Vekslende kår i unge år

vendigvis snakke med boktrykkeren, så bedre å hoppe i
det, enn å krype! En halv time etter gikk jeg derfor på ny
den fryktelige håndkjerren i møte, dreide hodet mitt til
en annen kant og entret trappen. Takk skjebne, sjefen
var hjemme til middag. Så fikk det bero til i morgen.
Kanskje jeg da også ville være litt mere kvitt den slemme
forkjølelsen som for tiden plaget meg.
Neste dag traff jeg boktrykkeren, som jo ellers kje~te
til at jeg skulle komme.
«De skal sitte på den stolen der og høre etter og
kontrollere når jeg leser korrektur. Og så skal De ((stik-
ke inni», det vil si, putte det ene bokarket inni det andre.
Noen ærender blir det ikke tale om -ja, kanskje bort til
redaksjonen av «Industribladet» for å hente manuskrip-
ter og noe slikt småtteri, men ellers ikke, forklarte han
rapt og nervrast. «Men», la han til, «De kan visst ikke ta
jobben likevel.))