Vekslende kår i unge år

jeg skulle takke kåsøren. Men midt under denne sere-
monien falt plutselig et talglys i golvet. Det var nok til å
utløse min innestengte latter. Når dertil kom, at også
den unisone sangen ble totalt mislykket, var hele subbe-
dasen mildt sagt lite fornøyelig.
PIANOLÆRER NIELSEN
Det utlånte tunge dråget av et balloptikon måtte jeg
dagen etter bære tilbake til ingeniøren, og det skulle
neimen ikke gjøre humøret lysere. Kanskje et besøk hos
Niels kunne virke avledende. Han var jamen «opptatt»,
drev på med å undervise en liten elev i pianospill. Jeg
satte meg til å vente noen minutter i sideværelset. «En -
to og en - to -» ramset den vesle pjokken, som skulle ta
sitt første skritt på ((kunstens tornefulle vei». Da han
hadde stukket sitt notehefte under armen og kommet
seg ut, sa jeg til min venn: «Det var kjekt å høre at du nå
har startet din musikklærer-karriere.)) Til dette kunne
Niels, med en noe sarkastisk undertone, opplyse meg
om at i dette tilfelle gjorde han det gratis! Det var barnet
til en av familiens omgangsvenner han skulle ha som
prøveobjekt.
Guttens foreldre, fikk jeg vite, bodde i et flott hus og
hørte til byens ((kjendiser)). Mange ville nok si at det her
dreide seg om velstående og lykkelige mennesker. Skulle
en fattig stymper driste seg til å bevege seg opp mot
hovedinngangen, ville han utvilsomt tenke: ((Herregud,
om jeg bare kunne hatt det halvparten så flott som
disse!)) I virkeligheten var situasjonen, hva økonomien
angikk - like prekær for dem begge. To dager etter at
månedsgasjen er mottatt står den «fine» mannen ribbet
som en kirkerotte. Hva er i grunnen best, å bo flott, men
være fattig, eller bo armodslig og alltid ha penger i
tasken? Jeg hadde fått inspirasjon til å skrive romanen
((Fattigfolk))!