Vekslende kår i unge år

PRESSENS USKYLDIGE SYNDEBUKK
Med et pressekort i lommen var det ikke noen heksekunst
å komme seg inn på en kinematograf. 23 / 8 opplevde jeg å
se den første lydfilmen, «Jazzsangeren». På Teateret hendte
det iblant at jeg skulle «anmelde» en eller annen tilstelning.
For fnrste gang satt jeg forleden kveld i parkett, endog
med ledsagerske, og følte meg høyt på strå. Garderobedamene
ble jeg etter hvert så kjent med at jeg bare vekslet
smil og nikk med dem før jeg inntok en eller annen ledig
plass. En gang det ble vist en revy, kom det i pausen en
oppr~mt østlending bort til meg for at jeg skulle opplyse
ham om hvem som hadde skrevet gårsdagens knusende
kritikk. Det visste jeg ærlig talt ikke. Men i og med at han
hadde inntrykk av at jeg representerte den samlede stavangerske
presse, kunne han utøse sin vrede over stakkars
uskyldige lille meg. Han var gift med forestillingens ballerina,
og synes det var simpelt å sable revyen slik som tilfellet
var. «Her ser De besøket!)) sa han og pekte inn i den
halvtomme salongen. I Bergen hadde revyen fått den beste
kritikken, skulle jeg vite. Det ble en lang samtale om denne
saken, som egentlig ikke vedkom meg i det hele tatt.