Vekslende kår i unge år

GRAMMOFONEN
2 1 15: Jeg kjenner en familie som eier en grammofon.
Guttene som var med på spleiselaget 17. mai ville abso-
lutt at jeg skulle be om å få låne den, men det har hendt
en gang tidligere og jeg lovte meg da selv at det ikke
skulle skje oftere. Derfor sa jeg hardnakket nei. Men
hva skjedde? Jo, Sigurd og Niels tillot seg den ubeskrive-
lige frekkhet, at de bak min rygg og mot min vilje gikk
til grammofonens eierinne og ba FRA MEG om å få
låne ((lirekassen)). Det fikk naturligvis slynglene. Men
for det fsrste spilte de visst ikke på den og for det andre
skaffet afkren meg (uskyldigheten) så mye bryderi se-
nere, at jeg skal betakke meg for en gjentagelse. Noen
damer skulle nemlig få låne platene på en landtur i dag,
men da verken disse eller grammofonen ennå var til-
bakelevert, måtte jeg traske like til Vålandshaugen for å
hente sakene. Ikke nok med det, men båten skulle gå fra
Fiskepiren kl. 7,15, og da jeg ikke forlot Våland før vel
7, ble det et kapplsp ined minuttene i silende regn. Våt
som en svamp og helt utmattet - etter å ha sprunget
fortere enn en kinesisk riksja-kuli - nådde jeg kaien der
båten med damene ombord, skulle ligge. Nå lå den der
ikke, idet den var på seg utover. Jeg viftet med armene,
og sannelig bakket den inntil igjen for å ta meg ombord.
Men det var jo slett ikke jeg som skulle med båten -
bare en pakke grammofonplater. Jeg holdt på å bli
steinet ihjel av de mange passasjerene om bord. Heldig-
vis var det bare øyensteiner de kastet, så jeg berget da
livet.
Men hvis ublide tanker kunne drepe, er det sannsynlig
at de to kameratene mine hadde ligget stive i samme
stund. Jeg fant i hvert fall bevis på at den uskyldige ofte
må for den skyldige lide.