Vekslende kår i unge år

sine gitarer. Han ble liggende slik på kne i nærmere
et kvarter, uten at noen, utenom tilskuerne, lot til å
ense ham. Det hele virket jo tragikomisk. For den syngende
og vitnende skaren var hele opptrinnet pinlig og
lite beleilig. Så plutselig gjorde de en felles bevegelse,
de forflyttet seg bak mannen, slik at han kom til å
ha ansiktet vent mot muren i bakgrunnen, noe som
virket enda mer grotesk. Skaren fortsatte ufortrødent
å vitne om sine forhenværende syndefulle liv og synge
sine åndelige viser med glød i røsten. Først da møtet
omsider var slutt og kollekten innkassert, tok en av
deltakerne den knelende mannen i skulderen og hjalp
ham opp på de vaklende beina og sa ett eller annet
til synderen. Sistnevnte grep forstanderen i armen og
fulgte ham gjennom byen. Jeg holdt meg nysgjerrig på
avstand. Ved jernbaneovergangen slet forstanderen seg
fra den innpåslitne mannen. «Tro på Herren!)) hørte
jeg ham si. Mannen gråt og sprang litt vaklende etter
Herrens representant, og fektet med armene - - «Mer
detaljert har jeg ikke «bidlonn» til å beskrive tildragelsen.
Noen refleksjoner vil jeg heller ikke komme med,
de sier seg selv)), lyder mitt dagboknotat, der jeg ellers
tillegger: «Slike episoder gir i og for seg stoff til store
bøker.))
Sigurd kom, og sammen tok vi «ei striba)) på strøket.
Der traff vi også Erling - i soldatuniform. Sammen
fortsatte vi utover Maldeveien. Underveis fikk jeg inspirasjon
til å skrive en bok om ((Idealister)) (((Dusinmennesker))
finnes det en bråde av!) Hadde jeg hatt en forlegger,
ville jeg kunne skrive mangt og mye, men gir det
noe mot og inspirasjon å «dikte» hvis ingen vil utgi det?
119: Bestemors 92 års dag. Generalforsamling i Totalens
ungdomslag. Etter et kolossalt strev fra min side slapp
jeg å fortsette som formann. Jeg har nemlig nok å gjøre
som leder i ((Fremskritt)). Håper at laget (likevel) fort-
setter å gå framover!