Vekslende kår i unge år

På landsbygden holder folk gjerne på det «gamle» - ikke
minst hva religionen anbelanger. En kan ofte bli slått av
den troverdighet og ærefrykt de viser ved omtalen av
den Allmektige og alt hans vesen, som det visst heter.
De tåler ikke noe som strir imot den såkalte ((barnelær-
dommen)). En ny sekt - fy for all vederstyggelighet! Bare
det vi har lært er det ene riktige, resonnerer de. Land-
handleren banlyste en såkalt «nyfrelst» lærerinne i s~..-
net. Hun hadde forlangt at barna skulle komme på
skolen en hellig påskeaften, og det hørte ikke hjemme
noe steds.
«Ho skulle ha vore tesnakte, skulle ho, den Jesuitten.
Han Johannes vår får ikkje lov å gå på skulen den
dagen, he, nei, det skulle berre mangla! - Men «frelste»
er ho ligavel og låge på kne har ho i det nya Zaronsbede-
huset! Avsatte skulle ho vore - » Slik la han i vei alt
mens han hinket rundt på golvet, slo knyttneven ut i
været og på ingen måte lot seg overtale.
Senere på dagen tok vi alle i hop en tur til nordre
siden av øya. Hele tiden drev guttene sånn gjøn med de
«nyfrelste» - som det ellers var svært mange av der
omkring - at jeg inni meg måtte be Gud forlate dem, da
de neppe visste hva de gjorde.
Hvor jeg kan komme i stillhet skriver jeg i dagboken
om turen. På dette tidspunktet sitter jeg ved stranden og
hører på susingen fra bølgene og den utrettelige ulingen
av stormen. Nå og da noen sparsomme solstråler, men
snart har vi en kraftig haggelbyge.
Nå ropes det fra vinduet og jeg må dessverre forlate
dette fredelige stedet, for oppe i huset å innta en slags
«dinner», hvis eneste oppgave det er å sørge for opprett-
holdelsen av livet. Middagen besto ganske enkelt av
«gaffelbiter» med brød, og da dette var fortært under
det vanlige oppsyn, måtte vi ut i robåten sammen med
alle barna for en stund å duve på ((bøljan den blå».
Da jeg den natten la meg, var jeg fast besluttet på å
reise hjem straks - rett og slett fordi jeg ikke holdt ut
lenger. Hva søren skal jeg på landet, jeg som ikke holder