Vekslende kår i unge år

Moe lovte imidlertid å skrive en anbefaling, som jeg
søndag ettermiddag spaserte til Hafrsfjord for å hente
(brukte en time og ett kvarter hjemmefra og ut). En
glimrende attest hadde han skrevet, men han ville abso-
lutt sette sitt lakksegl på papiret, og da seglet lå i byen,
skulle jeg få attesten hjemsendt den følgende dag. Som
det elskverdige menneske Moe er, lovte han å oppsøke
formannen i bibliotekstyret og anbefale meg.
Mens jeg ennå lå i sengen mandag morgen, kom Moe
personlig hjem med beskjed om at styreformannen
hadde sagt at personen var utsett for lenge siden, så jeg
aldri skulle ense å søke stillingen. Det må sies å være en
feil ved kommunale ansettelser, at ledige stillinger aver-
teres så omstendelig (i dette tilfelle tre ganger i alle
byens aviser, med kostbare annonser til Kr. 13,60 pr.
inntrykk, som i dette aktuelle tilfellet). Det fordres b1.a.
legeattest, og bare den fornøyelsen koster Kr. 4.00 for
hver søker. I tillegg kommer ergrelsen ved forgjeves å
sende den ydmykende, rosende selvbiografien.
TI KRONER FOR ((11 @RE»
21 17 var jeg nede i «Iste Mai» for å heve honoraret for
humoresken «Elleve øre)). «Vi pleier å betale ti-femten
kroner for den slags stoff,)) sa redaktøren, til min store
forbauselse. Og -- nautet jeg er - svarte jeg ubetenkt:
((Egentlig hadde jeg ikke ventet så mye.)) Dermed kunne
han med god samvittighet velge det minste beløpet.
Hadde jeg holdt kjeft, kunne han vel ikke ha unngått å
velge det høyeste! Vi pratet videre om min reise til Nida-
ros-jubileet. Han ga meg i oppdrag å skrive så mange og
så lange reisebrev jeg bare ville, fra ferden og oppholdet
i Trøndelag. Så jeg får en travel tid i ukene som kommer.
Men honoreringen ville bli liten, lot han meg vite. Noe
jeg for lengst har gjort meg fortrolig med. Som før sagt,
penger er ikke det mest viktige i livet!