Vekslende kår i unge år

Nåvel, jeg tok med meg det rommeligste jeg eide og gikk
inn og fikk det fylt for den annonserte beskjedne sum.
Men akk, hvem kan tenke seg min grenseløse skuffelse
og harme, da jeg hjemkommet oppdaget at det var hei-
melaga kopiblekk - som jeg hadde kunnet brygge selv
helt gratis! Var jeg ikke så forbasket økonomisk anlagt,
så tømte jeg innholdet umiddelbart i vasken. Men jeg
bestemte meg for å bruke det så lenge det varte. Blekk er
uunnværlig for en «skribent».
Det regnet fælt i dag. Sigurd og jeg ville - som søndags-
tidsfordriv - ha litt uskyldig moro ved hjelp av telefo-
nen. På teateret går det nettopp et stykke av Thit Jensen.
«Storken» er tittelen. Jeg ville ringe til jordmor Halsnøy
og spørre om hun hadde vært oppe og sett skuespillet.
Men i stedet ringte jeg til fru Nielsen (mor til Niels).
«Vær så god,» hørte jeg henne si. ((A, unnskyld,)) stam-
met jeg på østlandsdialekt, «er dette jordmor Halsnøy?))
«Nei,» svarte hun (også på østlandsk), «De er nok kom-
met feil.)) «Au, au, så synd, - siden det haster sånn,
mener jeg.» Avringning.
En annen gang ringte jeg til en lærer for å be ham
holde foredrag i y.a. «Fremskritt». Han sov middag.
Neste dag ringte jeg på ny. Han sov middag da også.
Uten å tenke meg om, svarte jeg vedkommende som tok
telefonen: «Nå, sover han fremdeles?)) Au, au!
EN KVINNELIG REISESEKRETÆR
i Avholdsselskapet skulle 3019 komme til Stavanger for
å tale i ungdomslaget. Som formann i dette følte jeg meg
forpliktet til å hente henne på kaien om morgenen. I
fantasien hadde jeg forestilt meg henne som en høy, litt
fyldig dame med sølvkjede rundt halsen og gullur festet
med nål på brystet, hvit stivet krage og med glattstrøket,
gråsprengt hår osv. i den duren. Jeg ble fullstendig tatt
ved nesen. Kvinnen var i virkeligheten liten og blek og
intet syn verken for guder eller menneskeøyne. På for-