Vekslende kår i unge år

«Å, så nå,)) mumlet han, visste godt at han hadde lurt
meg.
«Ja, ja, skal vi plusse med femten øre da, så De får
Kr. 1,70 i alt?)) Det syntes jeg var svært lite, framholdt
jeg, snaut nok til et middagsmåltid. Han mente at arbei-
det var nokså enkelt.
«Vel, men noe som må gjøres!)) Og de av den faste
«staben» som er med på samme lørdagsarbeidet har tre
ganger så høy betaling - fagorganiserte som de er -
endatil at de tar seg lange spisepauser og ellers lurer seg
unna så godt det lar seg gjøre, mens jeg arbeider konti-
nuerlig. Det siste sa jeg naturligvis ikke, for det er aldri
hyggelig å skade andre for å gagne seg selv. Den arme
sjefen holdt seg for pannen, regnet og dividerte så svet-
ten formelig piplet fram i ansiktet. Endelig reiv han i to
kroner. En fantastisk generiøsitet!
JUBILEUMSARTIKKEL OM H.C. ANDERSEN
1813: Skal jeg si at jeg føler meg i slekt med noen
åndshøvding, må det være den danske dikteren H.C.
Andersen. Våre skjebner i oppvekstårene synes jeg min-
ner en smule om hverandre. Uten sammenligning forøv-
rig, må jeg straks legge til, for ellers ville jo folk tro at
jeg er blitt fullstendig stormannsgal. Men jeg liker nå å
lese om min danske åndsfrende og setter stor pris på det
han har skrevet. Det skal snart feires 125 års jubileum
for den høyt skattede dikteren, født 214 1805, og jeg har
i det høvet gitt meg i kast med å lage en ganske fyldig og
tidkrevende litterær artikkel, som jeg i god tid i forveien
sendte til Aftenbladet. Den havnet i klørne på redak-
sjonssekretæren, som så tillot seg å videresende manus
til redaktøren med denne upassende kommentaren:
«Skal en feire jubileene til alle danskene, får avisen vår
noe å gjøre!)) Ærlig talt synes jeg at redaksjonssekretæ-
ren av og til kan opptre nokså lumpent. Han legger
stadig vansker i veien for meg, saboterer både det ene og