Vekslende kår i unge år

Jeg kvakk til - hva kunne nå dette være for noe?
Jo, det var det at han hadde tenkt seg å gi meg bare
tolv kroner uken. Uten å reflektere svarte jeg:
«Ja, ja, det har ikke så mye å si med lønnen - bare jeg
får noe fast å gjøre.)) Om det var fem kroner uken han
hadde tillatt seg å by meg, ville jeg kanskje ha sagt det
samme. Når jeg skulle begynne? Hvis det passet for meg,
gjerne samme ettermiddagen klokken seksten.
Det ble en travel tid framover. Fra klokken halv åtte
om morgenen og til sent på kvelden. Da jeg startet en
torsdag, skulle jeg, for å komme inn i rytmen med de
andre i bedriften, motta den første lønningen fredag
kveld. Sjefen satt der med et papir foran seg og regnet til
den store gullmedaljen:
«To timer i går og åtte og en halv i dag, det er ti og en
halv time. Med en timebetaling på tjuefem øre skulle det
bli to kroner og sekstito og en halv øre - eller rundt
regnet to kroner og sekstitre øre. Dermed hadde jeg fått
en halv øre mer enn jeg vel egentlig hadde juridisk krav
på. Men litt generøsitet skader ikke en gang iblant!
«Regn etter selv og se om det stemmer,)) ba han meg
forresten om.
«Jo, takk, det stemmer sikkert,)) svarte jeg.
Lørdagen er en særs travel dag, for da skal «Indu-
stribladet)) gjøres ferdig og ekspederes. Jeg får sannelig
min hatt gjøre fyllest for de tjuefem ørene! Når jeg sitter
der og putter det ene arket inni det andre, eller står ved
heftemaskinen, har jeg jo godt høve til å reflektere. Jeg
finner blant annet ut at dette arbeidet kunne hvem som
helst gjøre, om de var temmelig åndsfattige. Rett nok
har jeg nå fått den «faste» jobben jeg har traktet etter,
men gad vite om jeg ikke kunne gjøre bedre nytte for
meg på andre felter? Da jeg i telefonen meddelte Niels
nyheten, sa han: «Ja, det er jo herlig å kunne tilfreds-
stille «folk», som visst forestiller seg at vi bare er noen
innbilske drømmere. Det er vel derfor du har tatt job-
ben?))
«Ja, delvis derfor,)) svarte jeg og lo.