Vekslende kår i unge år

se med et foreningsjubileum. Noen dager senere ga han
meg som nytt oppdrag å referere fra et foredrag om
Farris-anlegget. Så jeg er tydeligvis inne på det riktige
sporet - - I og med at det visstnok var første gangen jeg
på anmodning gikk i gang med jobber av denne art,
følte jeg meg nokså opprømt og tilfreds. Selv om det
under lysbildeframvisningen og den ledsagende teksten,
var temmelig mørkt i salen, skrev jeg som en villmann.
Så lå jeg da etterpå til klokken halv to om natten i
sengen og laget en slags kladd. Sto opp klokken 9, ringte
til redaksjonssekretæren. Han ville ha artikkelen allere-
de i dagens nummer, så jeg satte meg straks til og ren-
skrev notatet. Klokken halv elleve lå det på bordet i
redaksjonen. Og klokken 17 var avisen i sirkulasjon med
mitt første illustrerte referat med tittelen ((Norges aqua
vitae)) på side 2. Si så at skjebnen utelukkende er hard
mot meg!
ET MISLYKKET REISEKÅSERI
Til å underholde på et møte i ungdomslaget hadde jeg
fått en av byens pressemenn, hvis navn ikke skal røpes.
Han hadde vært ute og reist i en av Europas større stater
og skulle ha litt av hvert å berette. Om ettermiddagen
måtte jeg hente et balloptikon hos ingeniør Jensen. Det
var tungt som en dampveivals, og jeg måtte slite på det i
et øsende regnvær, så den ene armen var vond i mange
dager etterpå. Så måtte apparatet bæres opp i lokalet og
plasseres og innstilles på riktig måte. Selv skulle jeg ikke
bare lede møtet, men også vise lysbildene. Det ble imid-
lertid en lite vellykket forestilling. Ikke bare var forsam-
lingen liten, men kåsøren var så ubehjelpelig med fram-
føringen, at det etter hvert ble ganske pinlig. I slike
situasjoner har jeg svært lett for å ((komma på låtten)).
Denne gangen fant jeg det nesten nødvendig å be en
stille, kvikk bønn om at jeg for all del ikke måtte bryte
ut i høylytt latter når den makabre seansen var over og