife denne i samtalen. Moe ble plutselig grepet av
raseri. Han sparket i golvet og brølte som en ilter løve:
«Våger noen å trø meg på tærne, så sender jeg dem
pokker i vold)). Han slengte en bok han hadde i neven
bortover bordet. «Landet skal styres av unger og kjer-
ringer - -D. Mannen reiste seg. Jeg satt der som et lite
forkrøblet spørsmålstegn og ventet likesom hvert øye-
blikk å få en lusing over ørene. «Nei - nei - hvordan
kan det gå på den måten, det er snart umulig å leve - Du
skal! Du skal ikke!)) Han trampet på ny i golvet.
Jeg søkte å innskyte: «Men hvordan tror De et land
ville ta seg ut uten lover?))
«Jo du, det landet ville være herlig å leve i.»
Det banket plutselig på døren og han gikk, kokende
av opphisselse, for å åpne. Det var en fyr som ba om å få
låne båten. Jeg hørte at de gikk sammen nedover til
stranden.
En stund senere kom Moe tilbake igjen - han smilte
forsynemeg:
«Det er sannelig synd å bli så hissig, en stygg uvane er
det, som må motarbeides.)) Han skiftet emne: «Det var
en mann som ville låne robåten, men en gang tidligere
han lånte den, hadde han griset den til med rekeavfall,
så vi trengte en hel time til å få den ren etterpå. Nå var
jeg i slik harnisk at jeg fikk fortelle ham hvor David
kjøpte ølet, så jeg garanterer at den slags ikke skal
gjenta seg.»