Vekslende kår i unge år

1.a. optrådte som kelnere på hotell Rosenkrants i Ber-
gen, for at serveringen skulde kunne gå kvikt for hånd.
Som kakelakker for de mellem bordene, tok av og satte
på, det var en lyst å se. - Og så et eksempel fra sjøreisen
hit. Der gikk en pike som en liten Guds engel hele
kvelden og hjalp de syke, tullet dem inn i klær, støttet
dem ned under dekk, bragte vann, nafta og kamferdrå-
per, til hun selv måtte gi op for sjøsyken og seg sammen
i en stol, dog ikke før enn Boknfjorden var passert og
det verste over. - Men også det å sette pris på hjemmet
blev lært i disse åtte dager. ((Hjem, hjem)), sang det i de
unge sinn, og alle som en underskrev de nok i sitt inders-
te hvad en av guttene sa før landstigningen: «De' va'
kjekt å komma hjemmanefra, men Stavanger e' nå best
alligavel)).
Hvad opførselen angår, tedde elevene sig i det store
og hele mønstergyldig.
Stavanger har all grunn til å være stolt av ungdommen
den sendte ut.
A. E.
Naturligvis kunne heller ikke jeg dy meg, men hadde
gleden av gjennom avisen å bringe deltagernes takk for
den vellykkede turen, med disse ordene:
Må jeg gjennom Deres blad, herr redaktør, få bringe
min hjerteligste takk til rektor O.F. Olden og samtlige
l~erere for den oppofrelse de har vist oss under Oslo-
turen. Som et eksempel kan nevnes, at da det en natt
knep om liggeplass på d/s «Gann», overlot et par av
lærerne sine kayer til guttene, idet de selv la seg på
halmen i lasterommet. Rektor overlot likeledes sin køy.
Slikt kaller jeg oppofrelse!
Med god grunn kunne derfor en av elevene i en bord-
tale på Frognerseteren framkomme med følgende spørs-
mål: ((Finnes det slik en rektor i hele landet?)) Man må i
tilfelle lete svært lenge. Vi som er utgått fra skolen, har
ennå større grunn til å takke fordi vi ufortjent fikk være
med på turen. Det er vårt siste minne fra skoletiden,