Vekslende kår i unge år

ortover veien med bagasjen vår. Hvor skulle vi havne?
Vi hadde jo i fjor bodd hos en barnerik familie på
øya, og tok sjansen på at de ikke ville nekte oss husrom
denne gangen heller. Det gjorde de ikke, men det
var tydelig å merke at så overvettes velkomne var
vi ikke. Som rimelig kan være - de hadde jo ståk
nok fra før! Så ble det da vår jobb å underholde
de blyge landsungene, en profesjon som selv for en
barnevenn i lengden kan virke ensformig og gørr. Opp-
holdet vil iallfall ikke bli noen kvile for kropp og
nerver. Kanskje er det ikke i første rekke kvile jeg
trenger, men jeg er da vant til å føre et regelmessig
liv med måltider på noenlunne bestemte tider, bortsett
fra frokosten som kan variere etter som jeg står tidlig
eller sent opp. Her på øya er det bare å la være å
spise - føler vi imidlertid nå og da at vi må ha mat,
ja, se, da blir hver eneste biten gransket av en hærskare
av barneøyne. Og så sengen da! Ganske bra i og for
seg, men kjære folk, å ligge to i den, og med grov
halm som «madrass», nei, det er mindre morsomt.
Ryggene våre har vi klint tett inn til hverandre, så
skal en av oss snu seg, må faktisk talt den andre
parten vekkes, forat «omvendelsen» skal foregå ved
felles anstrengelse. Og så tenk: Hjemme står den deilige,
rommelige sengen min ganske tom! Nå vel, det heter
gjerne at en reiser vekk fra byen for nettopp å kunne
leve et landsens liv og ikke for å fnre en komfortabel
«greve-tilværelse)). Men jeg spør: Hvorfor i all verden
skal en forlate sin egen «lune arne» og plassere seg
på et sted der en er nødt til å ha det verre, og attpåtil
betale for det?
Langfredagen kom (og det varte lenge før den gikk!).
Etter en «mat-innsluking)) foretatt i en isende kald stue
der det etter sigende ikke hadde befunnet seg brensel i
ovnen på flere år, tok vi på oss frakkene våre og ruslet
av sted til Sørvåg der vi i all stillhet tok oss et lite
uskyldig slag kort sammen med to av sønnene til den
koselige og svært «typiske» landhandleren der i vågen.