Vekslende kår i unge år

gikk til Stavanger klokken 20. Hele veien plukket vi
hasselnøtter og spiste bjørnebær.
PÅ LASTEPLAN TIL ÅLGARD
Vår ((turistpatrulje)) besto nå av 7 medlemmer, og vi
hadde ukentlige møter på min hybel. Søndag 519 hadde
vi planlagt en tur til Ålgård - med en lastebil vi hadde
lånt. En av deltagerne hadde ((chaufor-certifikat)) og han
var også ansvarlig for den utlånte bilen. Været var ikke
særlig strålende, og det bidrog sitt til at det ikke ble mer
enn 12 ungdommer som møtte opp på Nytorvet om
morgenen. Det bar - uten uhell - utover hovedveien,
forbi både Sandnes og Ålgård, til et sted som kalles
Berge, hvor vi slo leir for dagen. Et par av guttene
oppdaget en frosk som hoppet glad og fornøyet omkring
og ante fred og ingen fare. En neve forsokte å
gripe den; og bange hoppet den bort. Men neven var
virksom og ga seg ikke før frosken var fanget. Jeg var
med sorg vitne til det som hendte, men angret etterpå at
jeg ikke grep inn, fordi jeg rimeligvis hadde kunnet satt
en stopper for den motbydelige dyremishandlingen. Jeg
foretrakk å la være å ense det som foregikk. Mens jeg
satt sammen med en del av deltagerne ble den istykkerrevne
frosken kastet i fanget på en av disse. Den var forst
blitt pint og deretter drept av en av guttene. Det skar meg
i hjertet og jeg ble mismodig. Dyretragedien ville ikke ut
av tankene mine. Det var liksom ikke mulig å bli glad
mer den dagen. Det er gjerne litt flaut å skrive det i
dagboken, men om kvelden da jeg hadde lagt meg ba jeg
faktisk Gud om å ta bort minnet om det som hadde
skjedd. Jeg kunne vanskelig holde tårene borte ved tanken
på oss grusomme menneskelige vesener, som sies å
være de ypperste av alle, og jeg avla det løftet at jeg skulle
stille meg positiv til arbeidet for dyrenes beskyttelse både
i min personlige vandel og ved offentlig å gi uttrykk for
det. (Froskehistorien minner unektelig om Victor Hugos
fortelling «Padden» og Per Sivles: «Hjelpelaus».)