Vekslende kår i unge år

eller annet å le av. Som ledd i disse bestrebelsene brettet
vi ned hattebremmene, så vi lignet på troskyldige bonde-
gutter, fordreide stemmene og gestikulerte med armene
- alt i den hensikt å vekke oppsikt. Senere bandt vi
lommetørklær i trekant foran ansiktene for å illudere
skumle ransmenn, med tanke på å skremme vettet av de
arme fotgjengerne vi passerte. Vi lo - slik som vi lo!
Men snart måtte vi finne på noe nytt, og våre «fikse»
hjerner klekket ut en brukbar ting: For hvert elskende
par vi passerte, løftet vi på hattene, og herrene, som
måtte tro at vi kjente damene, var nødt til å hilse igjen.
Det var ubeskrivelig morsomt, syntes vi, og det oppvei-
de både gnagsår og trøtthet. Da jeg klokken 22 kom
hjem, skrøt jeg av turen som en av mine gildeste.
EN MISLYKKET PÅSKETUR
Så ble det påske igjen, og Niels var elskverdig nok til for
andre gangen å be meg med på tur til «eventyrøya»
Fogn. Igrunnen hadde jeg slett ingen lyst, men sa for
skams skyld ikke nei, takk. Vintersdag å oppholde meg i
flere dager på et landsens issolat, tiltalte meg denne
gangen ikke. Dagboken fikk være med som reisefølge,
og her kommer notatene som ble festet på papiret:
- - Vi kommer skjærtorsdag morgen ombord i god tid
før båten skal gå. Ved landgangen treffer vi imidlertid
den mannen som har lovt oss husrom, og til vår store
forbauselse og skuffelse forteller han at vi ikke kan ta
inn hos han, da han skal bli i byen hele påskehelgen.
Men la fare hen, la gå, nå er vi på reisefot og fram til
målet skal vil.
Det blåser på sjøen en bitende kald vind, og de forsø-
kene solen gjør på å trenge igjennom de tunge svarte
regnskyene mislykkes i ett vekk. I det hele tatt ikke noe
«ønskevær» for en «turist», og det skal så visst ikke
gjøre min fra før så minimale reiselyst større.
Halvannen time senere er vi framme og slentrer