Vekslende kår i unge år

vippe var på 250. Merkverdig at den «vippet»! Sparrs-
målet var da om det sto noe annet på, varmtvannsbehol-
deren f.eks.? Jo, så menn. Da den ble kuttet ut, gikk alt
bra, uten vippeforhayelse. Vi fjernet starv fra gulver og
bokreoler til klokken ble 18. Da drakk vi på ny te, og
forlot deretter stedet.
FEST FOR «FATTIGBARN»
8 1 1 1 var jeg om ettermiddagen på en fest i Barnelaget
«Haabet», der jeg leste opp og delte ut presanger og
diplomer. Var også med og lekte med de små, for det
meste «fattigbarn». Jeg ser nå, at den starrste gleden vi
kan ha, det er å gjarre andre glad, som det heter i diktet.
Jeg har ofte vært i spekulasjon om hva som ville være
best for meg, enten å leve som eneboer og stille meg
passiv til alt, eller å være aktiv og gjerne tåle enkelte
ubehageligheter og måtte yte mye gratis arbeid. Men jeg
faler meg nå forvisset om at i den korte perioden vår
levetid omfatter, er det uten tvil mest vidunderlig å ofre.
Tenk, om vi riktig forsto dette! Da jeg hadde lagt meg
om kvelden, regnet jeg ut i hodet, at dersom minst et
tusen borgere i Stavanger - uten å merke det - ville
spandere femti kroner hver, til å arrangere festlige til-
stelninger for fattige barn, kunne fem tusen av dem bli
glade ti ganger i året, kanskje enda flere. Dette er bare et
arlite eksempel på hva det kunne bli gjort, dersom men-
neskene ble Krist-e-lige (= Kristus lik, om bare en smu-
le!).
Jeg er visst usedvanlig sentimental, men jeg syntes det
var så rørende å se de små uskyldige barna rundt borde-
ne, og forresten under leken. Noen av dem (spesielt en
liten pike og gutt) kom stadig vekk hen til meg, for å
holde meg i hånden, som om jeg hadde fortjent at noen
skulle vise meg sin forkjærlighet! Gud, dersom jeg kunne
bli slik at jeg bare gjorde andre glade i mitt korte liv!
Kunsten å leve er problematisk!