Vekslende kår i unge år

REGNINGSBUD
Det synes ikke å være mange lyspunkter når det gjelder
å få noe lønnet arbeid for dem som forlater skolen. Her
nytter det ikke å velge og vrake, du må bare si ja til selv
den usleste beskjeftigelse, hvor lite attraktivt den enn
måtte være. Da jeg ble spurt om jeg ville påta meg å
drive en slags inkassovirksomhet for firmaet, måtte jeg
bare si ja. Det dreide seg hovedsakelig om ganske be-
skjedne utestående beløp, og provisjonen var fem pro-
sent. Etter noen dagers virksomhet fant jeg grunn til å
beundre de regningsbudene som kan orke å holde ut i
årevis. Det må være en kummerlig tilværelse! Ellers er
jeg fremdeles leilighetsbud i filialen, og er det riktig
travelt, får jeg også være med og ekspedere kunder. Det
kan være en og annen lørdag eller like oppunder jul. Før
nyttår var jeg også medhjelper under vareopptellingen.
Igrunnen trives jeg ganske bra med å stå bak disken,
selv om det gjerne kunne ha vært i en annen bransje.
En gyllen regel jeg i egenskap av regningsbud må
legge meg på sinnet, er at jeg bestandig må telle nøyak-
tig de pengene jeg mottar. I motsatt fall kan jeg få
ubehagelige overraskelser. Som forleden dag, da jeg i en
forretning fikk ti kroner for lite, uten at jeg sanset det -
før etterpå. Til alt hell hadde de et moderne kassaappa-
rat, som registrerte alle inn- og utbetalingene, slik at de
kunne konstatere at jeg snakket sant og ikke bare kom
med en løs og uriktig påstand. Dagen etter fikk jeg av
vanvare en øre for mye, skulle hatt Kr. 84,20, men
oppdaget senere at jeg hadde fått Kr. 84,21. Straks ilte
jeg tilbake til rette vedkommende med enøringen, slik at
den ikke fikk lov til å tynge samvittigheten min. Det
finnes sannelig plager nok likevel!
Her vil jeg ta med et par sannferdige «løpergutt»-
historier, som de det gjelder selv har fortalt meg: Den
ene gutten hadde vært med en pakke til en av de rikeste
mennene i byen. Regningen som fulgte pakken lød på
Kr. 4,95. Dette var jo ikke noe merkelig, men det utro-